Ny rekord. «Jeg må advare dere på første rad. Jeg har litt dårlig ånde. Men det er ikke min skyld. Det er ikke mine lunger!»

Troels Normann Mathisen står på scenen når det er standupkveld på Oslos utesteder. Han drar vitser om sin egen kropp. Og om de delene av den som ikke alltid har vært hans.

For 13 år siden var han en dødssyk 19-åring. Livet hans var avhengig av flere transplantasjoner. De fikk han. I dag jobber han i Stiftelsen Organdonasjon, for å få flere til å si ja til å bli donor, hvis deres liv brått skulle ta slutt. Han bruker sin egen historie i foredrag for skoleelever, og han har latt medier følge seg fra han sto på venteliste for transplantasjon, til han feiret ti år med transplanterte lunger, hjerte og lever. 

I 1956 foregikk den første organtransplantasjonen – en nyre – i Norden. Operasjonen fant sted ved Rikshospitalet i Oslo, bare to år etter verdens første vellykkede nyretransplantasjon i USA. Mathisens operasjon er én av 9282 organtransplantasjoner som er blitt foretatt ved Rikshospitalet siden den gang og frem til i år. I 2011 ble 504 organer transplantert til 457 pasienter. Det er ny rekord i Norge. Like fullt ventet 281 mennesker på nye organer ved utgangen av året.  

Soppen fra fjellheimen. De første transplantasjonene var kortvarige suksesser. Pasientene levde ikke lenge etter operasjonene. De fikk kanskje noen uker før organene sluttet å virke. Immunforsvaret reagerer på fremmede organer som inntrengere, og støter dem bort med store betennelser. 

Mannen som ble Nordens første nyretransplanterte i 1956, levde bare 30 dager med den nye nyren. Legene hadde gjort det de kunne for å hindre avstøting, men metodene var for røffe for en menneskekropp. De hadde heller ikke tilstrekkelig kunnskap om hvordan vevstyper til donor og mottager må passe sammen. Bortstøting og tidlig død forble det største problemet med transplantasjoner på verdensbasis. Inntil en liten del av norsk natur endret pasientenes forventede levetid.

Bortstøting og tidlig død forble det største problemet med transplantasjoner på verdensbasis. Inntil en liten del av norsk natur endret pasientenes forventede levetid.

En sensommerdag i 1969 kjørte den sveitsiske biologen Hans Peter Frey og hans kone over Hardangervidda. De var på ferie, men Frey tok likevel med seg jordprøver underveis. Legemiddelfirmaet han jobbet for skulle komme til å sette stor pris på det.

En av prøvene inneholdt en mikrosopp kalt Tolypocladium inflatum. Det sveitsiske legemiddelfirmaet Sandoz, en del av dagens storaktør Novartis, oppdaget raskt at soppen virket dårlig som antibiotika. Den produserte nemlig biokjemikalien ciklosporin, som svekket immunforsvaret.

For organtransplanterte er imidlertid dårlig immunforsvar gull verdt, for å unngå at kroppen støter bort de nye organene. Ciklosporin er i dag hovedingrediensen i medisiner som transplanterte må ta morgen og kveld for å holde seg i live. Medisinen åpnet for en helt annen forventet levetid for transplanterte, og den gjorde det mulig å gå videre med transplantasjon av andre organer.

Det norske hjertet. Natt til 6. november 1983, sto et stille og konsentrert team ved operasjonsbordet på Rikshospitalet. De hadde fått inn en helt spesiell pasient. En de hadde ventet og forberedt seg på. Pasienten var 22 år gamle Bente Sæther Wahlberg. Hun hadde vært innlagt i et halvt år på regionsykehuset i Trondheim med muskelsvinn i hjertemuskelen. Medisiner hjalp ikke. Hun hadde derfor blitt fløyet ned til Oslo for å få det hun trengte aller mest.

Odd Ragnar Geiran var en av kirurgene i operasjonen, som skulle bli den første hjertetransplantasjonen i Skandinavia.

