• Bilens gullalder Bel Geddes jobbet iherdig med forbedringer av motorveier og transportsystemer, og forutså dagens eksperimentering med førerløse biler. Han hevdet at en bilist som kjører gjennom en by, ikke skulle ha noen større grunn til å senke farten enn en pilot som flyr over den. Her fra arbeidet med Futurama-utstillingen. General Motors var ivrig sponsor. Foto: ALFRED EISENSTAEDT/ LIFE PICTURE COLLECTION/GETTY IMAGES

  • Designpionér Futurama var den overlegent mest sette installasjonen ved verdensutstillingen i New York i 1939. Den skulle forestille en nær fremtid der bilens plass i samfunnet hadde revolusjonert folks liv og forårsaket den sterke befolkningsveksten i forstedene. I en ny biografi blir det hevdet at Norman Bel Geddes' innflytelse på mange felt er blitt oversett på grunn av hans manglende forretningssans. Foto: BERNARD HOFFMAN/THE LIFE PICTURE COLLECTION/GETTY IMAGES

Fremtiden i bakspeilet.

Fremtiden i bakspeilet.

Fra utgave: 8 / september 2017

Futurama var det ubestridte høydepunktet på verdensutstillingen i New York i 1939, og kulminasjonen av multigeniet Norman Bel Geddes’ karrière.

En pionér innen industridesign. I en ny biografi, utkommet i sommer og skrevet av B. Alexandra Szerlip, fortelles livshistorien til vidunderbarnet Norman Bel Geddes (1893-1958). I løpet av sin karrière skulle han ved hjelp av sin uuttømmelige kreativitet forme en rekke produkter som gjennom masseproduksjon fant veien hjem til den vanlige amerikaners husholdning.

Likevel var han selv på ingen måte konform, og han hoppet for eksempel av sin arkitektutdannelse for å jobbe som scenedesigner på teateroppsetninger på Broadway og filmproduksjoner i Hollywood. Deretter utvidet han sin portefølje til å inkludere oppdrag som industridesigner, og i 1927 åpnet han sitt eget studio, der han designet alt fra cocktailsett til radiokabinett.

Fakta

Verdensutstillingen

I disse dager finner Verdensutstillingen – Expo 2017 – sted i Kasakhstans nyanlagte hovedstad Astana.

Disse utstillingene har vært avholdt jevnlig siden den første, som var i London i 1851, og deres historie deles vanligvis inn i tre perioder:

I årene 1851–1938 handlet det om industrialisering, 1939–1987 var det kultur-utveksling, mens det siden den gang har vært mest snakk om å bygge opp vertsnasjonen som varemerke.

I 1939 ble verdensutstillingen avholdt i New York, og det mest sentrale objektet var Norman Bel Geddes’ fremtidsvisjon Futurama.

 

Snart gjorde han seg bemerket med sine futuristiske tegninger, som hans berømte dråpeformede bil og beryktede ni-etasjes fly. Boken «Horizons» fra 1932 førte til at hans tanker om aerodynamisk design fikk stor utbredelse, mens hans neste bok – «Magic Motorways» fra 1940 – inneholdt mange av de visjonene som var kommet til uttrykk i Futurama-utstillingen året før.

Norman Bel Geddes’ tidlige liv og virke falt sammen med USAs mellomkrigstid, preget av børskrakk og forsiktig gjenopplivning, mens han som moden mann fikk oppleve industribyggingen under og etter annen verdenskrig. På 1930-tallet skjøt særlig bil- og filmindustrien fart, men det var også sterk vekst i produksjon av alle mulige slags forbruksvarer, hånd i hånd med et mer gjennomtenkt syn på reklamens rolle når det gjaldt å pirre massenes kjøpetrang.

Bel Geddes var involvert i alle sidene av denne utviklingen, samtidig som han levde et jetsettliv der han pleiet kontakt med datidens celebriteter på begge kyster, som F. Scott Fitzgerald, Charlie Chaplin og Albert Einstein.

Men noen av Bel Geddes konkurrenter hadde lettere for å komme i rampelyset, som Raymond Loewy, en mann som nærmest designet sitt eget liv. Han hadde feilaktig fått æren for å designe Cola-flasken, men dementerte aldri.

Folkelig fremtid. Verdensutstillingen i 1939 skulle finne sted på et fem kvadrat-kilometer stort område – i realiteten et stinkende myrlandskap – i Queens, New York. Som påskudd for arrangementet brukte man 150-årsjubileet til innsettelsen av George Washington som president, men i virkeligheten var det folks pessimisme og økonomiske forsiktighet man ville til livs, og ikke minst oljeselskaper og bil-industrien investerte store summer i forskjellige stands.

Det nye denne gang var at man gikk bort fra de klassiske motivene fra tidligere tiders verdensutstillinger til fordel for en enkel modernisme – altså ikke den «venstreorienterte», intellektuelle Bauhaus-modernismen, men en renere form som skulle appellere til den jevne forbruker.

