• Språkutfordring Disse barna går i øvre trinn der det skal undervises på engelsk, slik plakatene bakerst i klasserommet vitner om. Men når både elever og lærere bor i en delstat med konkani som offisielt språk, marathi som klasseromsspråk og ...

Det indiske kunnskapsløftet.

Det indiske kunnskapsløftet.

Indiske myndigheter har innsett potensialet i sin store unge befolkning, og gitt indiske barn rett til gratis utdanning. To år etter at reformen trådde i kraft er den både bejublet og utskjelt. Globalt kan den avgjøre om man også for nasjonen Indias tilfelle kan sette likhetstegn mellom ung og lovende.

Fra utgave: 8 / september 2012

Nødvendig reform. På den offentlige barneskolen i Palolem i Goa er det storefri og fullt av hoiende og uniformskledde fremtidshåp i skolegården. Den består av en privat jordvei. Læreren som har tilsyn med barna, forteller at de hverken har tilgang til ordentlig lekeplass eller egnede bygninger og toaletter – fasiliteter som er påkrevd etter Right to Education Act (RTE). Den gir alle indiske barn i aldersgruppen seks til 14 år rett til gratis utdanning.

Reformen ble innført i 2010, samme år som de indiske delstatene Himachal og Tamil Nadu ble innlemmet i PISA-undersøkelsen. De indiske elevene viste seg å være nest dårligst eller dårligst i verden på alle kunnskaper som ble testet. Og selv om elevene i de to rurale indiske delstatene neppe er representative for alle sine landsmenn, er resultatene dårlig nytt for et India som generelt spås en lysende fremtid hvis de kan gjøre nytte av sine mange lyse hoder.

Med innføringen av RTE er håpet imidlertid tent. Men gjennomføringen av reformen varierer sterkt.

Forfall gir frafall. Standarden på barneskolen i Goa overrasker derfor ikke Gangadhara Reddy. Han leder en undersøkelse for organisasjonen Sichrem, som har fått i oppdrag av myndighetene å overvåke gjennomføringen av reformen i delstaten Karnataka. De besøker skoler for å sjekke om elevene får alt de har krav på ifølge reformen – inkludert varm lunsj.

I norske ører som har hørt sitt om hvor vanskelig det er å innføre gratis skolemat i verdens rikeste land, låter reformen nesten for god til å være sann. Reddy forteller at den pr. i dag er nettopp det.

«På noen skoler er det for eksempel ikke separat toalett for jenter, slik reformen krever. Det er veldig banalt, men når jentene ikke kan gå på do, er det ikke alltid de tør komme på skolen, og så ender det med at de slutter.»

Det samme er begrunnelsen for at uniform, skolebøker og lunsj skal være gratis. Får de ikke gratis mat, må barn fra de fattigste familiene kanskje velge mellom å være borte fra skolen for å jobbe og tjene penger til lunsj, eller sulte på skolen. Og frykten for overgrep for dem som har lang og øde skolevei, kan i tillegg gjøre at de holder seg hjemme.

Dermed blir tissetrengte, sultne og redde barn en del av frafallsstatistikken. Den har gått den riktige veien det siste tiåret, men et år etter innføringen av RTE opplyste myndighetene at over åtte millioner indiske barn i skolepliktig alder fortsatt ikke gikk på skole. Minister for utvikling av menneskelige ressurser Kapil Sibal uttalte tidligere i år at indisk skole også mangler over én million lærere.

«Oppmøte er det vi strever aller mest med», bekrefter rektor Kranti C. Bhat på barneskolen i Goa. Selv om flere av de syv klasserommene på skolen mangler lærer når vi er innom, sikter hun til elevoppmøte.

«98 prosent av våre elever er fra fiskerfamilier, hvor foreldrene ikke kan hjelpe til med leksene og helst vil ha med barna til sjøs.»

Hemmelige rettigheter. Reddy hos Sichrem mener bevisstgjøring er avgjørende for at reformen skal lykkes. Særlig de fattigste vet lite om egne rettigheter, forteller han. «Vi holdt nettopp et informasjonsmøte i slummen, hvor deltagerne ble veldig overrasket over at skolen nå skal være gratis. Neste dag ble vi oppringt av en hissig rektor som klagde på at foreldrene ville ha tilbake det de hadde betalt for skoleuniformer – en avgift som han jo ikke hadde lov til å innkreve.»

