Vukovar, Kroatia. Kroatene kaller Vukovar, den lille grensebyen vakkert beliggende ved Donaus bredd øst i Kroatia, for «heltenes by», etter de tallmessig underlegne forsvarernes heroiske kamp mot den serbiske overmakten. Byen i Øst-Slavonia står i dag som selve symbolet på nasjonens frigjøringskamp fra det tidligere Jugoslavia, og var åsted for de verste krigshandlingene i Europa siden annen verdenskrig.

Svært mange husker de dramatiske TV-bildene av granater som hamret inn i byens karakteristiske vanntårn, kroatiske forsvarere som krøp sammen ved vinduene i ruinhauger av hus og bygninger, og til slutt styrkene fra den serbiskdominerte nasjonalhæren og serbiske paramilitære som triumferende inntok en totalt rasert by. Målet var å løsrive Vukovar fra Kroatia og innlemme byen i den selverklærte serbiske republikken Krajina.

Opptakten. Før selve angrepet startet hadde det lenge brygget opp til konflikt.

I april 1990 ble det første frie valget i Kroatia holdt. Under det nye kroatiske parlamentets første sesjon 30. mai samme år informerte president Franjo Tudjman om planene vedrørende ny grunnlov, hvor blant annet landets serbiske befolkning ble degradert til en minoritet. Som en følge av disse endringene ble det avholdt folkeavstemning i Krajina i august 1990. Her erklærte Krajinas serbiske råd klart og tydelig at de ønsket å være en autonom stat innenfor de kroatiske grenser. I april 1991 snudde de og ønsket full uavhengighet, og oppfordret til boikott av Kroatias folkeavstemning om løsrivelse fra Jugoslavia som ble avholdt 19. mai.

Da Kroatia erklærte sin uavhengighet 25. juni 1991 hadde konflikten allerede krevd sine første dødsfall. Relasjonene mellom kroater og serbere forverret seg kraftig, og flere angrep, drap og konflikter fant sted de påfølgende ukene rundt om i Kroatia. Sporadiske granatangrep mot Vukovar tiltok stadig i styrke.

«Vi kunne lukte krigen komme», forteller Jelica Lapcevic, som under krigen jobbet for FN som tolk for blant andre Tudjman og Milosevic. Jeg møter henne i kafeen på byens eneste hotell.

I juni 1991 var siste gang hun kunne bevege seg mellom sperringene fra serbiske paramilitære grupper, den jugoslaviske hæren og den kroatiske nasjonalgarden.

«For oss var det absurd å plutselig befinne oss i en situasjon der etnisk bakgrunn skulle spille en avgjørende rolle. Onkelen min ble tatt ut av bussen og regelrett henrettet fordi han var kroat.»

«For oss var det absurd å plutselig befinne oss i en situasjon der etnisk bakgrunn skulle spille en avgjørende rolle.»

Faren til Slobodan Jakovsevic ble som den første sivile serber, drept av kroatiske paramilitære styrker. Han ble skutt på trappen til sitt eget hjem. «Han ble drept fordi han var serber», sier Jakovsevic, som leder foreningen for savnede serbere i Vukovar.

Angrepet startet. Den 25. august 1991 angrep den serbiskdominerte jugoslaviske nasjonalhæren, støttet av paramilitære styrker, Vukovar for fullt. Anslagsvis 50 000 soldater deltok i slaget på serbisk side, men de 1800 kroatiske forsvarerne holdt stand mot de dårlig organiserte og lite motiverte angriperne. Over én million granater og raketter ødela byen totalt.

I seks uker gjemte Marica Babic (79) seg i en vinkjeller 50 meter under bakken sammen med 150 andre, både serbere og kroater.

«Ingen visste at vi var der. Vi fikk mat smuglet inn og måtte knuse vintønner for å få soveplasser til alle», forteller hun.

Da byen falt 18. november, ble Mirko Kuvacic (81) tatt til fange sammen med en rekke andre i en annen av byens kjellere. I et rasert butikklokale ble menn skilt fra kvinner, og deretter ble mennene transportert til konsentrasjonsleiren Stajicevo i Serbia.

«Jeg hadde bare det jeg sto og gikk i», sier Kuvacic.

Etter en måned ble han sluppet fri på grunn av alderen. Ikke alle var like heldige, mange ble ført videre til straffeleirene i Nis, der tortur var daglig kost.

