• Styrketår Chicagos 4000 hjemløse er blant dem som får hjelp av suppekjøkkener, men også arbeidsløse og lavinntektsfamilier oppsøker bussen som deler ut gratis mat én gang om dagen. Iblant gir dem også tepper og varme sokker til de som spesie...

Dugnadssupermakten(e).

Dugnadssupermakten(e).

Amerikanerne skryter ofte av de i stedet for høye skatter har flest frivillige pr. innbygger i hele verden. Men ingen land har så høy andel frivillige sjeler som velferdsstatene i Norge og Skandinavia.

Fra utgave: 9 / oktober 2012

«Den gode amerikaner.» En «nasjon av joiners» – et folk av frivillige foreninger – ble amerikanerne kalt av den franske historikeren Alexis de Tocqueville på sin berømte reise gjennom USA i 1831. Få nasjoner driver mer frivillig hjelpearbeid med hjemløse, fattige, syke og gamle enn amerikanerne. Få andre enn amerikanerne setter opp så mange amatørteaterforestillinger eller driver så mange idrettslag eller utfører så mye sosialt arbeid med frivillig innsats.

«Den gode amerikaner» stiller alltid opp for sine hjertesaker: Hun og han baker kaker for den lokale kirken og går fra dør til dør for presidentkandidaten sin når det er valgkamp. I tillegg til den jevne amerikaner som gir av sin tid, gir den gode rike amerikaner av sin millionformue til en hjertesak. Det har for eksempel Bill Gates, Ted Turner, George Soros og Michael Dell gjort i moderne tid, og Carnegie, Ford, Kellogg, Rockefeller og Bloomberg har gjort det før dem i amerikansk historie.

Amerikansk husmorideal. En av disse «gode amerikanerne» er den hjemmeværende trebarnsmoren LeAnne Mlesna i småbyen Cashton i Wisconsin. For tre år siden startet hun og tre andre fra menigheten i Bush Creek Church loppemarkedsbutikken Cupboard and Closet. I dag er det 60–70 frivillige i prosjektet. De samler inn bruktbøker, bruktklær og nips som folk donerer gratis, og selger det fra et lite butikklokale på ettermiddager og lørdager. Pengene de får for hagenisser, pocketbøker og annet krimskrams, bruker Mlesna til å kjøpe inn hermetiske grønnsaker, pasta og andre tørrmatvarer. De deles ut gratis én gang i måneden til rundt 200 småbarnsfamilier og pensjonister fra Cashton-området som sliter økonomisk i de dårlige tidene USA har opplevd etter finanskrisens utbrudd.

Republikanere og demokrater. Sammen med moren Betty har Sheri Hawkins kommet denne lørdagen for å tørke støv og stå i kassen. Hun ønsker at de fattige skal få hjelp, men er imot at staten skal hjelpe dem.

«Jeg er glad Cupboard ikke får offentlig støtte. Da blir det bedre mottatt i lokalsamfunnet enn om vi hadde brukt av folks skattepenger. Hvis staten hjelper, blir mottagerne vant til at hjelpen er der», sier Hawkins. 6. november skal hun stemme på republikanernes kandidat, Mitt Romney.

For begge de amerikanske politiske fløyene elsker frivillighet. For republikanerne er den et alternativ til skattefinansiert velferd. For demokratene representerer den en dugnadsbasert fattigdomsbekjempelse, der overklassen og middelklassen bidrar med tid eller penger til å utjevne forskjeller i samfunnet.

For republikanerne er frivillighet et alternativ til skattefinansiert velferd. For demokratene representerer den en dugnadsbasert fattigdomsbekjempelse, der overklassen og middelklassen bidrar med tid eller penger til å utjevne forskjeller i samfunnet.

President Obamas «Yes we can»-valgkampanje i 2008 var nærmest et slagord for en felles dugnad.

«Jeg har sett en generasjon av unge som verver seg til frivillighet i rekordstore antall. Det er en generasjon som gikk inn i voksenlivet i skyggen av uhyggen fra 9/11 og Katrina», sa president Obama da han 100 dager inn i sin presidentperiode lanserte en lov som skulle forsterke AmeriCorp. Den statlige ordningen for frivillig sosialt arbeid ble etablert av demokraten Bill Clinton, gitt dobbelt støtte av republikaneren George W. Bush – og er blitt lovet enda mer av Obama.