I Palolem viser det seg at oppspiltheten i skolegården skyldes at barna skal på ekspedisjon til et tempel. Hvordan de har råd til det? «Vi får ikke ekstra midler til sånt, så det må barna betale», sier rektor Bhat.

Brukerbetaling er imidlertid ikke det verste Reddy avdekker. Han forteller om barn som må bruke skoletiden på å vaske kjøkkenutstyr, toaletter og i enkelte tilfeller lærernes biler.

Babelsk besvær. I et land hvor flere titalls språk brukes i offisielle sammenhenger, kan det være vanskelig å finne et felles til bruk i klasserommet.

Bhat forteller at hennes elever får undervisning på det lokale språket marathi fra første til femte klasse, før engelsk blir undervisningsspråk fra sjette til åttende, i tråd med kravene i reformen. Læreren i skolegården kjenner seg ikke helt igjen.

«De fleste lærerne fortsetter bare på marathi i sjette klasse. Hvordan skal de kunne undervise på engelsk når de ikke mestrer språket selv?» spør han retorisk. Som nyutdannet lærer flyttes han fra skole til skole, og har sett store variasjoner i nivået på undervisning og undervisere. «Jeg har forsøkt å undervise på engelsk her også – som vi jo skal – men selv de eldste barna forstår meg ikke når jeg slår over.»

Disiplinen med i dragsuget. At elevene på de høyere trinnene ikke har høyt nok kunnskapsnivå, er noe det er lett å gi RTE skylden for. Reformen avskaffet nemlig testene som tidligere måtte bestås for å begynne i neste trinn, og innførte «continuous and comprehensive evaluation».

«Elevene blir late, nå kan de bare seile gjennom uten egentlig å lære noe», sier vår mann i skolegården. Han får til en viss grad støtte i den nasjonale undersøkelsen ASER, utført av en ikkestatlig organisasjon i alle Indias rurale distrikter. Den avdekker en rekke nedslående læringsresultater, som at under halvparten av femteklassingene er i stand til å lese annenklassepensum.

Andelen lesedyktige har sunket siden innføringen av RTE i 2010. Inne på rektors kontor er synet på reformen likevel optimistisk.

«Utdanningssystemet blir stadig bedre. Før ble elevene bare forelest alt av pensum», sier Bhat.

Aktivist Thomas Palcithanan heier på rektor Bhat i kampen mot gammeldags puggementalitet. Han er en av initiativtagerne til den landsomfattende kampanjen NineisMine, med krav om at ni prosent av indisk BNP settes av til barns helse og utdanning. I likhet med Reddy fra Sichrem er han like entusiastisk til reformen som han er skuffet over gjennomføringen.

«Reformen trådde i kraft 1. april, og det sier jo det meste. Jeg håper den ikke vil bli stående igjen som en aprilsnarr. »

Privatskole for alle pengene. For mange indiske foreldre har landets offentlige skole lenge fortont seg som en vits. ASER-rapporten viser at nesten en fjerdedel av indiske barn går i privatskole.

«Privatskolene er med RTE pålagt å tilby en fjerdedel av sine skoleplasser gratis til medlemmer av Indias såkalte «scheduled castes and tribes» og barn som lever under fattigdomsgrensen. Derfor har motstanden mot reformen vært stor», sier Reddy fra Sichrem.

Står på viljen. Når reformen nå har gått inn i sitt tredje år, er det delte meninger om hvorvidt alle gode ting er RTE.

«Noe pessimistisk pleier jeg å si at vi kan koste på oss gode lover i India. Alle vet de ikke vil implementeres uansett», sier Thomas Palcithanan.

Gangadhara Reddy tror reformen kan gjøre en forskjell, «men det blir først når folk forstår hvilke rettigheter som følger med.»

Om det indiske utdanningssystemet vil makte å løfte barna i skolegården fra fiskerbakgrunn og til vår forestilling om den indiske IT-gründeren, legen eller ingeniøren, avhenger av hvorvidt den nye reformen kan skape skoler der barna ikke trenger å være språkforvirret, tissetrengte, sultne eller redde.