Det gjelder å ha overblikket. I flere årtusener sto bakketopper og naturlige utkikkspunkter høyt på prioriteringslisten til forutseende herskere og hærførere.
I forrige århundre revolusjonerte først flyet og deretter romfarten hele spekteret av vakthold, patruljering, rekognosering, etterretning, forsvar og angrep. Dagens rombaserte overblikk er globalt i rekkevidde og totalt i sine ambisjoner.
Fire gode grunner
Dessverre for Europa er dette et domene vi ikke stiller så sterkt i som vi burde. Nå begynner det å haste for alvor, advarer blant andre Jo Inge Bekkevold og Jonas Vidhammer Berge fra Institutt for forsvarsstudier (IFS).
I Foreign Affairs nevner de fire grunner til at europeisk romkapasitet må komme på plass så fort som mulig. Vi har allerede nevnt den første: revolusjonen av overblikket.
«For det andre utvikler romdomenet seg raskt. Mens færre enn 1000 aktive satellitter gikk i bane rundt Jorden i 2010, har tallet nå passert 9000, og det anslås at så mange som 60 000 satellitter kan være i drift innen 2030», fortsetter Bekkevold og Berge.
«For det tredje har USA vist en vilje til å bruke sin rommakt som et forhandlingsverktøy. (…)
For det fjerde, og viktigst av alt, er Eu-ropa ikke i nærheten av å kunne erstatte sin avhengighet av USAs verdensledende infrastruktur av satellitter og romrelaterte bakkesystemer.
Med andre ord kan europeiske Nato-allierte befinne seg i en like sårbar posisjon som Ukraina hvis de ikke prioriterer uavhengige romkapasiteter.»
Satellittsatsing
Admiral Pierre Vandier, som er øverstkommanderende i Natos Allied Command Transformation, er hjertens enig. I et intervju med Politico.eu slår han fast at europeisk suverenitet blir umulig uten en satsing i verdensrommet. Europeerne må komme i gang. Selv amerikanerne etterlyser dette, forteller franskmannen, og legger til: «Det er en enorm mulighet.»
Vandier påpeker at det ikke lenger er tilstrekkelig å disponere noen store satellitter i geostasjonær bane. Akkurat her er europeerne rimelig konkurransedyktige, takket være selskaper som ArianeGroup. Vi trenger imidlertid reservekonstellasjoner som går i lav bane rundt Jorden.
I denne sektoren har Ukraina-krigen vist hvor avhengig Europa er av et fåtall amerikanske selskaper, med SpaceX som den dominerende aktøren. EUs eget IRIS²-system er ikke forventet å være i drift før 2030. Håpet er at selskaper som tyske Isar Aerospace, som nylig testet en rakett på Andøya, etter hvert kan levere oppskytingstjenestene.
Nye våpen
Flere trusler er i emning.
«Vi ser en rekke aktører introdusere romvåpen. Det betyr at vi må følge mye nøyere med på hva andre gjør», sier Vandier.
Admiralen nevner blant annet mulig-heten for å utplassere bomber som varslingssystemene vil ha problemer med å oppdage, samt utstyr som kan blokkere eller sabotere andre lands satellitter.
Det er altså en femte grunn til hastverket i Europas romkappløp.