– Det var en god idé. Slik starter Henno Eggenkamp fortellingen om bydelen han har kalt hjem siden 1968 – Bijlmermeer.

Han var blant de første som flyttet hit til en av høyblokkene etter ferdigstillingen, og er nå en av de eldste gjenværende av de opprinnelige beboerne. I tillegg driver han Bijlmer Museum, som ivaretar arven etter det ambisiøse og futuristiske byutviklingsprosjektet.

Eggenkamp tar oss tilbake til 1960-tallet, da planleggingen av den nye bydelen var i full gang. Primus motor for prosjektet var arkitekt Siegfried Nassuth, som tok utgangspunkt i datidens tanker om modernistisk og funksjonell byplanlegging.

Moderne og grønt

Ideen var å lage tydelige skiller mellom bolig, rekreasjon, arbeid og transport. I sentrum av planene var ti-etasjers heksagonale boligblokker som huset lyse og store leiligheter.

Prosjektet dro mye inspirasjon fra den sveitsiske arkitekten Le Corbusier, som mente det moderne mennesket hadde behov for et rolig, grønt bomiljø, uten trafikk. Biltrafikken ble derfor isolert på eleverte veibaner, koblet til massive parkeringshus. Dette frigjorde bakkeplan mellom blokkene til rekreasjon og grøntarealer, og skapte trygg ferdsel for fotgjengere og syklister.

Som en perfekt miks mellom urbant og ruralt skulle Bijlmermeer bli en utopi for det moderne mennesket, mente designerne.

– Det var fremtidens by – det skulle bli den beste i Europa, forteller Eggenkamp.

Skulle flytte rundt på beboere

Utbyggingen av Bijlmermeer var et tiltak fra datidens boligorganisasjoner for å flytte mennesker ut av Amsterdam sentrum og frigjøre plass til forretninger og utvikling i bykjernen.

Utviklingen av Amsterdam Nieuw-West – en bydel rett vest for bykjernen – hadde allerede trukket middelklassefamiliene ut av sentrum. Men nå var planen å fasilitere videre flytting av disse familiene til Bijlmermeer. På den måten kunne nye sentrumsbeboere innta Amsterdam Nieuw-West.

– Det var i alle fall planene til boligorganisasjonene. Spørsmålet var ikke om de var sosialister, men om de var mer eller mindre kommunistiske.

Byggingen startet i 1966. I 1968 sto de første leilighetene klare. Eggenkamp var blant de første som flyttet inn. Men allerede da begynte utopien å slå sprekker.

Middelklassen uteble

Uforutsette byggekostnader gjorde leieprisen tre ganger høyere enn tilsvarende boenheter i Nieuw-West. De nye boligblokkene ble utilgjengelige for mange i den opprinnelige målgruppen, tross datidens statlige bostøtteordninger.

En av hovedårsakene til de økte kostnadene var at man hadde måttet frakte enorme jordmasser til det vasstrukne jordbruksområdet, som opprinnelig var en innsjø.

– De la et to meter tykt lag med jordmasser over hele området her, for å gjøre det mer stabilt, sier Eggenkamp.

Middelklassen uteble. De fant heller veien til nærliggende byer hvor de kunne leie billigere eneboliger med hage og parkeringsplass. I stedet ble Bijlmermeer attraktivt for en rekke andre grupper av boligtrengende.

– Det var sånne som meg – unge, enslige med høy utdanning, som var lei av å leve trangt i sentrum. Bydelen tiltrakk seg også skeive og migranter. Pasienter fra mentalsykehus som skulle forsøke å komme tilbake til samfunnet, fant også veien til Bijlmermeer.

Tomme leiligheter

Fremtidsbyen rommet alle farger. Men det som var ment å være idylliske grøntarealer, så mer ut som en ørken, før gress og trær vokste til. Bijlmermeer var planlagt å huse opptil 100 000 mennesker, men fra start sto brorparten av leilighetene tomme. Fraværet av biltrafikk – og mangelen på beboere – gjorde bakkeplanet rundt blokkene øde og spøkelsesaktig.

