• Der ingen skulle tru at nokon kunne bu Fra fjellgården Ekre, 600 meter over havet, i Flatdal i Telemark, 1959. Hvert år blir mellom 3000 og 5000 norske gårdsbruk nedlagt. Foto: AAGE STORLØKKEN, AKTUELL/SCANPIX

Romantisk kulisse eller samfunn med liv?

Romantisk kulisse eller samfunn med liv?

Norske bygder er i endring med kraftig vekst i bygging av fritidseiendommer og flyktig gårdsturisme. Men skal den norske bygda være opplevelsesarena for besøkende?

Fra utgave: 3 / juli og august 2008

Idyll eller tafatthet? Stereotypiene om den norske bygda lever: Enten blir bygda idyllisert og romantisert, eller den blir baktalt som «trasig, trist, tom, tung og tafatt» – slik Gro Follo og Mariann Villa ved Norsk senter for bygdeforskning uttrykte det i et blaff av bygdedebatt i Aftenposten i april.

Regjeringen har tydeligvis tenkt å gjøre noe med det. I midten av mai 2008 gikk søknadsfristen ut for den såkalte omdømmeskolen som kommunal- og regionalminister Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) startet i juni. Det har kommet en rekke søknader fra de nesten 60 kommunene som er invitert. Målet med pilotprosjektet er å bedre norske bygders image, løfte frem mulighetene i distriktene og «skape tydelige og sterke stedsutviklingsprosjekter», som det heter.

Bygda grundig gransket. Enda mer avgjørende enn omdømme og image er det nok hvordan bygdene faktisk utvikler seg. En bok som kom ut i mai, redigert av Reidar Almås, Marit S. Haugen, Johan Fredrik Rye og Mariann Villa, prøver å tegne et bilde av akkurat det. «Den nye bygda» fra Tapir Akademisk Forlag i Trondheim er sluttproduktet fra et stort bygdeforskningsprogram som har pågått fra 2001 til 2007. Forskerne har sett nærmere på en del av de endringsprosesser som preger dagens bygde-Norge.

Det er dramatiske forandringer som skjer, men stort sett hinsides de store debattarenaene, kanskje fordi det går så jevnt i én retning:

Hvert eneste år blir mellom 3000 og 5000 norske gårdsbruk nedlagt.

Samtidig er samdrift mellom to eller flere gårder tidoblet på ti år, det skjer en kraftig vekst i byggingen av fritidseiendommer i bygdene, og så mange som 25000 østeuropeere jobber på norske gårdsbruk. Den nye bygda vokser frem.

Myk og hard utvikling. I denne kompliserte situasjonen foregår det aktiv og lovende nytenkning – noen steder. De beste bygdene har skjønt at de må gjøre sine steder gode på to måter – både ved å utvikle interessante arbeidsplasser og ved å skape romslige mentale forhold. Blant annet gjennom beslutningstagere som bejaer nyskaping og greier å tiltrekke seg to grupper som ellers flytter fra eller ikke kommer tilbake til bygdene sine: Unge kvinner og folk med høy utdanning.

Telemarks minst folkerike kommune, Fyresdal, er et suksesseksempel i så måte: Stikk i strid med rådende landbrukspolitikk delte kommunen opp gårdsbruk slik at flere kunne flytte til Fyresdal, og man lyktes med satsingen på Telemarkskua og Nord-Europas første meieri basert på en lokal ferase. Resultatet: En markant økning i folketallet.

Kulisse eller samfunn med liv? Et av kjernespørsmålene i bygdediskusjonen er hvorvidt Distrikts-Norge

1) skal være en slags kulisse og arena for andres opplevelser, ikke minst eierne av fritidsboliger eller:

2) skal være levende landskap som har sitt eget produktive liv, med turisme som tilleggsnæring.

Riktignok bruker mange nordmenn mer penger på hytta enn huset, og kommer også til å tilbringe mer og mer tid på stadig større fritidseiendommer, men alternativ 2) er likevel det mest bærekraftige perspektivet for Bygde-Norge.

Ellers blir bygdene vår tids friluftsmuseer eller rett og slett nedlagt og forlatt, som store deler av den svenske landsbygda.

Å hindre dette krever først og fremst en offensiv politikk for primærnæringene. Men en innskjerping av bo- og driveplikten, slik landbruksminister Terje Riis-Johansen (Sp) vil ha, er neppe veien å gå for å skape nytt liv på de ca. 35 000 øde nedlagte norske gårdsbrukene vi har i dag. Det er en tøff nok jobb å hindre at nedleggingstakten øker. Derfor trengs det mindre strenge konsesjonsregler, for eksempel slik at de 50 % minste av disse forlatte brukene kan kjøpes av noen av de hundretusener nordmenn som nå planlegger å investere i fritidsbolig. Er det ikke bedre at det er lys i vinduene et par kvelder i uken enn at det aldri blir det?

Flyktig turisme. Kritikere vil hevde at et slikt grep vil styrke bygdene som kulisse for tilreisende, og det er noe rett i det. Men det er nok større grunn til å problematisere den adskillig mer flyktige gårdsturismen og fisketurismen, som begge er i kraftig vekst. Ja, den nye fisketurismen har faktisk mer enn tre milliarder i omsetning, noe som allerede overstiger verdien av hele lofotfisket.

Landbruksdepartementet mener «småskala reiseliv» er selve hovedgrepet for å sikre levedyktige gårdsbruk og å vitalisere bygdesamfunnene. Problemet er at turisme gir relativt små inntekter til bøndene. Og har en ny generasjon bønder lyst til å overta bruk basert på turisme? Gårdsturistene vil nemlig ikke se den moderne, teknologiske gården, de ønsker å spasere rett inn i det romantiske bildet av den gammeldagse bondegården.

Gjør ikke dette gårdsturismen fortidsrettet snarere enn fremtidsorientert? Det gjør iallfall næringsutviklingen i tallrike bygder farlig ensidig. «Reiseliv» er blitt et uproblematisert mantra for mange rådmenn og ordførere.

Sprikende og utydelig. Det er et sprikende og utydelig bilde av den norske bygda som trer frem, både i det store forskningsprosjektet som nå er avsluttet og i dagens mediebilde. Den norske bygda fremstår ennå ikke som den helt nye bygda.

Snarere som den litt nye bygda.

Det gjenspeiler for så vidt virkeligheten, der fremtidsbildene er like uklare: Vil bygdene som er avhengige av primærnæringene finne måter å overleve på, eller vil de først og fremst bli tjenesteytere for ressurssterke eiere av stadig flere fritidsboliger?

Det er ikke noe hett debattemne i norske riksmedier, men det står faktisk en kamp om de norske bygdenes sjel akkurat nå.

 

Publisert første gang i Aftenposten 18. mai 2008.