Store armenske tap
Tre penner undertegnet avtalen som foreløpig skulle stanse den brutale konflikten – fra Armenia, Aserbajdsjan og Russland. Utfallet ble tydelig i favør av to av aktørene.
Aserbajdsjan vant tilbake store deler av Nagorno-Karabakh, samt flere distrikter rundt enklaven som siden 1994 har vært kontrollert av etniske armenske styrker. I tillegg fikk de en direkte landkobling til den aserbajdsjanske enklaven Nakhitsjevan – som skal gå rett gjennom Armenia.
Russlands gevinst var et gjenopprettet fotfeste i området – gjennom nesten 2000 fredsbevarende styrker som ble utplassert i regionen rett etter undertegnelsen 9. november 2020. Dette markerer første gang siden Sovjet-æraen at stormakten har styrker til stede i samtlige land i Sør-Kaukasus.
Armenia, derimot, mistet store deler av arealet landet tidligere hadde hatt kontroll over, og én av to hovedveier inn i Nagorno-Karabakh. I tillegg opplevde de et knusende nederlag på slagmarken, som i stor grad var dominert av aserbajdsjanske luftstyrker. Før avtalen trådte i kraft, ble 2425 etnisk armenske soldater drept i krigen – et antall som var over det dobbelte av hva som var offentliggjort kun få dager tidligere.
I utgangspunktet skulle man tro avtaler om fred og våpenhvile utelukkende har et positivt fortegn, men i kjølvannet av undertegnelsen i november kom det vidt forskjellige og motstridende reaksjoner fra etniske armenere.
Én fredsavtale, ett folk – fire følelser
En gammel kunstskole i Jerevan huset flere flyktningfamilier fra Nagorno-Karabakh. Under oppholdet lagde barna kamuflasjenett som skulle sendes til fedrene ved frontlinjen. Men da våpenhvilen kom, ble det klart for alle at familiene snart kunne gjenforenes.
Fem dager etter avtalen ble det igjen åpnet for sivil ferdsel inn til Nagorno-Karabakh. Den første dagen ble det sendt over 30 busser fra Jerevan til krigsherjede Stepanakert. Disse damene venter på sin tur.
Grunnet krigsretten ble alle menn over 18 bedt om å slutte seg til de militære styrkene. Takket være våpenhvilen kunne disse returnere til familiene før de ble utsatt for flere krigshandlinger. Alle foto: MORTEN RISBERG
Lettelse
For de aller fleste var krigen et våkent mareritt som varte i seks uker, og våpenhvilen fikk en endelig stans i død, ødeleggelse og elendighet. Armenske fedre og ektemenn reiste fra familien sin for å kjempe i Nagorno-Karabakh. I motsatt retning flyktet kvinner, barn og eldre fra hjemmet sitt i det krigsherjede området. Resultatet var et enormt antall splittede familier. Med avtalen kunne mange familier endelig puste lettet ut og vite at en gjenforening sto for døren.
For dem som hadde flyktet over grensen, betydde avtalen også at de snart kunne returnere hjem – så lenge hjemmet hadde vært i den delen som fortsatt skulle være kontrollert av armenerne.
Soldatene – frivillige eller ikke – kunne også vende nesen hjem før de ble del av statistikken. Frontlinjen hadde nemlig gått lenger enn propagandaen tilsa, og hvis ingenting var blitt gjort, ville aserbajdsjanske styrker også rullet over Stepanakert – regionens hovedstad. Dette ville ført til at 25 000 etnisk armenske soldater var blitt omringet på alle kanter, uttalte en rådgiver for presidenten i Nagorno-Karabakh.
To dager etter våpenhvilen organiserte opposisjonen en folkesamling ved frihetsplassen, for å be statsministeren om å trekke seg. På skiltet står det skrevet «gå av». Alle foto: MORTEN RISBERG
Under demonstrasjonene mot statsministeren ble det hyppig håndgemeng mellom opposisjon og sympatisører.
Politistyrker måtte vokte parlamentet, grunnet tusenvis av rasende demonstranter.
Sinne
Kunngjøringen av fredsavtalen skapte et umiddelbart raseri hos den nasjonalistiske befolkningen i Jerevan. Om natten kort tid etter offentliggjøringen hadde demonstranter brutt seg inn i parlamentet, banket opp et kongressmedlem og vandalisert offentlige bygninger.
Demonstrasjonene og opptøyene fortsatte i dagene etter, med økende oppslutning og krassere retorikk. Dag tre sto tusenvis av misfornøyde armenere på frihetsplassen, mens de i kor ropte «Nikol – forræder» og «Gå av». Det ble også avdekket planlagte kupp og attentat mot statsminister Nikol Pasjinjan, som hadde undertegnet avtalen i hemmelighet – selv uten å informere landets president.
Kritikken var i stor grad organisert av politiske partier i opposisjon til Pasjinjan, hvorav 17 partier kunngjorde en uttalelse som forlangte at statsministeren skulle gå av.