Utstillingen skulle oppleves som relevant for de besøkendes dagligliv, og produktene skulle være oppnåelige. Videre skulle det selges inn en idé om at naturen var til for menneskets skyld, at den kunne forbedres, og det florerte med syntetiske materialer som nylon, cellofan og bakelitt (en tidlig form for plaststoff). Det fantes også prototyper på fjernsynsapparater og datamaskiner.

I tråd med dette skulle Futurama være en modell av en ikke altfor fjern fremtid, tidfestet til 1960. Bel Geddes hadde tidligere laget en futuristisk bymodell kalt «City of Tomorrow» for Shell, der alle tilgjengelige data om vekst i befolkning og trafikk var tatt med i betraktningen. Den var basert på et utsnitt av Manhattan, men i og med den radikale økningen i privatbilismen var det nå forstedene som vokste mest, faktisk tre ganger raskere enn bysentraene.

Derfor ville Bel Geddes lage en betraktelig større modell som skulle inkorporere alle sidene ved biltrafikken, både i byen og på landet. Dette innebar at den i mindre grad kunne skreddersys behovet til én enkelt sponsor, men han fikk til slutt General Motors til å bite på agnet, for modellen hadde naturligvis et underliggende budskap – om bilens sentrale plass i fremtiden – som var sammenfallende med oppdragsgiverens.

Mer konkret skulle den understøtte kravet om en sterk utbygging av veinettet finansiert av skattebetalerne, noe som uvegerlig måtte gå på bekostning av kollektive transportsystemer, og GM var allerede beryktet for å rive opp trikkespor de hadde kjøpt.

Futurama. Bel Geddes fikk i oppdrag å designe en hel bygning inne på området, og satte umiddelbart et par av sine briljante ideer ut i livet: Inngangen skulle være øverst, slik at tilskuerne først måtte gå opp en rampe for å komme inn, men deretter skulle de bare bevege seg nedover; og vel innenfor unngikk man køer ved at de ble plassert i bevegelige lenestoler som gled langs (og over!) den tredimensjonale modellen, akkompagnert av lydspor som passet med det de til enhver tid så. Han fikk god nytte av sin erfaring med kulisser, lyssetting og lyd fra teateret, for dette var en mann som visste hvordan han skulle pirre folks fantasi.

Men Futurama handlet om mer enn det: De raskere bilene hadde ført til en sterk økning av trafikkofre slik at man i byene måtte sørge for klarere skiller mellom biler og fotgjengere, og etter kjøreturen ble da også de besøkende satt av midt i et urbant veikryss i full størrelse, der de kunne vurdere løsningene hans i praksis. Når det gjaldt landeveiene, ble det hevdet at man kunne kombinere økt fart og sikkerhet, bare man la til rette for det ved hjelp av for eksempel doseringer.

Futurama ble med 30 000 daglig besøkende denne verdensutstillingens overlegent mest sette, og den bidro sterkt til å sette ny fart i Henry Fords falmede firehjulsdrøm for Amerika, med frihet, selvstendighet og bevegelighet for alle. 

Futurama ble med 30 000 daglig besøkende denne verdensutstillingens overlegent mest sette, og den bidro sterkt til å sette ny fart i Henry Fords falmede firehjulsdrøm for Amerika, med frihet, selvstendighet og bevegelighet for alle. De ansvarlige var oppmerksomme på den fordelen USAs storbyer hadde, nemlig at man kunne inkorporere bilens plass i planleggingen fra bunnen av (selv om mange vil hevde at dette er en mare som rir New York, Chicago og L.A. den dag i dag).

Merkelappen «visjonær» er nok da også den som passet Bel Geddes best, og noen av hans planer for trafikksikkerhet på de 14-felts supermotorveiene han designet til Futurama – med overvåkingstårn og lyssensorer i asfalten – peker fremover mot dagens debatt om førerløse biler. Men disse byggeklossene avslører også en annen, dominerende side av Bel Geddes’ personlighet, nemlig hans nærmest gutteaktige lekenhet, kombinert med det lett maniske behovet for selvrealisering.

Til slutt skulle allikevel Norman Bel Geddes’ svakheter ta overhånd. Han klarte ikke å styre sitt eget skip, og han forble en lettvekter i møte med størrelser som den kyniske Raymond Loewy og New Yorks maktsyke byplanlegger Robert Moses. Det skapende geniet gikk etter hvert tom for penger, og selv om han fortsatte å jobbe – blant annet for det amerikanske forsvaret – gikk hans storhetstid mot slutten. Han hadde levd som en Gatsby, men døde mer som dens forfatter, forgjeldet og i hvert fall lettere alkoholisert.

Men hans navn fortjener sin plass i lag med Henry Ford og Le Corbusier, Lewis Mumford og Robert Moses, alle store visjonære som har formet våre moderne liv.

 

Litteratur: B. Alexandra Szerlip: «The Man who Designed the Future: Norman Bel Geddes and the Invention of Twentieth-Century America»,Melville House, 2017,366 sider.