– Det var også et støyproblem, fordi lyden ble reflektert mellom de høye blokkene. Selv i tiende etasje hørtes det ut som om stemmene på bakken var rett utenfor.

– Jeg likte den, men konformiteten i bydelen skapte også ubehag for mange. Alt rundt deg var likt. Leiligheten var like, blokkene var like. Det var som å leve i en tegneseriestripe, sier Eggenkamp.

Og selv om Bijlmermeer administrativt lå under Amsterdam, måtte beboerne vente i ti år, til 1977, på togforbindelse til sentrumskjernen.

Surinamernes by

Da Surinam i Sør-Amerika fikk sin uavhengighet fra Nederland i 1975, valgte mange surinamere – som da var nederlandske statsborgere – å bosette seg i den tidligere kolonimaktens eget land.

Mangelen på beboere i Bijlmermeer hadde presset leieprisene ned, noe som gjorde området attraktivt for de tilflyttende, arbeidsledige surinamerne. Mange som var sosialklienter og ble tildelt bolig fra myndighetene, leide ut leiligheten sin til flere andre familier.

– Folk måtte overleve. Økonomien var dårlig, og arbeidsledigheten var høy.

Turbulent boligprosjekt Noen år etter åpningen ble idyll til forfall. I dag er de sosiale problemene imidlertid kraftig redusert i bydelen, som opplever en ny vår. Foto: Nederlands riksarkiv

Men kriminaliteten økte, og narkotikahandel ble dagligdags. Blokkene var eid av hele 16 forskjellige boligorganisasjoner, og ingen tok ansvar for de store, offentlige arealene, som parkeringshus, kjellere og lagerrom. Overvåking og kontroll ble en umulig oppgave, og kriminelle fikk fritt spillerom.

På 1980-tallet ble Bijlmermeer ansett som Nederlands første getto, en no-go-zone, og et av de farligste områdene i Amsterdam.

– Selv om kriminaliteten var høy på 1980- og -90-tallet, var det likevel den beste tiden for Bijlmermeer, mener Eggenkamp.

– Det var veldig sosialt og mye liv rundt blokkene og i gatene. Vi som bodde her, følte ikke at det var farlig, men at det var et vennlig samfunn med masse energi.

Han innrømmer likevel at leiligheten hans hadde innbrudd fire ganger, men velger å se det fra den lyse siden:

– Det betød at jeg kunne kjøpe meg ny TV tre ganger.

Fra grillfest til flykræsj

Rundt i museet, som ligger i et tidligere sosialt oppholdsrom i en av de ikoniske blokkene, henger det hundrevis av bilder fra nabolagets historie. Svart-hvitt-fotografier fra 1980-tallet viser yrende liv i gatene, barn som sykler til skolen, grillfester i parken, skjønnhetskonkurranser og urbant landbruk. Andre foto viser biler frastjålet hjulene sine, vandal-isme og kriminalitet. De fleste er tatt av Eggenkamp.

4. oktober 1992 var et Boeing 747 lastefly – tilhørende det israelske flyselskapet El Al – på vei fra New York til Tel Aviv. Etter et kort stopp på Schiphol flyplass, fikk flyet problemer kort tid etter takeoff. 18.35 kræsjet det med nesen først rett inn i hjørnet på en av de heksagonale blokkene. Offisielt døde 47 mennesker i hendelsen – fire i flyet og 43 på bakken.

Lokale tror likevel at antallet er enda høyere, da det angivelig bodde flere udokumenterte migranter i blokken.

Eggenkamp ønsker ikke at Bijlmermeer skal bli synonymt med ulykken. Men den satte et symbolsk punktum for dystopien Bijlmermeer hadde blitt.

Fornyelsen på 1990-tallet

I 1992 kom også beslutningen om en drastisk snuoperasjon i bydelen, i et samarbeid mellom det offentlige og boligorganisasjonene.

Sentralt sto fornyelse av det fysiske miljøet. Man skulle også vekk fra den opprinnelige planen om å skille jobb, rekreasjon og hjem, og utdanning, språkkurs for beboere og arbeidsplasser skulle bli prioritert.

