• Illustrasjon: GETTY IMAGES/ISTOCKPHOTO og AFTENPOSTEN INNSIKT

Oppbrukte ord.

Oppbrukte ord.

Fra utgave: 8 / august 2019

Til syvende og sist bør du tenke utenfor boksen i forhold til klisjeer.

Retoriske floskler. Én ting er sikkert når det gjelder klisjeer: Du vil helst ikke bli tatt i å bruke en. De blir stort sett avskrevet som tegn på intetsigende tankevirksomhet, fantasiløshet og fravær av kreativitet. Hvis man bare reflekterer et øyeblikk over det man er i ferd med å skrive eller si, er de heldigvis lett å unngå. Eller?

Med ‘klisjé’ menes en oppbrukt måte å uttrykke seg på, det være seg alt fra slitne ordtak til utgåtte narrativer – ting som er mye vanligere i skrift og tale enn vi tror – eller er villige til å innse. Selv om vi er raske til å fordømme klisjeene, mener retoriker Ruth Amossy ved universitetet i Tel Aviv at klisjeer faktisk er avgjørende for måten vi forholder oss til og betrakter andre mennesker. ‘Hvordan går det?’ – ‘Jo, det går bra!’ I våre daglige møter representerer klisjeene en felles grunn, ved at de fjerner behovet for å etablere premisser for samtalen. Klisjeene er som en delt mental algoritme som legger til rette for effektiv kommunikasjon, og stadfester sosiale forhold.

Fakta

Klisjeer.

/ En klisjé er en uttrykksmåte, et virkemiddel eller synspunkt som er blitt overbrukt og dermed har tapt sitt selvstendige innhold. En klisjé er banal, unyansert eller forutsigbar.

/ Noen eksempler på norske enkeltord og moteord som er blitt klisjeer: refse, rase, juble, fokus, fokusere på, søkelys, konsept, i forhold til, ta grep, agenda, bærekraftig, respons.

/ Noen eksempler på norske uttrykk som er blitt klisjeer: sta som et esel, frisk som en fisk, med respekt å melde, komme på banen, alt er mulig, tro kan flytte fjell, våg å være best!, misforstå meg rett, i ny og ne, det ganske land, modige tårer, tung plikt, rivende utvikling, banebrytende innsats, ufattelig tragedie, flammenes rov, nærme seg med stormskritt.

Kilder: SNL, Aftenposten, klisjeer.no, Finn-Erik Vinje «Riktig norsk».

  

«Klisjeene er språkets visne blomster. De er språk på tomgang, forslitte og utslitte uttrykk som er brukt så lenge, ofte og uvørent at de har mistet sin opprinnelige betydning og slagkraft.» Knut Olav Åmås, direktør i stiftelsen Fritt Ord

  

«Jeg har ingen agenda mot idiom- eller klisjébruk, men det kan være greit å være dem bevisst, bruke dem riktig og kanskje begrense forekomsten noe. Det er heller ikke noe i veien med språklige bilder – landskapet blir svært øde uten – men en god metafor er gjerne en som ikke er brukt før, og i alle fall ikke forbrukt, oppbrukt og utslitt som en gammel vaskeklut, selv om også disse metaforene har sin nødvendige plass i språket.» Hans A. Tvedt, mannen bak klisjeer.no, omtaler klisjeer som «språkets ferdighus», og lister opp og forklarer opprinnelsen til flere tusen klisjeer fra det norske språk.

 

«Ledelsesspråket er stedet alle klisjeer reiser etter at de dør, for å gjenoppstå og få nye liv.» Morten Strøksnes, forfatter

  

Historisk belastet. Når ble klisjeen en kommunikativ synd og kjennetegnet på enkle hoder og middelmådige kunstnere? Bevisstheten om det konvensjonelles utilstrekkelighet er ikke et nytt fenomen. Kritikere har pekt på svakhetene ved banale språkmønstre siden antikken, og gjort dem til mat for bitende parodier.

