• Sikret Haber forfremmelse Sårede franske soldater blir behandlet ved et amerikansk feltsykehus i Royaumeix i Frankrike etter et klorgassangrep av tyske styrker under det andre slaget ved Ypres 22. april 1915. I løpet av de gjenværende årene av krigen ble cirka 85 000 soldater drept som følge av bruken av kjemiske våpen. Foto: SCIENCE PHOTO LIBRARY/NTB SCANPIX

  • Nobelkameratene Fritz Haber med den tysk-sveitsiske fysikeren Albert Einstein (t.h.). Haber vant Nobelprisen i kjemi i 1918 og mannen berømt for relativitetsteorien, fikk samme pris for fysikk i 1921. Foto: SCIENCE PHOTO LIBRARY/NTB scanpix

  • Tynget Fritz Habers kone Clara tok sitt eget liv rett etter gassangrepene ved Ypres i april 1915. Foto: WIKICOMMONS

  • Frykt og lidelse En britisk soldat med gassmaske under første verdenskrig. Hestens mule er forsøkt tildekket med en sekk. Foto: NTB scanpix

  • Død Habers oppfinnelser avstedkom også Zyklon B, den luktfrie giftgassen brukt i nazistenes dødsleirer. 

Gasskrigens tyske far.

Gasskrigens tyske far.

Fra utgave: 4 / april 2015

For 100 år siden ble det skrevet et nytt og lite gloriøst kapittel i krigshistorien. 22. april 1915, ved den belgiske byen Ypres, ledet den tyske kjemikeren Fritz Haber det første virkningsfulle angrepet med giftgass. 

Kunnskapens tveeggede sverd. Ingen symboliserer vitenskapens evne til både å skape og ødelegge bedre enn den tyske kjemikeren Fritz Haber. Han fikk Nobelprisen i kjemi i 1918 for en oppdagelse som har reddet utallige liv fra sultedøden og kunne gått over i historien som en av menneskehetens store velgjørere. I stedet husker vi ham først og fremst for de bestialske våpnene han brakte til slagmarken under første verdenskrig.

Haber ble født av jødiske foreldre i Breslau i 1868. Byen var en del av kongeriket Preussen, som ble innlemmet i det tyske keiserriket under samlingen i 1871. Nasjonalfølelsen blomstret, og den unge Haber kjente sterk tilhørighet til «et nytt og ærerikt» Tyskland der vitenskapen gjorde stadige gjennombrudd og industrien og den militære slagkraften vokste med ekspressfart.

I 1888 forsøkte han å bli offiser i den prøyssiske hæren, men ble avvist fordi han var jøde. Han begynte i stedet på Universitetet i Berlin og utviklet en glødende interesse for en helt ny disiplin – fysikalsk kjemi – som lå i grenselandet mellom kjemi og fysikk. I 1894 fikk han en vitenskapelig stilling ved Universitetet i Karlsruhe, hvor han jobbet døgnet rundt, utga vitenskapelige artikler i et nærmest uhørt tempo og etter hvert utmerket seg som en kjemiker av klasse. Det var også her han startet sitt livslange samarbeid med det store kjemikonsernet BASF.

Haber var ingen skrivebordsfilosof. Da han ble professor i 1906, hadde han utviklet en sterk dragning mot store prosjekter med umiddelbare, praktiske effekter. Det skulle gi støtet til en oppdagelse som gjerne omtales som 1900-tallets viktigste vitenskapelige fremskritt.

«Brød ut av luften.» All matjord trenger tilførsel av nitrogen for ikke å bli utarmet, og på starten av 1900-tallet sto verden faktisk på randen av en sultkatastrofe av ekstreme dimensjoner. Åkrenes naturlige fruktbarhet holdt ikke tritt med befolkningsveksten, det var begrenset med ny dyrkingsjord å ta i bruk, og de kjente kildene til nitrogengjødsel ville snart være uttømt. De begrenset seg i praksis til guano – tørket fugleskitt – fra Stillehavsøyene og natriumnitrat fra gruver i Chile.

Flere hadde påpekt at en løsning bokstavelig talt lå i luften, fordi 80 prosent av luften som omgir oss består av nitrogen, men i en form der nitrogenatomene har slått seg sammen to og to i nærmest ubrytelige forbindelser som planter ikke kan nyttiggjøre seg. I 1898 holdt presidenten i det britiske vitenskapsakademiet en tale der han sa at det var kjemikernes fremste oppgave å finne en måte å bryte denne «N2-forbannelsen» på, slik at nitrogenet kunne brukes til å dyrke mat.

I årene som fulgte, var flere forskere på sporet i det som etter hvert artet seg som et vitenskapelig kappløp. Men det var Haber som i 1909 fant løsningen. Ved å føre sammen nitrogen og hydrogen under ekstremt høyt trykk og høy temperatur, lyktes han i å løsne de gjenstridige nitrogenbindingene og lage ammoniakk. I starten brukte han det sjeldne metallet osmium som katalysator for å få fart på prosessen, men han fant snart ut at jern fungerte like bra.

Metoden ble videreutviklet av kjemiingeniøren Carl Bosch og er i dag kjent som Haber-Bosch-prosessen. Den har gitt oss en nærmest uuttømmelig kilde til kunstgjødsel – så det er kanskje ikke så rart at en av Habers kjemikolleger beskrev den som «å hente brød ut av luften». 

