Industriprodusert dominerte. Som nybakte forfattere av første norske strikkehistorie på 30 år, møtes vi av forventninger til hva en slik bok handler om. De fleste forventer håndstrikk, ull og norske mønster. Men hva er det som gjør at strikking forbindes med ull og hjemmeproduksjon, og ikke med industri?
Det som særlig kjennetegner dagens klesvaner og klesskapene i de tusen hjem, er jo industriproduserte strikkevarer i tynn bomull og syntetiske materialer, samt noe i merinoull: T-skjorter, tights, sokker, boksere og strømpebukser. Dette er klær som gjør det lett å bevege seg, som føyer seg etter kroppen og som det er lett å fabrikkprodusere.
| Fakta |
Isotoptesting.// I arkeologi brukes isotoper til datering av funn, kjent som C14-datering. Isotoper kan også brukes til å bestemme hvor en råvare kommer fra. Det forutsetter at det på forhånd finnes et kart over isotopene. Økt interesse for klær, miljø og dyrevelferd bidrar til en økt interesse for opphavet til ferdige klær og råvarer. // Tekstilindustrien er global, og råvarer blir kjøpt og solgt uten at opplysninger om deres opprinnelse følger med. Det utvikles i dag merkeordninger for å gjøre det lettere for kunder å vite hvor råvarer kommer fra. // Norge har enda ikke en slik ordning, mens flere andre ullproduserende land har utviklet et merke. Isotoptesting vil kunne gi en mulighet til å teste hvorvidt råvarene stammer fra det stedet de gir seg ut for å være fra. // Dette vil ikke bare være aktuelt for ull, men også for fisk og andre naturressurser.
Nålebinding.// Nålebinding er en eldre teknikk for å fremstille plagg av garn. Den var kjent i Norge i vikingtiden. Med nål og tråd sys løkker i hverandre. // En del plagg, særlig votter og sokker, ble fortsatt laget i nålebinding lenge etter at den nye teknikken strikking kom til Norge. I mange bygder ble navnet på den gamle teknikken, binding, også brukt om den nye teknikken. // Det kan bindes med mange ulike typer løkker som gir de nålebunnede plaggene ulike egenskaper og utseende. En del av stingene kan forveksles med strik-kede masker. En del eldre funn som har vært brukt for å datere strikkingens eldste historie, er ikke strikket, men nålebundet. Dette gjelder blant annet sokker med separat stortå fra Egypt på 300-tallet. // Både lite forskning, og sammenblanding av ulike teknikker, har bidratt til at vi vet lite om strikkingens eldste historie.
Haugianerne og Hans Nielsen Hauge.// Hans Nielsen Hauge (1771–1824) var en meget innflytelsesrik legpredikant. Dette er godt kjent av de fleste, men at han også var viktig for etablering av tekstil-industri i Norge, er ikke like kjent. //Han satt lenge i fengsel, og motstander som han var av lediggang, brukte han tiden der til å strikke vanter for salg. // Senere oppfordret Hauge andre til å gjøre det samme og bidro til etablering av flere ullvare- og strikkefabrikker i Norge, blant annet Sjølingstad og Devold. // I hans samtid var ikke det at han var mann og strikket, like oppsiktsvekkende som i dag.
Islendere.// I utlandet er disse genserne overraskende nok omtalt som ‘Norwegian sweaters’. Vi forbinder islendere med enkle og funksjonelle gensere som fiskere og arbeidsfolk har brukt i generasjoner. // Om disse opprinnelig var håndstrikket eller maskinstrikket vet vi ikke; men det enkle mønsteret, godt egnet til produksjon på maskin, taler kanskje for at de alltid har vært det? // Genseren ble sannsynligvis hetende islender på grunn av Islandske kompani – et dansk-norsk handelskompani som handlet med varer langs kysten og samfunnene tilknyttet Nordsjøen. // I dag finner vi varianter som selges til turistmarkedet fra Norlender og Rauma Collection, mens Devold har klassiske modeller som har fulgt denne bedriften helt siden oppstarten på 1800-tallet av en av Hans Nielsen Hauges disipler.