Myten knust. «Det finnes ingen andre land i verden som har et slik dyptfestet frivillighetsideal som USA», sa David Eisener, den tidligere direktøren for Corporation for National and Community Service (CNCS), om en tradisjon mange mener stammer fra nybyggerperioden på 1800-tallet. Amerikanerne nedlegger årlig fem millioner frivillige årsverk, og i 2010 ga de 290 milliarder dollar til veldedige saker. Det er på nivå med det amerikanerne har brukt på veldedighet i over 50 år. I tillegg kommer de ulike støtteordningene som er vanlig hos de fleste store arbeidsgivere i amerikansk næringsliv – som oppfordrer ansatte til å jobbe frivillig, mot for eksempel bonus eller frikjøpt tid.

Supermakt på nonprofit. Men trass forestillingen om et Dugnads-Amerika, er ikke amerikanerne verdensmestre i frivillighet.

«Vi ser på oss selv som en supermakt på nonprofit-arbeid og generøsitet. En seiglivet myte i USA er at vi har en unikt høy frivillighet. Derfor tror jeg det kom som en stor overraskelse på mange da vi på 1990-tallet fant måter å sammenligne frivillighetsgrad på, og fant ut at myten slett ikke stemte», sier Wojciech Sokolowski ved Johns Hopkins Center for Civil Society Studies i Washington DC.

Solokowski er en av USAs fremste frivillighetsforskere. Ifølge hans internasjonale sammenligning, er graden av frivillighet faktisk dobbelt så stor i Skandinavia som i USA – hvis frivillighetsinnsats «bare» blir rangert som verdens sjette beste.

De land i verden der frivilligheten er størst, er Sverige, Holland og Norge. I Norge har én av to brukt tid på frivillig arbeid det siste året, mens bare hver fjerde amerikaner har gjort det samme. Overraskelsen var dobbel:

«Det rimer ikke med amerikanernes forestilling om 'the evil socialist Scandinavia', der de har trodd at det er staten som tar seg av det meste», sier Solokowski.

Norge har 100 000 foreninger. Tallet på frivillighet i USA stammer fra den årlige undersøkelsen til Bureau of Labour Statistics. Tallet for Norge er basert på undersøkelser gjort av Senter for forskning og sivilsamfunn og frivillig sektor i 1997, 2004 og 2009.

I snitt deltar 48 prosent av alle i Norge i frivillig arbeid hvert år. Årlig nedlegges det 115 000 årsverk i Norge. I tillegg kommer 20 000–30 000 årsverk som utføres frivillig innenfor statskirken og ikke kommer med i frivillighetsstatistikken.

Det er ti millioner organisasjonsmedlemskap i Norge, og over 100 000 lag og foreninger. Over 84 prosent er medlem i én eller flere foreninger, ifølge interesseforeningen Frivillighet Norge, som anslår at nordmenn dessuten gir rundt 4–5 milliarder kroner i pengegaver til frivillige organisasjoner hvert år.

Forklaringene på hvorfor Norge er øverst på pallen i frivillig arbeid, går helt tilbake til 1500-tallet og reformasjonen, som bidro til å øke lese- og skriveferdighetene i en relativt fattig befolkning.

«Alfabetismen la grunnlaget for fremveksten av folkebevegelsene som idrettsbevegelsen, målbevegelsen, avholdsbevegelsen, friluftsorganisasjonene og fagforeningene på 1800-tallet, samtidig som Norge gradvis ble et demokrati. Det bidro til å skape en sterk kultur for organisasjonsdeltagelse. Velferdsstaten, delvis drevet frem av organisasjonenes initiativ og krav, vedlikeholdt denne kulturen ved å sikre materiell trygghet og fritid i etterkrigstiden», forklarer forsker Dag Wollebæk ved Institutt for samfunnsforskning.

Lønnsforskjellene. «Sosial likhet, fritid og materiell trygghet har gjort det mulig å mobilisere brede lag av befolkningen til foreninger i Norge på en helt annen måte enn i USA», mener Wollebæk.