De som protesterte, forsto ikke hvordan Nikol kunne overgi land-arealene så lett – spesielt da infor-masjon fra frontlinjen fortalte om armenske styrker med full kontroll. Dette ble medaljens bakside for krigens propaganda, som forsøkte å male et positivt bilde av situasjonen.
Kvinnen på bildet uttrykte sterk misnøye med demonstrasjonene mot statsministeren. Fra balkongen ropte hun at opprørerne skulle dra hjem, og at Nikol Pashinyan var lur som undertegnet avtalen.
Demonstrasjonene skapte også sterke motreaksjoner fra kvinner, barn og familier som var lettet over at krigen endelig tok slutt, og var takknemlige for at ektemenn og fedre kunne vende hjem. Andre hadde allerede mistet nære og kjære, og ønsket å sørge i fred uten aggresjonen og uroligheter fra det nasjonalistiske opprøret.
Blant demonstrantene var det flere som holdt appeller for å fortelle om tapte ektefeller og sønner, hvor de alle hadde kjempet for noe som gikk tapt med et pennestrøk.
«Generasjonen vår har vokst opp med den virkeligheten at Artsakh er vårt. Det er hjerteknusende for oss nå å se at mye av områdene er borte, sammen med kulturen, kirkene og hjemmet til folket vårt. Det gjør det enda vanskeligere å svelge at vi også mistet så mange liv. Noe skulle blitt gjort tidligere». Edita
Sorg
Deretter kom sorgen over tapet – av både liv og land.
Da konflikten startet, var det en kombinasjon av krigsrett og solidarisk frivillighet som dro tusenvis av sivile og militære til frontlinjene – med en holdning som var både oppofrende og tilnærmet fatalistisk. En kamp om eksistens, og tanke om at det ikke finnes annen utvei, motiverte mengder av armenere til å dra til Nagorno-Karabakh, koste hva det koste ville.
Da antallet døde soldater ble oppjustert, organiserte innbyggerne i Jerevan en stille lystenning for de falne, med stearinlys og fotografier som bredte seg over fortau og monumenter.
Men da folket våknet til nyheten om det plutselige tapet av landområder, virket oppofringen unektelig meningsløs. Menn og kvinner hadde valfartet til Nagorno-Karabakh for deres livs kamp, men til hvilken nytte? Samtidig kom sjokkmeldingen om et mye høyere antall falne enn tidligere, og mange mottok nyheten om familiemedlemmers bortgang samtidig med kunngjøringen av avtalen.
Den fjerde dagen tok demonstrantene en pause i de høylytte protestene, for å ha en stille lysmarkering på frihetsplassen.
Den fjerde dagen etter våpenhvilen kom kunngjøringen av det totale antallet armenske soldater som hadde dødd i kampene. Edita og andre innbyggere i Jerevan viste respekt ved å tenne tusenvis av stearinlys og lykter ved bilder av de falne.
Alle var ikke like heldige ved returen til Stepanakert. Denne damen hadde ventet på en av de oppsatte bussene som skulle frakte sivile tilbake til hovedstaden i Nagorno-Karabakh, men da siste buss reiste, hadde hun enda ikke fått plass. Hun kollapset etter en opphetet diskusjon med en annen busspassasjer.
Armen kjempet ved frontlinjen ved Sjusja. Etter våpenhvilen reiste han til hjemmet sitt i Kalbajar for å pakke sammen sakene sine og flykte. Her sier han adjø til huset sitt. Etniske armenere som bodde i Kalbajar, flyktet mot den armenske grensen før distriktet skulle overføres til Aserbajdsjan. Alle foto: MORTEN RISBERG
Maktesløshet
Der befolkningen i Jerevan kunne føle og uttrykke både sinne og sorg over situasjonen, var det de som var mye nærmere sakens, og stridens, kjerne. Konflikten hadde frem til avtalen fordrevet opp mot 100 000 etniske armenere, som hadde et håp om en snarlig retur. Etter avtalens nye grensesettinger, som innebar at store deler av Nagorno-Karabakh byttet hender, var det dermed et større antall flyktninger som mistet alt håp om å returnere hjem.
Flere av distriktene rundt Nagorno-Karabakh – opprinnelig aserbajdsjanske, men kontrollert av armenere siden 1994 – skulle også overføres tilbake til Aserbajdsjan. Etniske armenere som bodde her, våknet derfor opp til vissheten om at hjemlandet om få dager skulle inntas av fiendtlige styrker.
Flere tusen familier fra blant annet Kalbajar ble derfor nødt til å pakke sammen livet og sakene sine på fem dager. Møbler, klær, bilder og elektronikk ble lastet opp på biler, som alle måtte forsere milelange, stillestående køer ut av regionen. Igjen sto kun raserte, utbrente og påtente hus, da armenerne ville unngå at deres tidligere hjem skulle bli overtatt av fienden.
Dette huset sto i brann 14. oktober – dagen før den opprinnelige datoen for overdragelse av regionen. Huseierne hadde for lengst forlatt hjemmet, men igjen lå en avlivet hund, som mest sannsynlig ikke fikk plass på flyttelasset.