• Tungt arbeid Isse Amadou Aramis skuffer opp salt fra den flere kilometer lange saltstranden ved Assalsjøen. Han er en av få etiopiere som utfordrer skjebnen ved å vandre gjennom ørkenen om sommeren når temperaturen kan komme opp i 50°C. Foto: MALIN PALM

  • Ørkenvandring Isse Amadou Aramis har gått med sine tre kameler gjennom ørkenen og over fjell. Når han nå har nådd målet, Assalsjøen i Djibouti, sørger han for at kamelene får hvile en dag før de tar fatt på den ukelange vandringen til Etiopia for å selge salt. Assalsjøen er Afrikas laveste punkt og tilføres vann fra Rødehavet som presses opp via en underjordisk kanal. Hvert år heves vannivået fordi kanalen utvides som følge av at kontinentalplatene som møtes i Djibouti, trekkes stadig lenger fra hverandre. Her kan temperaturen nå 50°C om sommeren.

  • Salthytte Moussa Houmed har en kjepp liggende klar når de sover for å beskytte seg mot slanger og skorpioner. Ellers er det lite dyreliv i området. Hyttene som Moussa Houmed og barna bor i, er bygget av saltblokker.

  • Styrkedrikk Mohammed Abdallah fordeler en dunk palmevin som han kjøpte på vei til Assalsjøen. Ifølge ham er det en måte å holde seg skjerpet på og få styrke til å klare seg gjennom dagen.

Assalsjøen, 50°C: «Det er helt normalt at folk dør her.»

Assalsjøen, 50°C: «Det er helt normalt at folk dør her.»

Det gjør vondt å puste inn den varme luften. Hjertet hamrer i ørene. Moussa Houmed veiver med spaden og skuffer hauger av salt i sekker. Vi befinner oss ved verdens salteste sjø, Assalsjøen i Djibouti. Her har nomadene i årtusener livnært seg ved å handle med salt, også når heten er som verst. Hvordan klarer de å jobbe med fysisk tungt arbeid i et av verdens varmeste land, der temperaturen kommer opp i 50°C?

Fra utgave: 7 / juli og august 2017

Assalsjøen, Djibouti. To biler stopper nede ved veien. Det er turister som kommer for å beundre Assalsjøen, og Fatouma Aras løper ned dit med en gang. Hun liker at det kommer turister. Det gir et avbrekk fra hverdagen, når hun leker med saltsteiner, pinner og annet som hun finner i naturen. En presenning spent over noen stabler med bildekk gir beskyttelse mot varmen når solen står aller høyest. Iblant får hun gaver av turistene, uten at de kjøper noen av saltkrystallene eller posene med bordsalt som står oppstilt på bordet nede ved sjøen.

Fatouma Aras er ni år gammel, kalles bare for Fatou og kommer aldri til å gå på skolen. Den nærmeste ligger 3 mil unna, og siden familien ikke har bil, måtte hun i så fall gå til og fra skolen hver dag. Det er for langt for henne, og i stedet er hun med sin onkel, Moussa Houmed, ved Assalsjøen for å lære seg å utvinne salt og selge souvenirer. Når det blir for varmt ved sjøen, skal hun flytte tilbake til familien sin i fjellet for å ta seg av geitene i stedet.

Somrene ved sjøen er tunge. Det kommer bare et fåtall turister til stranden, og heten trykker på, både utenfra og innenfra.

– Kommer jeg ikke hit, så overlever ikke familien min, sier Moussa Houmed.

Han er tredje generasjon som bor her, hans farfar flyttet hit fra fjellene. Han forteller at om sommeren må han dusje tre ganger om dagen, og de varme vindene gjør tilværelsen enda tøffere.

– Det gjør vondt å puste. Jeg kjenner heten i lungene når jeg drar inn luften, hører hvordan hjertet hamrer i ørene, og et sus, forteller Moussa Houmed.