Det militær-industrielle kompleks. I 1911 ble Haber direktør for det nye Kaiser Wilhelm-instituttet for fysisk kjemi og elektrokjemi. Europa rustet opp, og den tyske keiseren hadde opprettet en rekke slike institutter som skulle bidra til at Tyskland fant «sin rettmessige plass i solen».

Haber ble også utnevnt til Geheimrat – rådgiver for regjeringen, og jobbet utrettelig for å overbevise militære ledere om å ta i bruk ny teknologi, industrilederne om å innrette virksomheten etter regjeringens behov – og vitenskapen om å bruke kreftene på å løse militære problemer. Ifølge Daniel Charles, som har skrevet Haber-biografien «Between Genius and Genocide», er det vi i dag kaller «det militær-industrielle kompleks» – tette sammenføyninger mellom militær- og industriinteresser – en del av arven etter Haber.

Etter utbruddet av første verdenskrig, gikk Haber i skytteltrafikk mellom laboratoriet, fronten og diverse regjeringskonferanser. Han var konstant på farten, konstant etterspurt og beskrev senere krigen som «den lykkeligste tiden i mitt liv». 

«En formidabel suksess.» Tanken på å bruke giftgass som våpen var slett ikke ny. Selv om de europeiske statene i 1899 hadde vedtatt en uttalelse mot bruk av giftige stoffer i krig, eksperimenterte både England, Tyskland og Frankrike med gass.

Det måtte likevel en Fritz Haber til for å omsette en grufull idé til realitet i stor skala. Han var drevet av det Daniel Charles kaller «et teknologisk imperativ» – alle nyvinninger som kunne brukes for å nedkjempe nasjonens fiender, måtte tas i bruk.

Haber var selv ansvarlig for rekruttering og trening av «gass-soldatene», utviklet selv metodene for å spre gassen til fiendens linjer, og hadde selv kommandoen under historiens første effektive giftgassangrep.

22. april 1915, klokken seks om kvelden, åpnet Habers menn ventilene på 5000 trykkbeholdere og slapp løs 400 tonn konsentrert klorgass. De kanadiske soldatene i skyttergravene ved den belgiske byen Ypres så en merkelig dis sige mot seg: 15 meter høy og 6–7 kilometer bred. Så dreide den gulgrønne skyen østover og inn over stillingene med kolonisoldater fra Algerie. Minutter senere var flere hundre av dem kvalt. Resten flyktet i panikk.

Haber karakteriserte angrepet som 100 prosent vellykket, selv om det i praksis fikk liten betydning for stillingen ved Ypres. Han ble selv ble forfremmet til kaptein og bar offisersuniformen med stolthet. Gjennom kjemien hadde han omsider fått den militære karrièren han hadde tørstet etter som ung. Kona Clara, derimot, orket angivelig ikke å leve med vissheten om ektemannens ugjerninger, og tok sitt eget liv en drøy uke etter angrepet ved Ypres. Fritz Haber fant ikke engang tid til å gå i begravelsen.

Siden ble gasskyene erstattet av gassgranater med enda giftigere stoffer enn klor. Først av kvelningsgassen fosgen og deretter av den forferdelige sennepsgassen, som både blindet, etset seg gjennom huden og ødela lungene til dem som inhalerte den. Også denne gassen var ifølge Haber «en formidabel suksess».

Stridsgassene ble snart brukt i et voldsomt omfang av samtlige krigførende parter. I 1918 var det giftgass i hver fjerde granat som ble avfyrt på vestfronten. Men i motsetning til hva Haber hadde forutsagt, førte ikke de nye våpnene til noe som helst gjennombrudd på slagmarken. De føyde bare mer frykt og lidelse til en krig som allerede fortonet seg som helvete på jord.

Jaget av Nazi-Tyskland. Da nazistene kom til makten, falt Habers verden i grus. Alle jødiske statsansatte skulle fjernes fra sine stillinger, og selv om Haber hadde konvertert til kristendommen allerede på 1890-tallet, ble han karakterisert som ikke-arisk i henhold til Hitlers raselover. At han var en høyt dekorert veteran fra første verdenskrig som virkelig hadde demonstrert sin troskap til Tyskland, spilte i lengden ingen rolle.

Haber forlot instituttet sitt i april 1933 og søkte om innreisetillatelse til USA. Han fikk avslag og reiste deretter hvileløst omkring til Nederland, England og Frankrike på jakt etter en forskerstilling. Han fant ingen, rømte til Sveits og døde – antagelig av hjerteinfarkt – 30. januar 1934.

Senere fant Nazi-Tyskland et nytt bruksområde for en av Habers oppfinnelser. Han hadde laget et insektmiddel kalt Zyklon A, som nazistene videreutviklet til den luktfrie giftgassen Zyklon B. Den ble brukt til gassing av jøder – deriblant flere av Habers egne slektninger – i nazistenes tilintetgjørelsesleirer.

Påminnelse. Fritz-Haber-Institut i Berlin bærer fortsatt det belastede navnet etter sin første direktør, til tross for at det jevnlig kommer opp forslag om å skifte. Da Haber-biograf Charles intervjuet instituttets direktør Matthias Scheffler, sa han følgende:

«Navnet er en påminnelse for alle som jobber her om at kunnskap kan brukes til både godt og ondt, for å skape og for å ødelegge. De må forstå at vitenskapen har to ansikter.»