Gran Canaria, Spania

– Stans! Vær så snill å stanse!

Det er søndag ettermiddag i slutten av oktober når en hvit pickup med Røde Kors’ symbol er på vei ut mot den avstengte delen av havnen i Arguineguín på østkysten av Gran Canaria. Nerea Lopez’ viftende armer og desperate rop får sjåføren til å bremse. Hun holder frem sin mobiltelefon og viser et bilde.

– Er han her i havnen, har noen sett ham?

Den unge mannen på bildet, som med et forsiktig smil titter inn i kameraet, er fra Marokko. Det er 14 dager siden han sendte en melding til sin bror om at han hadde tenkt å gjøre som tusenvis av andre unge senegalesere, maliere og marokkanere har gjort de siste månedene: å begi seg ut på Atlanterhavet i en liten trebåt i håp om å nå Kanariøyene. Nå har det gått 14 dager uten at noen har hørt fra ham. 

Det er ikke rart at broren, som jobber som kokk på det spanske fastlandet, er blitt urolig og har bedt venner på Kanariøyene om å etterlyse ham.

I Europa er vi blitt kjent med Middelhavet som «dødens hav» etter at tusenvis av migranter har druknet. Likevel anser mange Atlanterhavsruten til Kanariøyene som betydelig farligere. Trolig er det en av grunnene til at den knapt er benyttet av migranter på nærmere 15 år.

Men i løpet av høsten 2020 har det forandret seg. Bare mellom september og november bega 15 500 mennesker seg ut fra kysten av Vest-Afrika for å tilbringe dager, iblant opptil to uker, tett sammenklemt i de små båtene, med stekende sol, kaldt regn og høye bølger som slår inn over passasjerene. 

Ifølge offisielle tall har ruten tatt over 564 liv i løpet av 2020. Men mørketallet er stort, kanskje det dobbelte, ifølge enkelte anslag. De som kommer frem, gjør det ofte etter å ha blitt reddet av den spanske sjøredningstjenesten. Frem til desember tok de fleste av dem seg hit, til den lille fiskehavnen i Arguineguín – en turistby mest kjent for sine fiskerestauranter og for sine mange norske turister. Ute på kaien, foran gyngende fiskebåter og kystvaktens oransje fartøy, tilbringer migrantene sine første dager på europeisk jord før de omplasseres. De sover på den harde bakken og har enkle teltduker som eneste beskyttelse mot solen på varme dager.

Å stille spørsmål til de rundt tusen migrantene som akkurat denne dagen befinner seg på piren, er imidlertid ikke tillatt, hverken for journalister eller urolige venner. De vakthavende politibetjentene fra sivilgarden setter en stopper for det. Nerea Lopez og hennes kamerat må dra hjem uten svar.

– De sa at vi kunne prøve å lete på hotellene, men at han kan være hvor som helst. Det er ikke mye til svar å gi til hans bror, sier Lopez.

Migranthoteller

Et kvarters kjøretur fra Arguineguín ligger Hotel Club Puerto Calma – et skinnende hvitt hotell hvor rundt 50 balkonger har utsikt ned mot stranden Playa de Puerto Rico. Det er ett av flere hundre hoteller på Kanariøyene som har mistet alle kundene siden koronapandemiens reiserestriksjoner ble innført og frarøvet hele øygruppen dens fremste inntektskilde: Turistene.

Samtidig kom det allerede før året var slutt over 17 000 migranter som på grunn av samme restriksjoner, ikke har kunnet bli overført til fastlandet. Flere har klaget på at migranter får bo på luksushoteller. Samtidig kan migrantene, som må dele rom med hverandre og selv sørge for renhold – og som slett ikke får tilgang til hotellenes svømmebassenger – ha reddet en del hoteller fra konkurs. 

Til forskjell fra i havnen får migrantene bevege seg fritt etter at de er blitt innkvartert ved et hotell. Alioune Badara Ba fra Senegal har satt seg ned i trappen langs en gangvei som fører ned mot stranden. Det er en måned siden han selv klarte reisen over havet. Nå sitter han med sin mobiltelefon og ser rystende videoer av mennesker som kjemper for sitt liv i vannet.

Videoklippene kommer fra en båt med over 200 migranter som dagen før la ut på den lange ferden mot Kanariøyene fra Senegal. Etter bare et par timer begynte det å brenne, og båten kantret. Nå kommer opplysningene om dødstallene: Først 50, så 75 og til slutt 140 døde. I sosiale medier legger bekjente av Ba ut digitale nekrologer over dem som mistet livet. Flere av dem er mennesker Ba kjente.

