Stabile leveranser av sjeldne jordarter og andre viktige mineraler topper industrilandenes agenda, samtidig som beslutningstagerne bekymrer seg for en farlig avhengighet av Kina. Dilemmaet har plaget Brussel de siste årene.
20. november kunne imidlertid Europakommisjonens president, Ursula Von der Leyen, og presidenten for Det europeiske råd, António Costa, koste på seg et par fornøyde smil. EU hadde undertegnet en intensjonsavtale med Sør-Afrika, som også president Cyril Ramaphosa virket svært fornøyd med, melder Danmarks Radio.
«Vi signerer en enestående avtale. En avtale der råmetaller ikke lenger bare sendes ut av landet, men der de bearbeides her i landet», sa Ramaphosa.
Gjensidig nytte
Stéphane Séjourné, som signerte avtalen på vegne av EU i kraft av stillingen som visepresident for velstand og industriell strategi, kvitterte med å kalle Sør-Afrika «en naturlig alliert».
Ingenting smører en forhandling bedre enn vissheten om gjensidig nytte. Mens EU vil sikre seg en ikke-kinesisk kilde til kritisk viktige råvarer, trenger Sør-Afrika handelspartnere og investeringer. Arbeidsledigheten i landet vaker rundt 30 prosent, og Trumps tollsats på sørafrikanske varer er like høy. Intensjonsavtalen med europeerne legger opp til industriutvikling på hjemmebane, og EU skal hjelpe Sør-Afrika med den grønne overgangen.
Avtalepakken inneholder også rammelån fra Den europeiske investeringsbanken på 350 millioner euro (pluss et EU-tilskudd på 21 millioner euro) til modernisering av sørafrikansk jernbane-, havne- og rørledningsinfrastruktur. I tillegg stilles garantier for lån til utbygging av landets farmasøytiske sektor, i form av et stort flervaksineanlegg, opplyser Europakommisjonen i en pressemelding.
Signeringen fant sted under G20-møtet i Sør-Afrika, som USA holdt seg borte fra – etter å ha anklaget vertsnasjonen for å ignorere «et folkemord på den hvite minoriteten».
«Bagasje» og konkurrenter
EUs plan er blant annet å hamstre sjeldne jordarter før konkurrentene, inkludert USA, skriver Reuters. Intensjonsavtalen med Sør-Afrika følger samme spor som avtaler med Zambia, DR Kongo og Namibia. Angola er også ønsket som partner av EU. Samtidig har Kina for lengst etablert seg i regionen, uhindret av historisk bagasje fra kolonitiden, påpeker Politico.eu. Om EU for alvor skal komme inn på det afrikanske mineralmarkedet, må unionen «leve som den prediker», og det må skje i nært samarbeid med afrikanske ledere.
USA, som ligger langt bak Beijing, trapper også opp aktiviteten, «med investeringer som stille og rolig forbigår de kinesiske. (...) President Donald Trump har utvidet den amerikanske sikkerhetsparaplyen til krigsherjede områder i bytte mot tilgang til ressurser, for eksempel ved å megle frem en – usikker – fredsavtale mellom Rwanda og DR Kongo», skriver Politico.eu.
Mineraljakten får dermed store geopolitiske konsekvenser.