Sokrates var for eksempel ekspert på å latterliggjøre og avkle tomme og automatiske konvensjoner. I Platons dialog «Menexenos» gir han en lang og overdreven tale i en begravelse, som parodierer klisjéfylte minneord hvor den avdøde blir løftet opp i skyene, og rettferdiggjørelser for tapet av vedkommende veier tungt.

Langt senere blir Miguel de Cervantes’ karakter Don Quijote fanget i de heroiske klisjeene av middelalderske ridder-romanser, som leder ham inn i kamp mot innbilte fiender (som igjen har resultert i klisjeen som brukes i dag, om ‘å kjempe mot vindmøller’). I sonate 130 avviser William Shakespeare bruken av klisjéfylte sammenligninger for å beskrive en man elsker (øyne som solen, kinn som roser), og legger vekt på det banale og uekte ved slik ‘falsk sammenligning’.

Disse kritikkene av det konvensjonelle er imidlertid be-festet i en slags før-moderne bevissthet, hvor konvensjon og form danner grunnlaget for skapelsen av kunst. Forbindelsen mellom kreativitet og originalitet kom senere på 1700-tallet, og førte til sterkere angrep på banalt språk. 

Ferdig mal. Selve ordet ‘klisjé’ – lånt fra fransk – er relativt nytt. Det oppsto på slutten av 1800-tallet som et lydord for å etterligne klikkelyden av smeltende bly på en trykkplate. Ordet ble først brukt for å referere til selve trykkplaten, og ble senere lånt som en metafor for å beskrive en ferdiglaget «mal» for en uttrykksmåte.

Det er ikke tilfeldig at ordet ‘klisjé’ oppsto i forbindelse med moderne trykkekunst. Den industrielle revolusjonen og den medfølgende vektleggingen av hastighet og standardisering vokste parallelt med massemediene og samfunnet, i takt med at flere og flere mennesker ble i stand til å uttrykke seg i det offentlige rom. Dette tente frykten for en industrialisering av tanken og ordet. (Merk at ordet ‘stereotypi’ også stammer
fra trykkverdenen: Det refererer til en trykkplate eller et mønster.) Det virker altså å være et utpreget moderne fenomen at det konvensjonelle er uforenelig med intelligens. 

Klisjeenes politiske konsekvenser. I litteratur og kunst blir klisjeer brukt for å fremkalle generiske forventninger. De lar leseren identifisere seg med og orientere seg i en situasjon, og legger dermed opp til en ironisk effekt. Gustave Flauberts «Dictionary of Received Ideas» (1911–13), for eksempel, består av hundrevis av innlegg som etterligner en typisk stemme som ukritisk følger de sosiale trendene på 1800-tallet (‘AKADEMIET, DET FRANSKE – Ødelegg det, men prøv å høre til hvis du kan’), populære overbevisninger (‘ALKOHOLISME – Årsak til alle moderne sykdommer’), og overfladiske meninger (‘KOLONIER – Hør trist ut når du snakker om dem’).
På denne måten angriper Flaubert det mentale og sosiale forfallet som følger bruken av klisjeer, og antyder at ferdig-laget tankegods varsler destruktive politiske konsekvenser. Mens Flaubert angriper klisjeen, demonstrerer imidlertid selve teksten de enorme mulighetene som ligger i å bruke innholdet strategisk. 

Den franske teoretikeren Roland Barthes, som var tilhenger av Flaubert, var også opptatt av klisjeenes politiske konsekvenser. I ‘Afrikansk grammatikk’, et essay i boken «Mytologier» (1957), avkler Barthes populære beskrivelser av franske kolonier i Afrika (mennesker under kolonistyre blir alltid vagt beskrevet som ‘befolkning’; koloniherrene har et ‘oppdrag’ som styres av ‘skjebnen’) for å vise hvordan de fungerer som en forkledning for det som i virkeligheten er politisk grusomhet. I et annet essay viser Barthes til klisjeen om at ‘vi er alle én stor, lykkelig familie’ som enda en forkledning for kulturell urettferdighet, i form av innholdsløst universalt språk og billedbruk.