Lamull i egen klasse.// Den ullklassen i det norske klassifiseringssystemet som får best betalt, er den hvite høstullen fra Norsk Kvit Sau. Den kalles C1 i dette systemet, som er unikt for Norge. // C-en står for ‘crossbred’, som er et annet navn på den vanligste sauen vi har i Norge. I en lang periode hadde all denne ullen, uansett om den kom fra lam eller fra søyer, endt opp i samme ‘bås’. // Det var det ikke alle spinneriene som var like fornøyde med, de ønsket seg lammeullen – som i snitt er mykere enn den fra de voksne sauene – for seg. Det er to store aktører som samler inn ullen i landet vårt, Norilia og Fatland, og disse begynte i det stille å skille ut den hvite, mykere lammeullen og tilby dette til sine kunder, som dermed begynte med lammeullsgarn i ren, norsk ull. Tidligere hadde de blandet inn importert ull for å få den mykere. // Fra 2016 bestemte Landbruksdirektoratet at det som nå kalles C1 Fin skulle få fem kroner mer pr. kilo i tilskudd, nemlig kr 60, i motsetning til kr 55 for C1. Dette har også ført til nye, mykere garnsorter fra flere norske spinnerier. // Sist ut er «Vestlandsgarnet» fra Hillesvåg Ullvarefabrikk, produsert for Nøstebarn.
Norske saueraser.* Norsk kvit sau: Norsk kvit sau (NKS) er blitt krysset frem av såkalte crossbredraser fra 1970-tallet. Rasen, som utgjør over 74 prosent av alle sauer i Norge, tilhører langhalesaue-ne. Ullen er robust, jevnt kruset og glansfull med mye spenst. Opp gjennom årene har det vært mange typer krysninger i avl. I dag får produsenten best betalt for kjøtt, så derfor avles det først og fremst på god kjøttfylde. ** Spælsau: Spælsauen er en sauerase som skal være den opprinnelige sauerasen i Norge. Sauen er godt tilpasset vårt klima og var i bruk allerede i jernalderen. Den er utbredt over hele landet, og hele 22 prosent av dyrene tilsluttet sauekontrollen er spælsau. På Island er slektninger av denne rasen så å si enerådende. Spælsauen er liten og spedbygd, men den er hardfør og fruktbar. Det spesielle med disse rasene er at de har to typer ull i fellen, ytterst er det lange glatte, glansfulle dekkhår og innerst er det svært myk, finfibret bunnull. Garnet som spinnes av denne ullen, brukes spesielt til vevgarn. Ingen skiller de to ulltypene, noe som er en komplisert oppgave. *** Norsk pelssau: Norsk pelssau utgjør 1,4 prosent av alle sauer i Norge. Rasen ble utviklet på 1960-tallet ved at gråblå variant av spælsau ble krysset med svensk Gotlandsfår. Den avles for skinnets skyld, og ullen egner seg svært godt til toving. Kilder: Norges Husflidslag, Norsk Sau og Geit, Wikipedia, SNL
|
Strikking som teknikk forbindes derimot ikke med industri, men med hjemmeproduksjon og klirrende strikkepinner i kvinnehender.
Historien stemmer ikke. Tanken om håndstrikking som noe opprinnelig og gammelt, noe vi har gjort til uminnelige tider, er ikke ny. Annichen Sibbern Bøhn ga i 1929 ut boken «Norske strikkemønstre» og var den første som samlet norsk strikkemønstre og ga dem ut som nettopp norske. I forordet skrev hun:
«Den norske bondekone og ‘bindingen’ har holdt trofast sammen gjennom alle tider (…) vårt nasjonale lynne og vår fantasifulle mønster- og fargesans krever snart sin plass også i strikkingen og har gjennom tidene utviklet et egenartet kunsthåndverk, som det gjelder å utvikle videre ved å gi det innpass i de tusen hjem».
Et lignende bilde av norsk strikkehistorie har de fleste: Kvinner som gjennom generasjoner og århundrer har sittet og strikket til seg og sin familie.
Men denne historien stemmer ikke. Strikking for salg kom før strikking som husflid, og kjøp og salg av strikkevarer – både maskin- og håndstrikket – er en vesentlig del av vår strikkehistorie.
Det er mye vi ikke vet om norsk strikkehistorie, men at det hele tiden har vært sterke tråder mellom industri, salgshusflid og egenproduksjon, er iallfall sikkert. Håndstrikk til eget bruk, er den delen vi vet minst om.De eldste, bevarte strikkevarene som er funnet i Norge, er importerte luksusvarer fra 1600-tallet. Den eldste skriftlige kilden om strikking i Norge er en kvinne som ble anklaget for å være heks. Dette har gjort henne interessant i noens øyne, men viktigere for strikkehistorien var at hun var fattig og strikket for salg.
