Manso Krofrom, Ghana. Med arbeidsredskapene i et blikkfat på hodet glir Akua Fokuo frem langs de smale stiene utenfor byen Manso Krofrom i Ashanti-regionen i innlandet av Ghana. Gjennom høyt gress, forbi kolleger som hilser muntert, og nedover glatte små skråninger, til hun kommer frem til avlingen sin.

De modne kakaofruktene med grønngule fargenyanser vokser direkte ut fra stammene på trærne som Akua har tatt hånd om i snart 30 år. Jordflekken hennes er en av de mest velpleide i byen. De som trodde at en kvinne ikke kunne være kakaobonde, er motbevist for lengst. Akua Fokuo er stolt. Men likevel kan hun ikke være fornøyd.

For selv om vi befinner oss midt i sentrum for verdens kakaoproduksjon, så lever Akua og hennes kolleger i Ghana og i nabolandet Elfenbenskysten ofte i fattigdom. Det er mulig at selv den mest innbitte sjokoladeelsker ikke vet det, men nesten to tredjedeler av verdens sjokolade har sin opprinnelse i disse to landene i Vest-Afrika.

Akua Fokuo og to millioner andre småskalabønder i regionen forsyner sjokoladeindustrien med en uunnværlig råvare. Industrien har vokst seg dobbelt så stor på 20 år og omsetter i dag for omkring 1000 milliarder norske kroner, litt mindre enn hele Norges statsbudsjett.

I samme tidsperiode er prisen som bøndene får for sin kakao, halvert.

For Akua Fokuo innebærer det at livet som kakaobonde ikke er blitt slik hun trodde for 30 år siden da hennes mann ble syk og hun besluttet å beholde avlingene i familien for enhver pris.

Bøndene høster kakaoen, andre høster fortjenesten. I dag bor hun i et minimalt hus uten elektrisitet. Maten lages over åpen ild, og vann hentes i en brønn. Inntektene er usikre, og hun har satt seg i gjeld for å gi barna en mulighet til en utdannelse.

– Alt arbeidet jeg legger ned på avlingen burde gi forutsetninger for å skape et bedre liv. Men det hjelper meg ikke i det hele tatt, sier Akua Fokuo oppgitt.

Hun får støtte av Kwame Acheampong. Han er talsperson for henne og 140 andre bønder overfor selskapet som kjøper opp kakaobønnene deres.

– Alle andre i kakaobransjen blir rike. Til og med karen nede i nabobyen som kjøper opp bønnene våre, kjører en fin bil. Men her hos oss har ikke engang den mest høytstående kakaobonden råd til å kjøpe en sykkel, sier han og slår ut med armene.

Det er midten av oktober og årets første innhøstingsdag. Ifølge tradisjonen N’nobua – om du hjelper meg, så hjelper jeg deg – får Akua Fokuo hjelp av noen av sine naboer.

Den knakende lyden av kakaofrukter som åpnes, gir gjenlyd mellom trestammene. Bevegelsene er små og presise. Med to raske velplasserte hugg, åpner Akua Fokuo fruktenes harde og tykke skall.

Noen timer senere ligger en stor haug med klissete kakaobønner på bakken. Haugen dekkes med bananblader og forlates så for å fermentere, prosessen som får frem sjokoladesmaken i bønnene. Om omtrent en uke kommer en eddiklignende lukt til å spre seg over avlingen, og da vet Fokuo at det er på tide å bære bønnene hjem til byen for å la dem soltørke i en drøy ukes tid.

Dagens innhøsting kommer til å resultere i en sekk med omtrent 60 kilo tørkede kakaobønner. For en slik sekk får Fokuo knapt tusen kroner, en inntekt hun må dele med jordeieren og sin medhjelper. Noen år er ikke avlingen mer enn seks sekker som de tre må dele inntektene av.

Umulig regnestykke. Fairtrade er en av organisasjonene som lenge har arbeidet for å forbedre kakaobøndenes arbeidsvilkår. Og de siste årene har til og med de store sjokoladeprodusentene begynt å investere i bærekraftig produksjon. Mondelez som blant annet eier Marabou og Freia, har for eksempel investert nærmere 4 milliarder kroner i sitt eget prosjekt «Cocoa Life».

Men Kristy Leissle, forsker i afrikastudier ved Washington University og forfatter av boken «Cocoa», mener mange av de store selskapene i praksis utnytter bøndenes utsatte posisjon.

Hun forteller at det alltid er bøndene som må ta konsekvensene når kakaoprisen synker. Og når sjokoladeprodusentenes gevinster øker, er det derimot ikke noe bøndene får ta del i.

«Hvordan skal multinasjonale selskaper motvirke fattigdom hos fem millioner kakaobønder i verden og på samme tid gjøre økonomisk fortjeneste samtidig som de vil selge sin sjokolade til svært lave priser? Det er et regnestykke som ikke går opp», sier Leissle.

Kakaoplantasjene blir færre. I Ghana fører det umulige regnestykket til at familietradisjoner går i graven. Iblant skjer det ved at en plantasje selges til illegale gullgravere som med gravemaskiner og kjemikalier forvandler de tidligere grønne plantasjene til gjørmete gruver – såkalte «galamsey».

Kvinnen som drev plantasjen nærmest Akua Fokuo, solgte sin for et år siden.

«Jeg ble lei meg for hennes skyld. Hver gang jeg gikk forbi så jeg hvordan maskiner kuttet ned kakaotrærne. Nå er jorden ødelagt, og ikke engang neste generasjon vil kunne dyrke noen ting der», sier hun.

I andre tilfeller, som hos en av Akua Fokuos naboer, ønsker ikke barna å ta over.

«Det er ingen penger i kakao», sier 38 år gamle Samuel Morby.

Han sitter utenfor foreldrenes forfalne hus. Farens avling ble ødelagt i en skogbrann for mange år siden, og siden da har ingen sett verdien i å plante nye trær på jordflekken. Samuel Morby tar strøjobber på byggeplasser. Og det er han ikke alene om. Ghana er fremdeles et fattig utviklingsland, men mange unge ghanesere ser ikke kakaodyrking som en grunn til gode fremtidsutsikter.

De eldre bøndene i byen, som Akua Fokuo, tror fremdeles at kakaoen en dag skal lønne seg. All økonomisk logikk taler for at de får rett. Storselskapene kan ikke bare la sitt brune gull forsvinne. Før eller senere bør det komme et oppsving. Spørsmålet er bare om Akua Fokuo får oppleve det.

Morby bare rister på hodet. Selvsikkert tar han på seg rollen som pessimist når han peker mot kollene som omgir byen.

«Alt det grønne du ser omkring deg er kakaoplantasjer, men om 40 år er alt borte. Tro meg», sier han.