Morgentrafikken står tett i en av Nairobis travle bydeler. Lyden av minibusser, motorsykler og biler som kjemper om plassen på veien, er øredøvende. Men noen gater unna, bak en høy mur, ligger en lav bygning hvor lyden av trafikken ikke slipper inn. I ett av rommene, der gulvet er dekket av store 3D-printere, lyder i stedet høyfrekvent susing.

Det lyser opp i en av maskinene der et munnstykke beveger seg rolig frem og tilbake med millimeterpresisjon, mens tynne tråder av plast sakte bygger seg opp til det som snart skal bli en protesekopp. Lyset fra skjermene kaster et blålig skjær over veggene, og en svak lukt av oppvarmet plast henger i luften. Arbeidet går langsomt, men om bare et par timer skal koppen settes sammen til en ferdig protese.

Fra skanning til skritt

I et venterom ved siden av sitter Steven Karanja (61). Om noen timer skal protesen bli hans vei tilbake til å gå på egne ben. Ventetiden har vært lang. Etter en trafikkulykke i fjor mistet Karanja høyre ben, og de siste månedene har han være avhengig av rullestol og av hjelp fra andre for å klare selv de enkleste oppgaver.

Nå, nesten ett år etter, følger han spent med fra venterommet på Protheas klinikk i Nairobi. Om få timer skal han for første gang prøve å stå oppreist med et nytt ben – en protese bygget med teknologi han aldri før hadde hørt om.

Det er Amos Wafula, ortopedteknolog ved Prothea, som leder arbeidet med å lage Karanjas nye ben. Wafula og kollegene hans bruker 3D-teknologi for å skanne, designe og printe protesekoppen som om få timer skal settes på plass på Karanjas ben.

Dagen før brukte Wafula en mobilapp til å ta en digital skanning av benstumpen. Bildet ble deretter eksportert til 3D-programmet Blender, der formen ble justert og gjort klar for printing.

Spesialtilpasset Før protesen designes, markeres stumpen med rødt for å vise de mest følsomme områdene. Slik kan modellen tilpasses før den sendes til 3D-printing – på fagspråket kalt additiv tilvirkning.

Digitalskanning Ortopedteknolog Amos Wafula skanner stumpen til Steven Karanja med en 3D-app.

Før den kunne starte, ble de følsomme områdene av stumpen markert – steder der benet ligger tett under huden og ikke må belastes. De mer robuste områdene ble formet slik at de kan bære vekten. Når modellen er ferdig gjennomgått på skjermen, sendes den videre til printeren, som bygger opp protesekoppen lag for lag i biokompatibel plast.

– Tidligere måtte vi bruke gips for å lage en form, og det var et tidkrevende arbeid som ikke var særlig nøyaktig. Med 3D-teknikken blir målene presise ned til millimeteren, og prosessen er lynrask, sier Wafula.

Teknologi som åpner dører

I løpet av bare 24 timer kan en pasient begynne å gå igjen. Teknologien har ikke bare gjort prosessen raskere, men også billigere. En 3D-printet protese koster nå mindre enn en tredjedel av den tradisjonelle modellen.

Tilbudet blir dermed tilgjengelig for flere.

– Det viktigste for oss er at alle mennesker, uansett bakgrunn, kan få tilgang til en protese, sier Wafula.

I fjor alene laget ortopedteknologen rundt 300 proteser. Men potensialet er enda større. Foreløpig kan de bare printe hylser til underbens- og armproteser, siden printerne er for små til å lage de større delene som trengs for hofteamputasjoner.

Fikk benet sprengt bort

Steven Karanja er ikke alene. For mange i Kenya betyr en ulykke eller et angrep begynnelsen på et liv i rullestol. Men nye pasienthistorier viser hvordan teknologien kan endre alt. En av dem er Phoebe Atieno Odhiambo (29). Hun sier at hun aldri vil glemme smerten den dagen da livet ble snudd på hodet.

Hun jobbet som regnskapsfører på et hotell i Mandera nordøst i Kenya, da hun ble kalt ut for å se på en forlatt bærepose ved inngangsdøren. Sekunder senere eksploderte bomben. Metallsplinter skar seg inn i kroppen hennes, huden ble brent bort, og det ene benet var så ødelagt at legene måtte amputere.

– Jeg husker at jeg tok opp telefonen for å ringe politiet, og så ble alt svart, forteller Odhiambo.

Over ett år senere sitter hun i et rom på Protheas klinikk i Nairobi. Hun er kalt inn til kontroll. Veien tilbake har vært lang, og selv om hun nå kan gå på egen hånd med sitt nye ben, plages hun fortsatt av smerter i det andre benet. Teknologien gir henne nå muligheten til å reise seg og gå igjen.

– Det har vært tungt å godta at jeg ikke kan leve som før, sier Odhiambo.

– Noen dager føler jeg meg trist, men jeg prøver å minne meg selv på at jeg er i live. Det gir meg styrke til å finne mening og bygge opp livet mitt igjen.

Skadet av bombe Phoebe Atieno Odhiambo mistet det ene beinet i et bombeangrep, mens det andre ble hardt skadet.

3D-printing endrer proteseverdenen

3D-printing har på få år endret hvordan proteser lages verden over. Der det tidligere tok uker med gipsavstøpning og manuell tilpasning, kan en pasient nå skannes digitalt og få en ferdig protese innen et døgn.

Teknologien ble først tatt i bruk i helsesektoren tidlig på 2000-tallet, men i Øst-Afrika er den fortsatt relativt ny. I Kenya har den bare vært tilgjengelig i rundt fem år. Fordelen er ikke bare fart og presisjon, men også pris: En 3D-printet protese koster fra rundt 600 dollar (rundt 6000 kroner) hos Prothea, avhengig av hvor amputasjonen er, mens tradisjonelle proteser ofte ligger på mellom 1000 og 7000 dollar (10 000–70 000 kr) for tilsvarende typer.

I Kenya er behovet stort: Bare rundt en femtedel av de som mister lemmer, får faktisk tilgang til proteser. I lav- og mellominntektsland har kun 5–15 prosent av de som trenger hjelpemidler (proteser/ortoser), faktisk tilgang til dem. Det viser en rekke kilder, deriblant en studie publisert i Prosthetics and Orthotics International.

Det betyr at millioner av mennesker lever uten nødvendige hjelpemidler for å kunne gå, arbeide eller klare seg selv i hverdagen. For over åtte av ti med protesebehov i utviklingsland finnes det rett og slett ingen rehabiliteringstilbud.

For å møte dette gapet spiller 3D-printing en stadig større rolle. Teknologien møter fortsatt utfordringer knyttet til materialkvalitet, tilgang på printere og opplæring. Men erfaringer viser at den kan tilby rimelige og tilpassede proteser der tradisjonelle løsninger ikke når frem. For klinikker som Prothea handler det ikke bare om teknologi, men om å gi mennesker som Steven Karanja og Phoebe Atieno Odhiambo muligheten til å gå, arbeide og leve selvstendig igjen.

Da Steven Karanja tar sine første skritt med det nye benet, brer det seg et smil over ansiktet hans. Kona Esther Wambui følger spent med fra stolen ved siden av, tydelig rørt. Hun løfter mobilen for å ta noen bilder, slik at hun kan minnes dagen hun beskriver som «den beste i vårt liv».

For Karanja handler øyeblikket ikke bare om å gå igjen, men om å gjenvinne friheten til å klare seg selv.

– Jeg føler at Gud har gitt meg en ny sjanse. Jeg klager aldri. Jeg har et ben, og det finnes mange som ikke har noen!