Geskjeft for fattige. Opplæringen i strikking ble tidlig et middel for å forhindre tigging og lediggang, i England går dette tilbake til 1500-tallet. Dette kom også til Norge med etablering av flere fattighus med produksjon for salg på 1600-tallet.
Men en forbindelse mellom disse institusjonene og moderne tekstilindustri kom først med tekstilfabrikken Enigheten i Østerdalen på 1700-tallet. Riktignok forsvant bedriften sporløst, men en av lærlingene tok kunnskapen videre – bestefaren til Devolds grunnlegger.
Den første strikkemaskinen ble oppfunnet allerede i 1589 i England, av William Lee. På denne tiden var strikking et avansert håndverk med laugsvesen i Europa. I Norden var det ikke strikkelaug, men det var områder både i Danmark, Sverige og Norge som spesialiserte seg på hjemmeproduksjon for salg. Dette var for det meste enkle bruksplagg. I Norge var flere bygder i Rogaland de tidligste, en produksjon som fortsatte frem til og med 1900-tallet, både med hånd- og maskinproduksjon.
Frigjorde tid. Også for håndstrikking er industrien viktig. Med etablering av mange ullvarefabrikker rundt om i det ganske land ble det lettere å drive tekstilarbeid. Det startet med at sauebønder leverte ull til karding, senere også spinning, slik at de tyngste og mest tidkrevende prosessene ble overtatt av industrien. Det ble mer tid til vev – og ikke minst strikking.
Når industriproduserte sokker, undertøy og arbeidsklær kunne kjøpes, lettet det kvinners arbeid og frigjorde tid til mer forseggjorte plagg. Industrien var også tidlig ute med å farge garnet, en prosess som krever både kunnskap og kjemikalier.
Ullvarefabrikkene startet med oppskrifter på 1920-tallet, noe som bidro til at nye mønstre spredte seg raskere. Riktignok er ikke strikkedesignerne blitt godt betalt, men fabrikkene bidro likevel til at dette ga inntekter og støttet dermed strikkedesignere – slik de også gjør i dag. Likevel, Marius Eriksen fikk tre ganger så mye betalt for å figurere på strikkeoppskriften til «Marius»-genseren enn det Unn Søiland Dale fikk for oppskriften.
Om spinneriene har bidratt til å gjøre det både enklere og morsommere å være håndstrikkere, så er det også omvendt. Norge har opprettholdt deler av sin en gang så store tekstilindustri blant annet på grunn av det store markedet for håndstrikkegarn. Så da andre deler av tekstilindustrien la ned på 1970- og 1980-tallet, la ullvarefabrikkene om virksomheten fra maskingarn til håndstrikkegarn.
Det største spinneriet med produksjon i Norge, Sandnes Garn, omsatte i 2017 for 273,2 millioner kroner, men det finnes også små aktører som lykkes. Det siste tiåret har nye spinnerier og andre garnbedrifter sett dagens lys, så vi har nå en god bredde fra nisje og gourmet til stor industri.
Ildsjelen. En som var opptatt både av håndstrikk og industriproduksjon, var den før nevnte Annichen Sibbern Bøhn. Hennes ambisiøse mål var å slå et slag for norsk strikk, samtidig som det skulle skapes samarbeid mellom kunst, husflid og industri. Hun arbeidet med å koble hjemmestrikkere med kjøpere for å stimulere til håndstrikking som ekstra inntekt, i tillegg til at hun skapte fantastiske mønstre selv.
Hun var opptatt av utvikling av håndstrikk som levebrød, og helt i tråd med mellomkrigstidens idealer ønsket hun å reformere industriproduksjonen med basis i god design. Bøhn er en av de aller viktigste personene i norsk strikkehistorie, det er dermed svært gledelig at originalutgaven av «Norske strikkemønstre» med sin ettertraktede samling av tradisjonelle mønstre vil bli gjenopptrykket i sin originale form og være del av utgivelsen «Inspirerende norske strikkemønstre» i januar 2019.