 «Vi etablerte en milepæl den natten. Og vi flyttet en grense for hva vi kunne tilby norske pasienter», sier han, 28 år senere.

Sykehuset manglet den endelige godkjenningen fra Helsedepartementet, men kirurgene ville operere likevel. 29 ansatte ved sykehuset var på én eller annen måte involvert i det som skulle skje. Kirurgene var forberedt. De hadde øvd seg på griser. Nå lå det et menneskehjerte i fatet. De åpnet opp brystet til Wahlberg.

«Da vi hadde tatt ut det syke hjertet, var det en tom brystkasse. Vi la ned det friske hjertet, som var noe mindre. Det lå litt ensomt i midten av brystkassen», minnes Geiran.

Operasjonen foregikk raskt og ukomplisert, og det nye hjertet tok over blodsirkulasjonen. Det slår fortsatt inne i Bente Sæther Wahlberg. Den manglende godkjenningen skapte litt bråk, men debatten endte med at hjertetransplantasjoner var bra hvis det ble et tilbud til alle. Fra det første hjertet ble transplantert og frem til utgangen av 2011, har 723 hjertesyke fått det de trengte aller mest.

Mangler organer. I årene etter den første hjertetransplantasjonen fikk også lungesyke tilbud om nye organer med utgangspunkt i ekspertisen som ble etablert i miljøet ved Rikshospitalet. Professor Odd Ragnar Geiran er i dag avdelingsleder ved Thoraxkirurgisk avdeling på Oslo Universitetssykehus HF, Rikshospitalet, der alle organtransplantasjoner i Norge foregår. Han er blitt hedret med St. Olavs Orden for sin innsats for hjerte- og lungetransplanterte.

I fremtiden ser Geiran for seg at enda flere kan få hjertehjelp. En mekanisk løsning med en pumpe som erstatter hjertefunksjonen, er ikke så langt unna pasienthverdagen. Foreløpig er det for dyrt til allmenn bruk. Et biologisk hjerte fra en avdød giver er fortsatt den klart beste løsningen. Her vil det komme muligheter for å «friske opp» transplantater som i utgangspunktet er for dårlige. De kan bli brukbare blant annet ved utnyttelse av stamceller og rekonstruktiv kirurgi. Teknikkene ligger fem–ti år frem i tid.

«Den største utfordringen vi har i dag, er at vi ikke har tilstrekkelig antall transplantater. Selv om vi i Norge har en høy donasjonsaktivitet, skulle vi helst sett at alle situasjoner der det er mulig, ville endt i en donasjon», sier Geiran.

Donasjon krever planlegging. Det kan være en vanskelig beslutning å ta for de etterlatte. De sitter på sykehuset, og har nettopp fått vite at en de har aller mest kjær, har gått bort. Brått og uventet. Å skulle bestemme seg for om legene skal få fjerne organene og gi dem til noen andre, kan føre til et tvert nei i en slik situasjon.

Men ifølge loven om transplantasjoner, er det donoren selv – den avdøde – som skal få bestemme over dette. Dét fordrer litt planlegging.

Ifølge loven om transplantasjoner, er det donoren selv – den avdøde – som skal få bestemme over dette. Dét fordrer litt planlegging.

«Derfor er det viktig å gå hjem og snakke om det», sier Troels Normann Mathisen i Stiftelsen Organdonasjon, som mener samtalen med pårørende er nøkkelen, ikke et donorregister, slik de har i flere andre land. Prosessen må ikke innebære for mange valg, men være helt enkelt: Et ja eller nei – på forhånd.

I Norge er hele befolkningen potensielle donorer. Det finnes et donorkort, laget av Stiftelsen Organdonasjon, som blant annet kan skrives ut fra www.organdonasjon.no. Hovedhensikten med kortet er å bevisstgjøre, og få de som er villige til å bli donorer, til å snakke med sine pårørende, slik at de er informert dersom det skulle bli aktuelt. Kortet fås nå også som mobilapplikasjon for Apple og Android. Den sender en SMS til to selvvalgte pårørende, som hjelper samtalen i gang. 

