Jeg husker det som om det var i går. Jeg var rundt fem år gammel og satt på den blå trehjulssykkelen min. Forhjulet var plassert på det øverste trinnet av den lange, bratte betongtrappen bak huset vårt. Så rygget jeg, tok fart og syklet ned. Alle de tolv trinnene. Det gikk strålende faktisk, helt til jeg kom til bunnen av trappen, fløy over styret og slo pannen i kanten på mammas grønnsakbed. Jeg måtte på legevakten for å sy.
Problemet med denne historien er bare at jeg er den eneste som husker at dette har skjedd.
Mandela-effekten
Falske minner er relativt vanlig. Det finnes til og med en rekke kollektive falske minner som mange av oss deler. Oddsen er lav for at en fyr som har kledd seg ut som Darth Vader til halloween, sier følgende i løpet av kvelden: «Luke, I’m your father.» Med trykket på father. Men det sitatet er feil og trekkes frem som et ganske vanlig falskt minne i forskjellige forskningsartikler om dette emnet. Det Darth Vader faktisk sier, er: «No, I am your father.» Med trykk på ordet jeg.
Veldig mange tror også at Monopol-mannen har en monokkel, at sjokoladen KitKat blir skrevet med bindestrek, at Pikachu har svart hale, og at Mikke Mus bruker bukseseler. Ingenting av dette stemmer.
Kolektive falske minner Hva sa egentlig Darth Vader? Har Mikke Mus bukseseler? Og hvilken farge har halen til Pikachu?
Mandela-effekten er et begrep som brukes om dette fenomenet i forskningsverdenen. Det har sitt utspring i det faktum at mange mener at de husker å ha sett nyhetsreportasjer om at Nelson Mandela døde i fengselet på Robben Island. En forklaring på dette kollektive falske minnet kan være at en av Mandelas kamerater, Steve Biko som på den tiden var omtrent like kjent, døde i fengselet i 1977. Og det ble dekket bredt.
Nelson Mandela
Ordvalg styrer minner
Den amerikanske psykologen Elizabeth Loftus har gjennom flere tiår vært en ledende ekspert på nettopp falske minner. I en av hennes tidlige studier, fra 1974, ble deltagerne vist en video av to biler som kjørte inn i hverandre. Deretter ble de delt i fire grupper hvor hver av dem ble stilt det samme spørsmålet, bare med noen små språklige justeringer for hver gruppe.
Hvor raskt kjørte bilene da de «dultet borti» hverandre? Hvor raskt kjørte de da de «kom i kontakt» med hverandre? Hvor raskt kjørte bilene da de «kolliderte» med hverandre? Og til slutt: Hvor raskt kjørte bilene da de «smalt inn» i hverandre?
De som ble foret med ordene «smalt inn» i og «kollidere», anslo en høyere hastighet. Noen uker senere ble disse deltagerne spurt om de hadde sett knust glass i forbindelse med ulykken. Videoen hadde ikke vist noe knust glass i det hele tatt. Det viste seg at 32 prosent av dem som hadde fått høre ordlyden «smalt inn i hverandre», husket knust glass, mens kun 14 prosent av kolliderte-gruppen gjorde det samme. Antydningen om høy fart var nok til å endre minnet deres.
Planting av falske minner
En studie fra 2002 understreker hvor raskt falske minner kan sås i hodet på en person. Alle deltagerne i studien hadde blitt rekruttert av et familiemedlem. Disse familiemedlemmene fungerte som hemmelige agenter for forskerne og hadde blitt bedt om å finne en person som 1) aldri hadde vært oppe i en luftballong, 2) var minst 18 år gammel og 3) aldri hadde tatt et psykologiemne. Deretter måtte dette familiemedlemmet også levere inn noen barndomsbilder av slektningen som skulle delta i studien.
Forskerne manipulerte disse bildene slik at deltagerne fikk se bilder av seg selv som barn under en tur med en luftballong. Deretter ble de spurt om de husket noen detaljer fra den dagen.
«Jeg er ganske sikker på at det der var da jeg gikk i sjette klasse, og for 10 dollar eller noe så kunne man få komme rundt 20 meter over bakken i en luftballong», svarte en av deltagerne. Halvparten av dem utviklet et falskt minne rundt hendelsen.
Aktualiseringen av denne studien, fra forskernes side tilbake i 2002, var for øvrig at bildemanipulering på det tidspunktet var «billig, tilgjengelig og lett å bruke» gjennom programmer som Photoshop. Og dette ville kunne få enorme konsekvenser i fremtidige rettssaker (spol frem til deep fakes her.)
Du brakk ikke armen
Så har vi selvsagt dem som forsøker å bevise at et antatt falskt minne ikke var falskt likevel. I en episode av podkasten «Heavyweight» møter vi komiker Rob Corddry som er på jakt etter sannheten om en brukket arm. Ingen i familien hans kan huske at han brakk armen en sommer da han var på sommerleir. Han er 100 prosent sikker på at det skjedde. Han husker både smerten i armen og lukten av gipsen.
«Men da ville vi jo hatt bilder av deg med armen i gips», lyder en av mange innvendinger fra familien. Med hjelp fra podkastvert Jonathan Goldstein graver de imidlertid frem en sykehusjournal fra et sykehus i nærheten av leiren. Sjekk episode 16 av serien for å få svaret.
*
Mamma og pappa sier at det ikke stemmer at jeg syklet ned trappen bak huset. De har ingen som helst erindring om at noe slikt har skjedd. Finnes det en annen forklaring enn at jeg bare husker feil? På nettforumet Reddit finnes det en tråd som heter «Is the Mandela Effect a Glitch in the Matrix».
Kanskje er trehjulssykkelminnet mitt et bevis på at vi lever i en simulering? Ned i kaninhullet!