Den engelske forfatteren George Orwell var heller ikke glad i klisjeer. I essayet ‘Politics and the English Language’ (1946), fordømmer han journalistiske klisjeer som farlige konstruksjoner som tilslører politisk virkelighet med tomt språk. Han retter pekefingeren mot døende metaforer, tomme markører, bombastiske adjektiver (‘episk’, ‘historisk’, ‘uforglemmelig’), og forskjellige meningsløse ord (‘romantisk’, ‘verdier’, ‘menneske’, ‘naturlig’).

Stein i glasshus. Disse angrepene på klisjeene er både fengslende og overbevisende, men de har to gigantiske blindsoner. For det første antar de at klisjeer alltid blir brukt av andre, men aldri av forfatteren selv. Denne antagelsen ignorerer det faktum at klisjeer har en iboende egenverdi i kommunikasjon, og at de åpner for kontekstuell tolkning.

Det som virker som en autentisk og effektiv måte å uttrykke seg på, kan bli ansett for å være en klisjé fra et annet perspektiv. For eksempel proklamerte Barack Obama i 2013 at det å si at USA er det beste landet i verden, er en klisjé – samtidig som han ble anklaget for konstant å benytte seg av klisjeer i sine egne taler, som for eksempel i behovet for å ‘beskytte fremtidige generasjoner’, og påstanden om at ‘sammen kan vi utgjøre en forskjell’.

Fordømmelsen av klisjeer hopper bukk over enda et sentralt problem: Bruken av klisjeer betyr ikke nødvendigvis at vi er blinde kopimaskiner uten evne til å oppfatte språkets repetitive natur. Ofte bruker vi klisjeer med fullt overlegg for å oppnå noe bevisst. Ta for eksempel den svært vanlige påstanden ‘jeg vet det er klisjé, men ...’, eller å bruke klisjeer med ironisk distanse. Klisjeer blir alltid benyttet i en kontekst, og kontekst gir tilsynelatende meningsløse fellesområder en spesifikk performativ kraft. Klisjeenes natur er mer kompleks enn vi kanskje tror, til tross for deres forferdelige rykte.

Spres digitalt. Kanskje vi kan tenke annerledes om klisjeene dersom vi vender blikket mot en nyere idé: ‘memes’, først brukt av biologen Richard Dawkins i «Det egoistiske genet» (1976). Her blir memes definert som ferdiglagde kulturelle artefakter som dupliserer seg selv gjennom diskurs. Akkurat som tankene om klisjeene blomstret i kjølvannet av den industrielle revolusjonen, har måten vi tenker om memes på toppet seg med den digitale revolusjonen. Men mens spredningen av et meme er et tegn på dets suksess, virker det som om en klisjé blir mindre effektiv jo mer folk bruker den. Men klisjeen, som et populært meme, er ikke identisk i alle sine manifestasjoner. Et meme kan forekomme i en rekke forskjellige former, og selv om det ikke alltid blir delt sammen med en kommentar, kan selve delingen som sådan kommunisere et standpunkt. Klisjeer oppfører seg på samme måte. De får forskjellige meninger i forskjellige kontekster, noe som gjør dem effektive i ulike former for interaksjoner.

Før du anklager noe eller noen for å være klisjé igjen, tenk på klisjeene du selv bruker daglig. Er de typiske for det sosiale og kulturelle miljøet du befinner deg i? Fanger de dagligdagse uttrykksmåter, politiske formuleringer eller andre meninger? Har du funnet noen i denne teksten? Uten tvil.

Klisjeer – vi kan ikke leve med dem, men vi kan ikke leve uten dem, heller. 

Publisert på aeon.co 6. mars 2019.

 

Om artikkelforfatteren: Nana Ariel er skribent, forsker og foreleser ved Faculty of Humanities ved Tel Aviv Universitet, og styremedlem ved MINDUCATE center for innovative learning. Hun har spesialisert seg i retorikk og poetikk.