Men de øde og forlatte leilighetene genererte ikke nok inntekter for boligorganisasjonene, og i 1995 ble det bestemt å rive de ikoniske, heksagonale høyblokkene, og erstatte de med lavere, familievennlige hus. Beslutningen skapte sterke reaksjoner blant beboerne, ifølge Eggenkamp, som selv var imot rivningen.

Mange av beboerne ble regelrett kastet ut. Noen fikk kun én måneds varsel om å forlate leiligheten før rivningen mellom 1995 og 1997. En direktør for en av boligorganisasjonene skal ha uttalt at beboerne ble kastet ut fordi de var «for fattige, for svarte og for kriminelle», ifølge avisen De Volkskrant.

Brorparten av blokkene ble revet. De gjenværende ble pusset opp for å tiltrekke seg nye leietagere.

Monumenter fra en svunnen tid

I dag er Bijlmermeer et lappeteppe av bygningsstiler, hvor de gamle, vinklede blokkene står opp fra landskapet som monumenter fra en svunnen tid. Omkring er gatene dominert av mindre boligblokker, rekkehus og eneboliger. De sosiale problemene er kraftig redusert. Kriminaliteten har minsket, og området tiltrekker seg et bredt mangfold av beboere. Bijlmermeer har i tillegg beholdt sitt tidligere, multikulturelle image – som nå også virker tiltrekkende på mange av de nye tilflytterne.

At Bijlmermeer angivelig huser over 100 ulike nasjonaliteter, blir tydelig når man vandrer gjennom sentrum av bydelen, med restauranter og butikker med matretter og varer fra hele verden.

– Hver eneste kultur fra hele verden har vært innom butikken min, sier den pakistanske innehaveren av skjønnhetssalongen Afro Beauty.

Hyllene er fulle av parykker og hårforlengere i alle former og farger. Også han roser nå bydelen som en attraktiv plass å flytte til.

– Fordi det er så mange kulturer, er det mange som finner «sine folk» her. Det er derfor det er så mange surinamere her. Da de først begynte å komme på 1980-tallet, tiltrakk det seg flere, sier han.

– Den yngre generasjonen flokker også til Bijlmermeer. De vil ha bedre plass og billigere boliger. Her er man en kort togtur unna Amsterdam, og du kan høre fuglene kvitre i trærne. Utlendingene pleide å få skylden for den høye kriminaliteten som var her. Nå er det dette mangfoldet som gjør stedet attraktivt.

Gatekunst De kunstneriske innslagene ses overalt i bydelen, under broer, på husvegger og torg. Alle foto: Morten Risberg

Kommer for kulturen

Johan Cruyff Arena er et viktig kulturelt trekkplaster i bydelen. Stadionet, som sto ferdig i 1995, huser både fotballkamper og konserter. Artister som Tina Turner, Madonna, Michael Jackson, Rolling Stones, AC/DC, og mange flere har opptrådt her.

Noen av de tidligere boligblokkene som var blant de mest belastede, huser nå Heesterveld Creative Community, og både kunstnere og entreprenører har inntatt de nå fargerike bygningene. Kunstneren Ida hadde tidligere et atelier i Amsterdam sentrum, men flyttet til Bijlmermeer, blant annet fordi det var mye billigere leiepriser.

– For ti år siden ville jeg ikke nærmet meg dette stedet, men nå føler jeg meg helt trygg. Her kan folk både bo og jobbe sammen med andre kreative sjeler, sier hun.

Trygt Kunstneren Ida hadde tidligere et atelier i Amsterdam sentrum, men flyttet til Bijlmermeer, blant annet fordi det var mye billigere leiepriser.

Stemmen hennes overdøves nesten av anleggsarbeidet på andre siden av gaten, der flere, store boligblokker er under oppføring. De viser den nye, store etterspørselen etter leiligheter i området, også fra mer bemidlede kjøpere.

– Nå skal du være heldig om du finner en ledig leilighet her, sier Eggenkamp.

Til tross for tryggere gater og mindre kriminalitet, savner han det gamle Bijlmermeer,

– Før var gatene fulle av ulikt, fargerikt liv. Nå søker alle til sin egen kultur, og vi har lukket oss for andre.