Jeg spør om han ikke er redd for å dø. Han svarer at det er helt normalt at folk dør her. En venn kom ned fra fjellet i juli i fjor, ikke for å jobbe, men for å lete etter en rømt kamel. Senere fant Houmed vennen rett i nærheten, død.

To ukers vandring for 340 kr. Vi treffer Houmed ved hans provisoriske hus, bygget av saltblokker, som om det var teglstein. Normalt er det 15 personer som jobber ved sjøen, men i sommermånedene reiser de fleste hjem. Det er dels på grunn av det tøffe været, men også fordi etterspørselen er mindre enn resten av året.

Mens vi snakker med Moussa Houmed, kommer Isse Amadou Aramis vandrende med tre kameler. Han har gått fra sin hjemby, Gagadi, en vandring på syv-åtte timer over Datallé, det mørke fjellet. I overmorgen skal han gå til grensen mot Etiopia for å selge to kamellaster med salt og bytte én mot mais og kaffe som familien trenger. Hver kamel kan bære 200 kilo salt.

Han lærte saltyrket av sin far da han var like gammel som Fatou. Nå er han 27 år gammel og deler kameler med noen fettere og en onkel. Han begynte å jobbe som 17-åring, det var eneste mulighet til å tjene penger. Hvis han fikk velge, ville han sluttet.

– Finner jeg en annen jobb, så tar jeg den, sier Isse Amadou Aramis.

Han tjener 7000 djiboutiske franc, ca. 340 kroner, på en tur. Da skal saltet først lastes opp på kamelene, siden fraktes den syv dager lange vandringen til grensen mot Etiopia, og så skal han gå like langt tilbake.

Vi slår følge ut på saltstranden som omkranser sjøen. Det knitrer under føttene når vi går på de spisse saltkrystallene. Fatou løper etter oss, hun er barbent.

Isse Amadou Aramis viser kamelene hvor de skal legge seg. Siden saler han av. Sadlene er utstyrt med et stativ av pinner som saltsekkene henger fast i. Den ene kamelen begynner å bli brunstig. Det er derfor han tar den til Etiopia. Det er tradisjon å gå den lange vandringen når hannene begynner å bli brunstige, siden de da blir vanskelige å håndtere, aggressive og gjør utfall mot både dyr og mennesker.

Uklar omstillingsevne. Hvordan menneskekroppen påvirkes av å bli utsatt for høy varme over lang tid, som å bo i et hett klima, vet vi ikke i dag. Toomas Timpka er professor ved det medisinske fakultet ved Linköpings universitet, og han har forsket på hvordan eliteidrettsutøvere påvirkes av å anstrenge seg under høy temperatur.

– Det vi vet, er at kroppen tilpasser seg varmen etter tre–fire dager. Forandringen fortsetter i tre uker. Hva som skjer i et lengre perspektiv, vet man lite om, sier Timpka.

Hvis man reiser til et veldig varmt land, som Djibouti som ligger nær ekvator, så iverksetter kroppen en rekke varmeregulerende funksjoner. Man begynner å svette mer, blodtilførselen til huden øker, plasmavolumet øker, og man får mer væske i blodet.

– Trolig for lettere å kunne svette. Det er som små pumper i huden, som jobber på spreng, de roper på kompisene som kommer og begynner å pumpe de også. Man kan øke svetteproduksjonen til mellom 0,7 og 2,5 liter i timen. Nå tar jeg i, men det dreier seg om kjempestore mengder. Det kan i hvert fall gå minst opp til en halv liter i timen. Da klarer man ganske hardt fysisk arbeid i varmen, sier Toomas Timpka.

Dessuten utvides karene i huden slik at kroppen avkjøles raskere. Det farlige er når hjerte, kar og hjerne blir varme, så det handler om å få varmen ut av kroppen. Det tar noen dager for kroppen å få i gang den funksjonen, ifølge Toomas Timpka.