Historisk var Norge et etnisk homogent samfunn med relativt små sosiale forskjeller, mens befolkningsrike USA har mange innvandrergrupper, store sosiale forskjeller og store lønnsforskjeller.

«Satt på spissen», sier Wollebæk, «er det kanskje riktigere å sammenligne befolkningen i Norge med den utdannede middelklassen i USA enn å sammenligne med hele landet USA».

Ser man kun på middelklassegruppen, blir nemlig omfanget av amerikansk frivillighet langt mer likt det norske: 41 prosent av middelklassen i USA har drevet frivillig arbeid det siste året. Jo mer utdanning og jo høyere lønn, jo mer frivillig innsats.  

«For USAs del kan man si at frivillighet handler mye om at 'de høyere sjiktene' jobber frivillig for å yte hjelp til 'de lavere sjiktene'», sier Wollebæk.

Bankfolk og hjemløse. På frelsesarmésenteret Harbour Light i storbyen Chicago, er middelklassens «håndsrekning» til de fattige tydelig. I en storby med over 4000 hjemløse driver organisasjonen sosialt arbeid for de vanskeligstilte takket være dugnadshjelp fra de velstilte.

«Torsdager underviser en mann fra finansbransjen de hjemløse gratis om hvordan man forvalter sin egen økonomi, åpner lønnskonto og unngår å leve på kreditt. Onsdager holder en dame fra rekrutteringsbransjen gratis kurs i hvordan man søker jobber», forklarer kaptein Nancy Powers i Harbour Light.

«De frivillige er kjernen i alt vi gjør her», sier hun, og gir som eksempel de 300 frivillige som er med på å arrangere store middager for hjemløse på julaften og thanksgiving. Hver uke er over 600 frivillige med på å dele ut suppe og tepper til hjemløse i Chicago.

En av dem som henter suppe på en suppestasjon nord i byen, er Ralph, en arbeidsløs tegner på 51 år fra Charleston, Missouri. «Suppen er varm og tykk i dag», kommenterer Ralph, som ikke vil oppgi etternavn.

«Jeg pleide å jobbe på fabrikk før, og hadde dagsjobber i mange år, men nå er det ingenting å få. Jeg lever på en sosialstøtte, men den er liten, så jeg kommer hit for å få et gratis måltid», sier han.

Ber for hjemløse.Harbour Light er de, som i store deler av frivillig sektor, opptatt av å klare seg uavhengig av statlige midler. Powers er en av dem som deler forestillingen om at dersom staten går inn i oppgavene som de frivillige foreningene har viet seg til, forsvinner det frivillige engasjementet.

«Vi er langt mer dedikerte i det vi gjør enn statsansatte sosialarbeidere som bare 'gjør jobben' sin, og deler ut noen penger uten egentlig å tenke på hvordan man skal få de hjemløse bort fra gaten», sier Powers. Hun mener også egenfinansieringen gir frihet til å være mer religiøs.

«Vi ber for 20–30 hjemløse daglig. Hadde vi vært finansiert av staten, kunne vi ikke gjort det», sier hun.

Forsker Dag Wollebæk sier forestillingen gjenspeiler hvordan amerikanerne ofte mener oppgaver skal løses ved at enkeltmenneskene tar seg sammen og gjør en innsats, mens man i Norge tenker at 'her må staten gå inn'.

Amerikanerne mener ofte oppgaver skal løses ved at enkeltmenneskene tar seg sammen og gjør en innsats, mens man i Norge tenker at 'her må staten gå inn'.

Denne forskjellen ligger bak det Noryn MacDonald og Luc Tayart de Borms i boken «Filantropi i Europa» kaller den 'anglosaksiske' og den 'nordiske' sivilsamfunnsmodell. I begge modeller er det frivillige liv en motvekt til det offentlige, men i USA er det større vekt på den kritikerrolle og motmakt de frivillige representerer, mens det i den nordiske modellen legges vekt på samarbeid med myndigheter og frivillighet som et supplement til offentlig innsats.