– Jeg vet ikke engang hvor mange av dem jeg kjente. Hver gang jeg ser på mobilen, oppdager jeg noen nye, sier han.

Ba vil ikke prate om detaljene om hvorfor han selv forlot hjemlandet. Men han er et tydelig eksempel på hvordan migranter som søker etter et bedre liv, ikke gir opp til tross for farene. Han har tidligere forsøkt veien gjennom Libya – beryktet fordi migranter blir kidnappet og solgt som slaver, og for at migrantbåtene stoppes ute på havet og føres tilbake.

Den gangen tok Ba seg gjennom ørkenen til kystbyen Tripoli. Mens han ventet på en båt, levde han på gaten. Etter å ha blitt ranet for alle oppsparte penger, ble han tvunget til å vende tilbake.

– Jeg visste at det ville være vanskelig, men på den tiden var det fremdeles en del som kom seg gjennom Libya. Nå er det knapt noen som klarer det lenger. I juli fikk jeg høre om båter som gikk fra Mauritania til Kanariøyene, og da valgte jeg å prøve det, sier han.

Allmennpreventive hensyn foran.

– I Madrid forsøker de å sende et signal til migrantene med disse reiserestriksjonene. Om ryktet sprer seg at de migrantene som tar seg hit blir sittende fast på øyene, så håper de at folk skal slutte å komme hit. Men slik fungerer det ikke, og migrantene burde føres til fastlandet så fort som mulig, sier Gemma Martinez.

Nylig la den svenske EU-kommissæren Ylva Johansson frem et forslag til en ny felles migrasjonspakt for EU. Ett av punktene handler om å skape flere nære samarbeider med land i Nord-Afrika, slik det allerede er gjort med Marokko.

Det siste kan være en av grunnene til at migrantene i det siste har fått større problemer med å ta seg til Middelhavet og derfor i stedet velger den farlige Atlanterhavsruten.

– EU har mistet sin solidaritet. Kanariøyene er EUs sørligste grense, og derfor krever våre problemer en europeisk løsning, sier Martinez.

Ifølge viseministeren vil godt som ingen av migrantene bli på Kanariøyene, og veldig få søker asyl her. I stedet ser de ut til å sikte mot et liv i Europa som papirløse.

– Mange ser ut til å ha en klar plan om å skaffe seg arbeid i Spania, Frankrike eller Storbritannia. En del har slektninger der og ser ut til å vite hvordan det fungerer, sier hun.

På flukt fra jihadister

På stranden i Puerto Rico, som normalt er full av solbadende turister fra Nord-Europa, står det lange rader med tomme solstoler. Gruppene med migranter er noen av de få besøkende. Flere av dem sørger for å trene på stranden, men Abdoulaye fra Mali har som vanlig tatt sine 200 armhevninger allerede tidlig om morgenen.

– Hjemme var jeg lastebilsjåfør. Jeg kjørte store laster med fisk gjennom Mali, Burkina Faso og Mauritania. Når man sitter stille og kjører hele dagen, da må man holde seg i form på en annen måte, sier han.

Siden 2012 har hans hjemland vært preget av konflikter, først og fremst på grunn av jihadistgrupper koblet til Al-Qaida og IS. Og det har han selv fått erfare. Først da borgermesteren i nabobyen ble kidnappet, og siden da han selv ble angrepet mens han kjørte.

– Jihadistene hadde drept flere personer i det området samme dag. Hadde jeg ikke hatt penger de kunne ta, hadde de drept meg også, sier Abdoulaye.

Men det var ikke først og fremst volden som fikk ham til å reise. Det oppsto et problem med jobben, og da han samtidig fikk muligheten til å ta seg til Europa, så var valget enkelt.

Han vet riktignok at livet som migrant i Europa er tøft, men kan han jobbe og sende litt penger til familien, vil det gjøre en stor forskjell. Han savner sin søster og sin bror, men han er ikke lei seg.

– Nei, for familien min er fattige, og vi trodde aldri at vi ville ha et familiemedlem i Europa. Men nå har vi det, så alle er glade, sier Abdoulaye.

Barn skilt fra foreldrene

– Hvordan har du det?

Gutten er sjenert og klemmer hardere i sosialarbeiderens hånd i stedet for å svare på spørsmålet. Han slår blikket ned mot bakken og klør seg litt over det store munnbindet. Denne fireåringen er ett av minst ti barn som fikk stor oppmerksomhet i Spania i oktober. 