Kuvacic var blant de første kroatene som flyttet tilbake til Vukovar i 1998. I dag leder han Recom, en internasjonal bevegelse som jobber med å avdekke krigsforbrytelser og ofre på begge sider.

Vukovar-massakren. 19. november 1991 inntok serbiske styrker byens sykehus. I kjelleren ble de rundt 260 ikke-serberne som hadde søkt tilflukt, pasienter, sykehusansatte og andre, tatt til fange og ført til grisefarmen Ovcara 10 km ut- enfor byen. Mellom 20. og 21. november ble rundt 200 drept og dumpet i en massegrav. Den grufulle hendelsen ble kjent som Vukovar-massakren. Et titall personer er fortsatt savnet.

I dag er sykehuset gjenoppbygget, og i kjelleren er det laget et lite museum. Mario Mihovic (36) viser oss rundt og peker
på et krater i taket, laget av tyngden av en udetonert bombe. De kalde veggene er flislagt med det historiske forløpet og navnene på dem som ble tatt til fange. Et av navnene tilhører hans far, som ble identifisert i massegraven. Tomislav Mihovic jobbet ved sykehusets røntgenavdeling, og hadde søkt tilflukt i kjelleren. Et par måneder tidligere ble også moren hans skutt og drept. Ljubica Obradovic ble et tilfeldig offer da hun spaserte sammen med et medlem av den kroatiske nasjonalgarden,
om kvelden 10. september.

Slaget om Vukovar kostet anslagsvis 3000 menneskeliv, og minst 20 000 kroater ble etnisk renset fra byen og områdene rundt i ukene etter byens fall.

Slaget om Vukovar kostet anslagsvis 3000 menneskeliv, og minst 20 000 kroater ble etnisk renset fra byen og områdene rundt i ukene etter byens fall.

12. november 1995 signerte kroatiske og serbiske representanter Erdut-avtalen som førte til at Øst-Slavonia ble satt under beskyttelse av FN, og senere returnert til Kroatia i januar 1998.

Etnisk delt. Bortsett fra kulehullene i veggene på eldre bygninger, ser Vukovar i dag ut som en hvilken som helst annen europeisk småby. Donau flyter sakte forbi pent opparbeidede parkområder. Par rusler hånd i hånd, stolte nybakte foreldre triller barnevogn. Eldre menn diskuterer heftig, og ungdommer står i små gjenger og skravler og kniser.

Regionen har i århundrer vært befolket av ulike etniske grupper: ungarere, tsjekkere, ukrainere, russere, romfolk, bosniere, kroater og serbere. I dag lever rundt 23 registrerte etniske grupper i området. Folk har bestandig giftet seg med hverandre uavhengig av bakgrunn. Det er vanskelig, om ikke umulig, for meg som utenforstående å se de usynlige grensene som splitter kroater og serbere i to leire.

«Vi har delte skoler, kafeer og barnehager. Til og med fiskeklubben, sportsklubben og mediene er delte», forteller Srdjan Antic ved Nansen Dialogsenter i Osijek.

Da Vukovar ble reintegrert i Kroatia, skulle Erdut-avtalen forhindre nye utbrudd av konflikter. Ut fra minoritetsloven ble det bestemt av myndighetene at gruppene i en overgangsperiode skulle gå på separate skoler.

«20 år etter krigen produserer dette systemet serbere og kroater. Det utdanner ikke folk, men skaper adskilthet, som i utgangspunktet er unaturlig for denne regionen», sier Antic, som mener at systemet ikke dekker det folk egentlig har behov for, og at det bremser forsoningsprosessen.

Venninnene Danijela Lazic (14), Nevena Trivic (14) og Laura og Dora Mikola (15) sitter på en benk i gågaten. På tross av ulik etnisk bakgrunn er de bestevenner, og et godt eksempel på at mange serbere og kroater også går godt sammen i den nye hverdagen. Likevel opplever de ofte den spente atmosfæren blant ungdom, som ikke sjelden ender i slåsskamper.

«Mange barn lærer å hate den andre gruppen av foreldrene sine, og vet ingenting om krigen. De har hørt at serbere angrep Kroatia, og tror dermed at de skal hate dem», sier jentene, som også mener at skolesystemet er en viktig del av problemet.

«Ingenting burde være delt, vi burde leve sammen.»

Srdjan Milakovic, fra The Independent Democratic Serbian Party, mener mange serbere føler seg som annenrangs borgere, og opplever å bli diskriminert i arbeidslivet.