Kjendishjelp. Eksport av norske håndstrikkede varer var imidlertid godt i gang allerede før Bøhn, med Husflidsentralen på Selbu (etablert 1934) som en viktig bidragsyter til dette. Kjennskapet til norske strikkeprodukter, og koblingen mellom disse og skisport, var vel etablert, men fikk et oppsving gjennom Unn Søiland Dales utsøkte mønstre. God markedsføring og bruk av kjendiser som Marius Eriksen og filmen «Troll i ord» bidro godt på salget. Norske strikkemønstre fikk også drahjelp av Sonja Henie og kronprinsesse Märtha i USA.
Unn Søiland Dale var først og fremst opptatt av å strikke håndstrikk for salg, men mange av hennes ikoniske mønstre ble etter hvert maskinprodusert, og solgt i tiår etter tiår, ikke minst «Marius»-genseren. I dag har Norge solide bedrifter, som viderefører denne arven som selger godt i utlandet og til turister.
Siden har Dale lansert OL-gensere og VM-gensere hver gang disse sportslekene arrangeres. En tur innom verdens største sportsmesse, ISPO i München, viser hvordan Dale of Norway, Kari Traa, Aclima og andre sørger for at sammenhengen mellom norske mønstre og sport stadig bekreftes. Slike arenaer gir utlendinger akkurat dette bildet av at strikking er norsk, og at mønstrene er urnorske.Gullkantet kobling til sport. Mange av de genserne som i dag er bestselgende som maskinstrikket, var som nevnt i utgangspunktet håndstrikkede. Dette gjelder også Dale of Norways OL- og VM-gensere. Dette er en tradisjon som går tilbake til 1956. Mot slutten av 1960-tallet begynte maskinstrikkeproduksjonen av de samme genserne, som ble populære for turistmarkedet.
Merinoens betydning. Den internasjonale merinoindustrien, med hovedsete i Australia, har vært viktig for at norsk trikotasjeindustri kunne få innpass til «ull innerst» for barn, sport og friluftsliv både med og uten norske selburoser. Det er ved hjelp av dette at strikkeplaggene virkelig har eksplodert i våre garderober, med god hjelp av markedsføring og med slagordet ‘No finer feeling’.
Dermed er det blitt satt likhetstegn mellom mykhet og kvalitet. Undertøysmarkedet ble gjenerobret særlig i Norge, men har fått konsekvenser også for håndstrikkere. Slipp en gjennomsnitts håndstrikker løs i en garnbutikk, og hun går fra reol til reol på leting etter ‘mykt’.
Spenstig norsk ull. Også den allmenne forståelse av hva kvalitet er, er blitt formet av industrien. Da dagens dominerende sauerase her i Norge – Norsk kvit sau* – ble valgt som råvare til industrien, var det blant annet på grunn av den robuste, jevnt krusete og glansfulle ullen med mye spenst. Det var altså ikke tanken om mykhet, men styrke, som var poenget. Derfor har vi våre strikkeplagg i generasjoner, og på grunn av sin gode spenst er den svært godt egnet i teppeproduksjon. Ullen skiller seg fra de gamle rasene med todelt fell, som hos spælsau** – og som de industrielle maskinene taklet dårlig.
Andelen av norsk ull som går til garnproduksjon og strikkegarn i Norge, har vært økende de siste årene, etter en lang periode med nedgang. Dette glansfulle og slitesterke garnet har unike kvaliteter som gjør det egnet til mye. I tillegg har ull fra andre sauer som ikke tidligere har vært brukt i norsk strikkegarn, fått en ny plass – som Norsk pelssau*** og lammeull fra villsau.
Hjemmeproduksjonen sentral. Kunnskapen rundt hva som egner seg best til hva, er en del av den jobben som må tas på alvor om vi skal få varige og vakre klær som ikke bare fyller skapene våre – men som også fungerer optimalt til hverdag og fest.
Den globale tekstilindustrien står overfor store utfordringer. Miljøbelastningene og utnyttelse av mennesker og dyr må ned, og derfor må kvalitet og levetid opp. I dette arbeidet er hjemmeproduksjon og kunnskap sentralt. Håndstrikk bidrar med begge deler, og norsk landbruk og tekstilindustri er med på laget.
Strikking er både husflid, håndverk og industri, og det er sammenhengen og samarbeidet mellom ulike aktører som gir mulighet for velstand og utvikling.
Om artikkelforfatterne: Etnolog Ingun Grimstad Klepp og journalist Tone Skårdal Tobiasson har sammen skrevet «Norsk strikkehistorie» og «Strikk med norsk ull» (begge utgitt på Vormedal Forlag), samt boken «Ren ull» (Aschehoug).