Ifølge et tidligere vedtak av påtalemyndigheten på Gran Canaria har myndighetene hatt lov til å ta migrantbarna fra de voksne som de har ankommet sammen med, i den tiden det tar å fastsette foreldreskapet med en DNA-test.

– Vi er helt imot dette og har i ett år bedt påtalemyndigheten om å endre avgjørelsen. Er det mistanker, kan de ta DNA-test, men barna bør bli med de voksne i mellomtiden, sier Gemma Martinez, viseminister i den regionale kanariske regjeringen med ansvar for menneskerettigheter.

Etter betydelig press endret påtalemyndigheten vedtaket i slutten av oktober. Da hadde minst et titall barn, i noen tilfeller i flere måneder, vært adskilt fra voksne som i de fleste tilfeller har vist seg å være foreldre eller nære slektninger.

Gemma Martinez mener Kanariøyene, en av Spanias og hele EUs fattigste regioner, er blitt overlatt til seg selv av både det europeiske fellesskapet og den spanske staten.

Allmennpreventive hensyn foran

– I Madrid forsøker de å sende et signal til migrantene med disse reiserestriksjonene. Om ryktet sprer seg at de migrantene som tar seg hit blir sittende fast på øyene, så håper de at folk skal slutte å komme hit. Men slik fungerer det ikke, og migrantene burde føres til fastlandet så fort som mulig, sier Gemma Martinez.

Nylig la den svenske EU-kommissæren Ylva Johansson frem et forslag til en ny felles migrasjonspakt for EU. Ett av punktene handler om å skape flere nære samarbeider med land i Nord-Afrika, slik det allerede er gjort med Marokko.

Det siste kan være en av grunnene til at migrantene i det siste har fått større problemer med å ta seg til Middelhavet og derfor i stedet velger den farlige Atlanterhavsruten. 

– EU har mistet sin solidaritet. Kanariøyene er EUs sørligste grense, og derfor krever våre problemer en europeisk løsning, sier Martinez.

Ifølge viseministeren vil så godt som ingen av migrantene bli på Kanariøyene, og veldig få søker asyl her. I stedet ser de ut til å sikte mot et liv i Europa som papirløse.

– Mange ser ut til å ha en klar plan om å skaffe seg arbeid i Spania, Frankrike eller Storbritannia. En del har slektninger der og ser ut til å vite hvordan det fungerer, sier hun.

I begynnelsen av desember skjedde det imidlertid flere endringer. Det kritiserte mottakssenteret i havnen ble demontert og flyttet inn i militærbrakker. Regjeringen besluttet også å flytte migrantene ut av hotellene, og ifølge avisen El Pais vil myndighetene deportere en del migranter til Marokko.

Mindreårige reiser alene

15 år gamle Baoule setter seg på gulvet, legger armene rundt knærne og trekker kroppen sammen så mye han klarer.

– Slik satt jeg i båten i fire dager, sier han og beskriver hvordan bølgene konstant slo inn over ham og hvordan han ble så nedkjølt at det etter en stund ikke hadde latt seg gjøre å strekke ut armer og ben selv om det hadde vært plass.

Baoule ble født i Mali, men hele oppveksten hans er preget av hvordan familien hans ble splittet mellom ulike land på grunn av fattigdom.

Hans mor flyttet tidlig til Kamerun for å jobbe, og noen år senere havnet han selv hos en slektning i Guinea. Da Baoule som 15-åring satte seg i båten for å ta seg til Europa, var det nesten ti år siden han sist så sin mor, og fem år siden han traff sin storebror.

Som enslig mindreårig har han fått plass i en tilsynelatende velfungerende del av det kanariske migrasjonsmottaket. Sosialarbeidere sørger for alt fra mat til fritidsaktiviteter og skolegang. Baoules mål er å benytte anledningen og utdanne seg for å kunne skaffe en bra jobb. Men fremtiden er usikker.

For øyeblikket deler han rom med fem jevnaldrende gutter. Sammen delte de også nær døden-opplevelsen på båten, og han sier at de for alltid kommer til å være hans «brødre», selv om de i fremtiden skulle bli adskilt. Men det er ikke noe han er redd for.

– Det verste har allerede hendt meg, og det var da jeg ble adskilt fra min mor da jeg var liten. Båtreisen var bare det nest verste, sier han.