Den serbiske befolkningsandelen i Vukovar har sunket til en tredjedel, mot halvparten før krigen.

«Fordi Vukovar er selve symbolet på den kroatiske selvstendigheten, er den serbiske identiteten mer truet her enn andre steder i landet», sier han.

Derfor støtter partiet minoritetsskolen for å ivareta den serbiske minoriteten, som det eneste stedet i landet med et segregert skolesystem.

Ifølge en undersøkelse utført av Nansen Dialogsenter er majoriteten av foreldre med skolebarn i Vukovar imot delte skoler. Zeljka (34) og Sladjan Lazic (41) har to sønner på 9 og 13 år, som går på serbisk skole. De mener utdanningssystemet sender helt feil signaler.

«Hvordan kan vi leve sammen så lenge skolene er delte? Hvis vi hadde vært så interessert i det serbiske, hadde vi flyttet til Serbia. Vi ønsker å bli en del av EU og Europa, at barna skal lære seg bedre engelsk», sier Sladjan Lazic.

«Hvordan kan vi leve sammen så lenge skolene er delte?»

Høy arbeidsledighet. Den økonomiske situasjonen i byen bidrar ikke til bedre stemning. Da finanskrisen rammet, måtte paret stenge klesbutikken de drev i sentrum av byen. Nå lever familien av Zeljkas lønn som butikkassistent på 2200 kroner i måneden. Sladjan er arbeidsledig, og nå flytter familien til Zagreb på grunn av de dårlige jobbmulighetene.

Ifølge offisielle tall ligger arbeidsledigheten i Vukovar på rundt 20 prosent.

Men Srdjan Antic fra Nansen Dialogsenter mener tallene i virkeligheten er høyere, og ligger opp mot 40 prosent for den serbiske befolkningen, og på rundt 30 prosent for den kroatiske.

Varaordfører Danijela Stankovic fra Social Democratic Party of Croatia (SDP) sier den største utfordringen nå, etter at folk at fått bosted, er å skape nye arbeidsplasser. Og støtter Antic som mener forsoningsprosessen kunne gått raskere dersom flere var i arbeid.

Lille Jugoslavia. Før krigen hadde Vukovar full sysselsetting. Byens tidligere bedriftsøkonomiske stolthet og bærebjelke var skofabrikken Borovo, som ble grunnlagt av industrimannen Bata i 1931. På det meste hadde fabrikken 24 000 ansatte, og produserte sko for kjente merker som Puma og Nike. Utenfor de utbombede lokalene møter vi pensjonistene Dusan Savadinovic (68) og Petar Njeblic (68), som sammen med de fleste av byens innbyggere jobbet på fabrikken.

«Vi hadde et supert liv. Vukovar var den fineste byen i det tidligere Jugoslavia, og her bodde folk fra hele landet. Vi kalte området for 'lille Jugoslavia', og var aldri opptatt av etnisk tilhørighet», forteller de.

I 1990 ble 22 millioner par sko produsert her. Da kampene brøt ut, ble driften flyttet til Zagreb. Etter krigen ble den satt i gang igjen, men de store ødeleggelsene gjorde at kapasiteten var sterkt redusert. I dag er kun en liten del av lokalene i bruk, med rundt 800 ansatte.

EU-medlemskap. Vukovar er på den kroatiske statens liste over «Areas of special state concern», krigsområder som var særlig hardt rammet av krigen, og som derfor får spesiell prioritering. Internasjonale donorer har også bidratt til gjenoppbyggingen, men mye gjenstår. Ruiner og utbombede bygninger står side om side med moderne butikklokaler og kontorbygg. I et av dem møter jeg en mann som har håp for fremtiden. Damir Barna er bankdirektør og lokalpolitisk representant for Croatian Democratic Union (HDZ).

Vukovar er på den kroatiske statens liste over «Areas of special state concern», krigsområder som var særlig hardt rammet av krigen.

«Ved den fredelige reintegreringen så Vukovar ut som et lite Hiroshima. I dag er byen et lite New York», sier han.

Han innrømmer at det er langt igjen, men håper at utviklingen går raskere når Kroatia sannsynligvis blir medlem av EU i 2013. Damir Barna håper medlemskapet vil åpne opp for nye internasjonale investorer.

Han ser for seg en blomstrende turistnæring og gryende landbruksindustri, og håper at Vukovar igjen skal bli et sted som folk flytter til og ikke fra.