For å øke svettehastigheten, blodplasmavolumet og blodgjennomstrømmingen til huden, så er det tilstrekkelig at kroppen utsettes for varmen én til to timer pr. dag. Hva man gjør resten av dagen, spiller mindre rolle. Timpka tror også at det er forskjell på kroppene hos dem som jobber i heten, og dem som bare oppholder seg i den.

– De som driver med tungt arbeid, er supertilpasset til varmen. Mens de som bare oppholder seg der, eller som bare jobber på natten, er mindre tilpasset, sier han og påpeker at det kan være at de utvikler en slags kondisjon.

– Som hos utøvere av utholdenhetsidrett. At man tilpasser muskler, hjerte og kar for å klare å arbeide i varme over tid.

Tilpasset væskemangel. Når sommeren kommer, drikker Afar-folket ved Assalsjøen 15 liter vann om dagen den første tiden. De fyller tre gule femlitersdunker med vann i en kilde ved sjøen. Mot slutten av sommeren har vannet begynt å svinne, og den siste tiden rekker det bare til knapt en dunk, noen ganger bare to liter vann pr. person. Toomas Timpka tror de takler det lave væskeinntaket fordi kroppen deres har tilpasset seg.

– Jeg synes det er veldig lite. Her har trolig kroppen tilpasset seg, slik at ved væskemangel kompenserer den med noe annet. Kanskje jobber de på et slags minimumsnivå, ved at kroppen fordeler sine ressurser for å kunne utføre arbeidet, men at de kunne ha gjort det bedre med mer væske i kroppen.

Afar-folket rundt Assalsjøen forteller at de drikker palmevin for å få energi, og at de spiser kamelkjøtt for å bli sterke. Når noen i gruppen er slitne, roper de andre: «Kom så går vi og spiser kamelkjøtt alle sammen!»

Om sommeren er det veldig få karavaner som går til Etiopia, siden det er så varmt. De få som velger å trosse heten og gå, selv om temperaturen kommer opp i 50 grader, får derfor noe bedre betalt for saltet.

– Jeg overlever, men det er tungt. Om sommeren går jeg mye ned i vekt. Nå er jeg tykkere, sier Isse Amadou Aramis og slår på sin tynne mage.

Han lar være å jobbe om dagen og sover når solen står høyest på himmelen. Men til og med på natten er temperaturen over 40 grader. Den som blir utmattet, må slutte å jobbe umiddelbart. 

Vin, kaffe og sang. Aramis hever spaden og setter den ned i bakken. Det øverste saltlaget har en klar hvitfarge, under er det brunt og vått.

– Det blir hvitt når det tørker, forteller Aramis og heller salt i sekken.

Ytterligere to personer er kommet ned fra fjellet med sine kameler. De har med seg palmevin og ved for å koke kaffe. De holder oss med selskap på saltstranden og begynner å hakke i bakken. Mens de jobber, synger de kamelsangen, en sang om dagens gjøremål.

– Om hva vi gjør og hva vi skal gjøre. Vi synger vår dagsorden, kan man si. «Jeg skuffer salt, før vi skal spise og vandre oppover fjellet en gang til», synger Isse Amadou Aramis.

Det går fort unna, å hente ut 200 kg salt tar ikke mer enn 40 minutter. I dag rekker de ikke så langt. Det tordner i fjellet, og tunge regnskyer nærmer seg Assalsjøen. De avslutter arbeidet og avventer regnet i saltsteinshuset. Heten blir enda mer påtrengende. Omtrent seks ganger i året går de den syv dager lange vandringen til Etiopias grense, tre ganger i året går de enda lengre, til Kahlo. Dit tar det tre uker å gå.

– Dit går vi ikke om sommeren, det er for varmt, sier Aramis, og de andre stemmer i, der vi sitter på noen steiner og avventer tordenværet. Noen koker kaffe, og én klargjør sine kameler for å ta dem opp til fjellet, der de kan beite av det grønne gresset.