I en liten landsby i det østlige Transilvania praktiseres et helt spesielt håndverk. I dag er det kun noen få familier igjen som har videreført virket som sopphattmaker, et håndverk som ikke praktiseres noe annet sted i verden.

– Jeg lærte det av min far, og han lærte det av sin far. Og også min oldefar kunne håndverket, forteller Karoly Mate jr. (36).

Han er den yngste av de gjenlevende hattemakerne som kjemper for å holde liv i håndverket. Målet hans er å spre den utrydningstruede kunnskapen.

Inne i atelieret kjenner man den karakteristiske, søtlige lukten av sopphattene. Soppkjuker og halvferdige prosjekter ligger spredt over alt. På en hjemmesnekret bukk setter han seg som på en klargjort sal. Ytterst på bukken er det stiftet en del av et bildekk som skal beskytte treverket mot den skarpe kniven. Med en kjuke i den ene hånden og en sigd i den andre, skjærer han seg flakvis inn til de dypere lagene på kjuken. Det hamres og trekkes, vris og formes. Sakte, men sikkert begynner soppen å ligne på materialet i en slitt semsket skinnjakke.

Fra ildmakerkunst til klede

For et par hundre år siden oppdaget en gjeter i de transylvanske fjellkjedene kvalitetene til kjuken Fomes fomentarius, hos oss bedre kjent som knuskkjuke. Den har vært et essensielt redskap for å temme ilden i flere tusen år. Den bjørkeglade kjuken ble enten kokt i lut eller bløtlagt i urin, og deretter banket flat og tørket. Da satt man igjen med en læraktig filt som kunne absorbere gnister ved bruk av flint og stål, noe som var viktig for å tenne bål før fyrstikken ble vanlig. Filten, som enhver piperøyker tidligere hadde med seg, ble forløperen til det ganske så unike håndverket amadou.

Mate viser frem hattene han og hans far har laget. Han viser hvilke hatter som tradisjonelt har vært brukt av ulike personer. Én for bonden, én for jegeren, og én for menn og én for kvinner.

– Og den du har på deg, den er laget av en av de gamle mesterne, sier han. 

Hver amadou-maker har sine kjennetegn på hatten. De er ikke synlige for utenforstående, men ligger i de små detaljene: en søm på skrå, en litt tynnere filt eller noen tykkere tomler som står bak utformingen. Kanskje er det et lite hakk fra trehammeren til familien som har laget den, som en transparent signatur som kun kan tydes av de innviede. Men Mate må alltid sjekke. Han stryker, trekker og klemmer på hatten min, og lukter på den før han bekrefter nikkende.

En gang var det over 70 familier i landsbyen som mestret håndverket. Men så gikk det nedover. Sovjetunionen falt, og tiår med kommunisme var over. De gamle skogene ble solgt til private eiere og ble hugget ned i raskt tempo. Amadou-makerne var avhengig av de karpatiske gammelskogene og måtte reise stadig lenger for å finne kjuker av god nok kvalitet. Kun 2 prosent av kjukene er gode nok, kan Mate fortelle.

Samtidig fant ikke sopphattene og amadou-håndverket sin plass i markedsøkonomien i Romania. Håndverket var i ferd med å gå tapt.

Har det i hendene Sopphattmakervirket går fra generasjon til generasjon. I dag er det kun i Transylvania håndverket praktiseres, men arkeologiske funn vitner om at læret også er blitt brukt andre steder. I Warzawas historiske museum kan man finne et stykke amadoulær på innsiden av en militærhjelm fra 1700-tallet.

I siste øyeblikk

Da Mate lærte håndverket av sin far, var det på randen av utryddelse. Det var kun hans far og de eldste mesterne som fortsatt hadde det i nevene. I dag er det kun fire familier igjen i Corund som behersker kunsten, og den yngste av dem alle er Karoly Mate jr.

Rommet stilner på spørsmål om hva han tenker om fremtiden, som om hele atelieret venter tålmodig og spent på et svar. Men det er ikke ett enkelt svar å gi. Mate vet godt at han kan bli den siste sopphattmakeren i verden.

Men for noen år siden skjedde det noe som ga håp til de gjenlevende amadou-makerne.

Ny glød til knuskfilten

Det hele startet med et halvhjertet forsøk på å selge noen nedstøvede hatter på nettet. Familien var intetanende om at dette skulle bli en ny renessanse for de særegne hattene. Det skulle også hjelpe på renommeet at amerikanske Paul Stamets, som anses nærmest som en rockestjerne i sopp- og mykologiverdenen, støtt og stadig ble avbildet med det helt spesielle klenodiet på hodet.

Det tok ikke lang tid før hattene ble kjent over hele verden. Bestillingene kom på løpende bånd. Flere av de eldre tok opp igjen håndverket, og landsbyen ble et yndet mål for sopp- og tradisjonshåndverksnerder verden over. En ny glød hadde heftet seg til knuskfilten.

Man skulle ønske at pilen bare pekte oppover herfra. Men etterspørselen gjorde ikke kunnskapen mindre sårbar. Og selv om Mate lærer håndverket videre til alle som er interessert, så er det noe annet å bli en amadou-maker. Av de fire familiene er det kun Mate som så langt ser ut til å skulle lære det videre til neste generasjon.

Familien har tatt imot mange lærlinger opp gjennom.

– Men utfordringen er å holde på dem. De blir rett og slett for redde, forklarer Mate. For selv om sopphattmakeryrket virker ufarlig, er virkeligheten en helt annen.

Bjørneriket Transilvania

Over halvparten av alle bjørner i Europa holder til i Karpatene i Romania. Den tetteste bestanden finnes i området rundt Corund, en bestand som i dag teller over 1500 individer. Det er i dette området amadou-makerne sanker soppen til hattene.

Turene inn i gammelskogene varer ofte i flere dager. Om nettene sover de i trærne, for telt er uaktuelt. Med seg har de pisk og lydhorn for å holde bjørnen på avstand. Møtene er hyppige og nærgående. Flere av dem skulle Mate gjerne vært foruten.

Hvert år dør folk i møte med bjørn i Romania. På grunn av den tette bestanden og kamp om territoriene har brunbjørnen blitt mer pågående og menneskesøkende i det fjellrike landet.

Selv har Mate møtt det mektige rovdyret minst ti ganger bare det siste halvåret. Da blir det vanskelig å holde på lærlingene, forklarer han.

Arvesølvet

Karoly Mate jr. var bare åtte år gammel da han laget sin første hatt. Som den yngste amadou-makeren er han nærmest pålagt å sikre at kunnskapen ikke går tapt. Men hva om hans barn ikke vil? Hva om hugstmaskinene spiser seg inn i skogene de er så avhengige av? Og er hattenes popularitet kun et kort blaff i en historie som nærmer seg slutten?

For Mate er amadou-hattene mye mer enn bare et hodeplagg. Sopphattene er hans arvesølv. De vitner om kunnskap som bæres i nevene fra generasjon til generasjon, om et nøysomt håndverk med en gjensidig relasjon til naturen. Sopphattmakerne lever et nøkternt liv med kjærlighet for fjellet, skogene og ikke minst bjørnene – og de bærer med seg en stolthet for sin kultur og sin historie.

Det er denne historien Mate er redd han er den siste til å formidle.

Kilder: europarl.europa.eu, mossy.earth, wilderness-society.org, Høgskolen i Innlandet, Toma Roman: «The Forest of Romania: A Social – Economic’s Dramma»