Staten overtar. «I mitt møte med utenlandske organisasjoner sier de at de ofte strever for å beholde oppgavene. I Norge er det omvendt. Norske organisasjoner har tradisjonelt hatt tillit til myndighetene, og bedt dem om å ta over oppgaver», sier generalsekretær i Frivillighet Norge, Birgitte Brekke.

Hun påpeker som Wollebæk en historisk utvikling der frivillige organisasjoner ofte har påtatt seg oppgaver i en pionérfase, for så å overlate dem til staten.

«Norske barnehager ble for eksempel først organisert av Norsk Husmorforbund og sykepleierutdanningen av Sanitetskvinnenes forening. Mye eldreomsorg, rusomsorg og miljøvernarbeid som i dag er offentlig ansvar, var én gang noe foreningslivet tok seg av», sier Brekke, som i vår tid viser til hvordan Kirkens Bymisjon og Røde Kors har startet helsehjelp for papirløse.

Filantropene. Den samme forskjellen gjør seg gjeldende i synet på filantropene – rike sponsorer. I USA er det en uskrevet lov om at de store skattebetalerne i USA 'i bytte mot' lave skatter bør gi penger til selvvalgte gode formål. Velstående mennesker som skyter inn store beløp i private stiftelser eller ideelle formål, har en lang tradisjon i USA. Det gjelder også ved valgkamp.

Tilhengerne av filantropi fremhever at den amerikanske ordningen sørger for mer penger til de gode formålene enn skattepenger og offentlig velferd, og mener midlene forvaltes bedre av private enn av et fordyrende byråkrati.  

Kritikerne har derimot påpekt at populære formål lettere får støtte – og mediedekning – enn upopulære, slik at midlene brukes på å «bøte på» sosiale problemer i stedet for å løse dem permanent. Det blir altså lettere å få penger til livredning etter en orkan, enn til å sørge for god vindsikring og husbygging i forkant, slik at liv ikke går tapt.

Medlemmer vs. kjendiser. «I USA og utlandet er mange frivillige organisasjoner ofte stiftet av politikere, religiøse ledere, rike, akademikere og andre med en posisjon i samfunnet», mener Brekke i Frivillighet Norge – og at det er omvendt i Norge.

«I Skandinavia er de fleste foreninger startet og drevet av menigmann, de har lave kontingenter og lav terskel for å delta», sier hun og viser til at 80 prosent av de skandinaviske organisasjonene er medlemsbaserte. Brekke fremhever også frivilligheten blant barn og ungdom i Skandinavia som spesiell i verdenssammenheng

«At myndighetene i skandinaviske land støtter opp om organisasjoner som drives for barn og unge, bidrar til at frivillighet er noe unge er vant til fra de er små», sier Brekke, som selv har bodd i USA.

«Mange amerikanere har sterk identitet som frivillige. Nordmenn har ikke samme sterke frivillighetsidentitet selv om vi i enda større grad enn amerikanerne jobber som frivillige. Mens det i USA er noe man snakker om, er det i Norge 'bare noe man gjør'», sier hun – og mener nordmenn burde snakke mer om det:

«Norge ville sett helt annerledes ut uten frivillighet.»

Skole og kirke. De aller største aktørene i frivillig sektor i Norge er paraplyforeningene Idrettsforbundet, LO og paraplyorganisasjonene for kor, speidergrupper og musikkorps, samt organisasjonene Røde Kors og Turist-foreningen, Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon og Norges Jeger- og Fiskerforbund.

I USA er de store frivilligaktørene YMCA, den katolske kirkens hjelpeorganisasjoner, nettverkene av lutherske kirker, Red Cross og selvhjelps-paraplyorganisasjonene United Way Worldwide og Goodwill Industries. Religiøse organisasjoner, først og fremst kirker, står for en tredjedel av all frivillighet i USA, etterfulgt av skolen.

Tilsammen utgjør kirke og skole litt over halvparten av all frivillighet i USA. Forskjellen skyldes ikke minst at det i USA er skolene som organiserer det meste av idretten, og at kirkene i USA er langt mer enn religiøse organisasjoner.

De er også sentrale samlingspunkter i nabolagene, særlig på mindre steder. Midtvesten er stedet med størst frivillig innsats i USA.

Og det er nettopp her, i det mest frivillige Amerika, det bor flest skandinaviskættede amerikanere.