Noen land har donorregistre, som i Danmark der man kan velge ja, nei, eller et betinget ja med spesifisering av hvilke organer man er villig til å donere. Man kan også oppgi et «vet ikke», som overlater til de pårørende å ta stilling. I noen stater i USA og i Australia kan man velge å ha donorstatus på førerkortet. Spania har ikke noe donorregister, men er likevel det landet i verden med flest donasjoner i forhold til innbyggertallet. Effektiviteten skyldes blant annet substansielle investeringer i donorsykehus og opplæring av helsepersonell.

Sverige har et register, men myndighetene mener det ikke fungerer etter hensikten. Folk var redde for at de skulle få dårligere helsebehandling på sykehus hvis de var donorer. Derfor får helsepersonell bare sjekke om avdøde pasienter står i registeret. Da er det strengt tatt for sent. Den svenske regelen gjør legenes jobb mye vanskeligere, for selve prosessen med å koordinere en donasjon, starter allerede før pasienten – den mulige giveren – har mistet livet. Det er en finslipt prosess, der god utnyttelse av tid kan utgjøre forskjellen på liv og død.

To skritt foran. La oss si en kvinnelig pasient har fått et hjerneslag i Tromsø, og blir kjørt på sykehuset i full fart. Legene på intensivavdelingen gjør alt de kan for å redde livet hennes. Men etterhvert ser de hvor alvorlige skadene er.

Pasienter med alvorlige hodeskader er de eneste som i praksis kan bli donorer etter sin død.

Pasienter med alvorlige hodeskader er de eneste som i praksis kan bli donorer etter sin død.

Nå tar legene i Tromsø den første telefonen til Rikshospitalet i Oslo. Der jobber Stein Foss, vakthavende transplantasjonskoordinator. Han er en av seks slike koordinatorer i Norge.

Foss starter med å samle inn medisinske opplysninger om pasienten i Tromsø. Han spør en kirurg til råds, og melder tilbake til legen på sykehuset i Tromsø at dersom pasienten dør, kan de bruke hjertet og leveren. Men skal de kunne bruke lunger, må de ha tilleggsprøver. Blodprøver blir sendt til Oslo med kurier i fly. Dette skjer mens legene i Tromsø fortsatt prøver å redde livet til slagpasienten.

«Da vet legen hvilke organer som er aktuelle, og kan ha muligheten for donasjon i bakhodet dersom pasienten dør», forklarer Foss.

Etter en kamp for livet i nesten et døgn, viser kliniske symptomer at hjernen til pasienten i Tromsø er dødelig skadet. Da kjenner de pårørende alvoret i situasjonen. Legen tester alle hjernenervene, som bekrefter at hjernen er totalt ødelagt. Dersom organdonasjon skal gjennomføres, må dødsdiagnostikken bekreftes med en spesiell røntgenundersøkelse, som vil vise om blodtilførselen til hjernen er stoppet. Men før legen i Tromsø foretar denne undersøkelsen, ringer han til Foss i Oslo og forteller at pasienten er død. 

Legen setter seg også ned med avdødes ektemann. «Hva ville kona di sagt til organdonasjon», spør kanskje legen ham. 

Dødsfallet kom brått. Hun hadde vært frisk og rask hele livet inntil i går. Mannen er i sjokk og tvil. Kona ligger på respirator i intensivavdelingen, og hjertet hennes slår fremdeles, nyrene produserer urin, og leveren er i orden. Slik kan hun ligge i et døgn, kanskje to. Men mannen vet kanskje at kona var positiv til donasjon, og han forstår ut fra det legen forteller ham, at hun i realiteten er død.

Røntgenbildeserien fjerner så enhver tvil, og ektefellen gir sitt samtykke. Kirurgene ved Rikshospitalet blir oppdatert om utviklingen, og koordinator Foss har allerede ordnet med et småfly som skal frakte donorteamet til Tromsø. Pasienter som passer til donororganene blir varslet, og fløyet inn til Oslo fra hele landet.

Hvordan flytte et hjerte. Det har begynt å bli natt. Donortemaet – mellom fire og ni personer, avhengig av hvilke organer som skal hentes – er på vei. Kirurger, operasjonssykepleiere, kanskje en anestesilege, og koordinatoren. Reiseplanen er trang, for Tromsø er det donorsykehuset som ligger lengst unna. De tar en maxitaxi til Gardermoen. Det innleide småflyet står og venter på dem.

Fremme på sykehuset sjekkes viktige ting som identitet, blodtype og dødserklæringen. Så starter operasjonen. De beregner ca. én time pr. organ som skal ut av den avdødes kropp. 

Når blodsirkulasjonen til organene stanses, ringer Foss til Oslo. Stoppeklokken starter samtidig. Nå har de bare fire timer på seg før hjertet, som tåler minst tid uten blodsirkulasjon, må være på plass i den nye kroppen.

De har bare fire timer på seg før hjertet, som tåler minst tid uten blodsirkulasjon, må være på plass i den nye kroppen.

Det tar en time å kjøle ned og pakke inn organene. Maxitaxien er byttet ut med en ambulanse med blålys. Flyet er varslet. Det har meldt inn flighten og startet motorene. Kirurgen i Oslo er også varslet på ny. Han triller nå pasienten som skal bli mottager av hjertet, inn på operasjonsstuen.

Flyturen til Gardermoen tar i underkant av to timer. En ambulanse venter ute på rullebanen. Kirurgen blir oppringt, men han har lagt fra seg mobilen, for han står og opererer på pasienten. Det er fortsatt mørkt utenfor. Assistenten hans forteller at de har ca. 25 min igjen før donorteamet er inne.

Han åpner brystkassen og kobler til en hjerte/lungemaskin. Når donorteamet setter fra seg transportboksen på operasjonsstuen, klipper kirurgen ut det syke hjertet. Han har nå 15 minutter på seg til å sette inn det friske hjertet, før det har vært uten blodsirkulasjon i fire timer.

«Det går akkurat, når alt er nøye planlagt. Men vi må hele tiden være i forkant, og tenke to trekk fremover», sier Foss, som har jobbet som koordinator siden 1995.

På vei opp. I 1995 var det 15 donasjoner fra avdøde givere pr. million innbyggere i Norge. I 2007 var tallet oppe i 20. I 2011 havnet det på 25,6 donasjoner pr. million innbyggere. Det plasserer Norge i øvre sjikt i Europa. Norsk ressursgruppe for organdonasjon, som er ansvarlig for opplæring av helsepersonell, tror at det har å gjøre med årevis av arbeid med opplæring av helsepersonell, og folkeopplysning gjennom mediene. 

«Vi tror at TV 2-serien 'Livet på vent' hadde en positiv effekt. I månedene etter at serien ble vist, hadde vi en fordobling av donasjoner i forhold til det vi er vant til. Vi tror at den nådde frem til både publikum og helsepersonell», sier Foss.

Men fortsatt står det til enhver tid mellom 200 og 300 pasienter på venteliste for å få et nytt organ. Det er ikke alle som overlever ventetiden.

Fortsatt står det til enhver tid mellom 200 og 300 pasienter på venteliste for å få et nytt organ. Det er ikke alle som overlever ventetiden. 

Stiftelsen organdonasjon jobber med å påvirke holdninger. De har fått med seg 227 518 følgere på Facebook (pr. 14. februar), selger T-skjorter med gjenbrukssymbol og kjører reklamespots på Spotify. Der forteller de suksesshistorier. Troels Normann Mathisen mener det er de positive resultatene som får folk til å ville bli donor. 

«Det er viktig å vise ansiktene til dem som har fått nye organer og nytt liv. For da ser man hvem det er man hjelper ved å si ja til organdonasjon.»