Dystre vannfakta

En femtedel av verdens grunnvannsreservoarer truer med å tørke bort, ifølge forskere fra University of California, Santa Barbara (UCSB).

Scott Jasechko og Debra Perrone har sett nærmere på konstruksjonsplaner og grunnvannstilstanden for 39 millioner brønner i 40 land rundt om på kloden.

Opptil 20 prosent av disse brønnene har rørledninger som rekker kun fem meter dypere enn den aktuelle vannstanden. I kommende årtier er mange brønner i faresonen, hovedsakelig på grunn av industri og jordbruk, som utnytter grunnvannsreservene i farlig stigende grad. Rundt halvparten av Jordens befolkning er avhengig av grunnvannsbrønner.

Et galgenhumoristisk slagord skal versere i fagmiljøer: «Vann er Guds gave, men han glemte å legge rørene». Håp skal finnes i FNs bærekraftsmål nr. 6: «Sikre bærekraftig vannforvaltning samt tilgang til vann og gode sanitærforhold for alle.»

Men som vi også lar oss fortelle: Der intet er, har selv keiseren tapt sin rett.

Tallenes tale er klar: 97 prosent av verdens totale vannressurser er saltvann. 2,5 prosent er ferskvann. 1 prosent av ferskvannet er direkte tilgjengelig. Mesteparten er bundet i is og breer.

Videre vil verdens befolkning øke, mens vannressursene minker. Statistikken sier at i 2025, om under fem år, vil trolig 1,8 milliarder mennesker lide under vannmangel.

Rehabilitering av våtmarker

Begredelige fakta har det med å frembringe motløshet. Men om vi bare leter, finnes det mange lyspunkter. Det finnes blant annet utallige vannprosjekter som inkluderer marginalisert lokalbefolkning og fungerer på naturens premisser.

En av de mindre kjente aspektene ved Nelson Mandelas arv er initiativet med å ansette tusenvis av kvinner og menn til å fjerne invaderende plantearter, og derved sikre dyrebart vann på permanent basis.

Den voldsomme veksten av disse plantene (som i sin tid ble innført i Sør-Afrika av nybyggere) tørrla våtmarker og raserte naturlige økosystemer i områder der vann allerede var mangelvare.

De fremmede planteartene hadde gjennom årene invadert 16 prosent av jorden i Sør-Afrika. Konsekvensen var 7 prosent redusert naturlig vanntilførsel. Mandelas utpekte eksperter startet et intenst arbeid for å fjerne inntrengerne. De klarte å ta tilbake 4 prosent av vannet til det beste for befolkningen.

Resultatet førte til et samarbeid på regjeringsnivå og et økonomisk gigantprosjekt ved navn Working for Water (WfW).

Vannkonflikter

Vann som politisk konflikt, er et urgammelt tema. Det har nedfelt seg i legender fra årtusener før Kristus, i bibelsk poesi så vel som i historiske rapporter opp gjennom århundrene.

På 1500-tallet smidde Leonardo da Vinci og Niccolò Machiavelli en plan om å lede elven Arnos vann bort fra Pisa under en konflikt mellom Pisa og Firenze.

Det innebar byggingen av en tunnel under et fjell, en enorm kanal og 50 000 arbeidere. Arbeidet ble påbegynt, men ble aldri ferdigstilt før konflikten ble løst.

Vi kan også trekke nyttige lærdommer fra nyere og godt dokumenterte lovtvister. Et oppmuntrende eksempel er de årelange rettsforhandlingene mellom Los Angeles’ vannmyndigheter og en liten gruppe naturvernere ved foten av de snødekte toppene av de østlige Sierra Nevada-fjellene. Monosjøen samler smeltevann fra snø og is og har utviklet et sjeldent økosystem som i første omgang kunne ligne et livløst og alkalisk ørkenbekken uten utløp. Vannet er for salt for fisk, men ikke for saltvannsreker og insekter. Monosjøen er et eldorado for tusenvis av trekkfugler som lever av disse, og for folk som kommer for å nyte naturskjønnheten og de maleriske tufatårnene. Dette er skulpturer dannet under vann av kalsiumkarbonat og ferskvannskilder. 

Menneskene i stormetropolen Los Angeles, med sine golfbaner, svømmebassenger og uslukkelige tørst, mente elvene som fylte Monosjøen, tilhørte dem. De fikk lagt rør og ledet vannet mot sør. Det ble en dødsdom for sjøen og en Davids kamp mot Goliat. Etter 16 år i rettssalene vant imidlertid miljøforkjemperne i Mono Lake Committee på 1980-tallet en avgjørende seier.

Organisasjonen kunne kassere en kjennelse fra Californias høyesterett, som ga dem nye rettigheter. Med dette kunne de regulere Monosjøens vannstand og sikre at det ikke ble en katastrofe à la Aralsjøen: inntørket, alkalisk, opphav til fordervelige sandstormer.

Skjønt farene lurer fremdeles. Nå er trolig Monosjøens største utfordring at det faller mindre snø i Sierra Nevada-fjellene enn tidligere. 

Kan løse mange av problemene

Optimismen lever lenger om den baserer seg på sanne data. Da må man kunne tåle å grave dypt i materien. Det hjelper David Wallace-Wells oss med i boken «The Uninhabitable Earth. Life After Warming». Han begynner for sikkerhets skyld med å konstatere at «Det er verre, mye verre, enn du tror.»

Vannmangel beskrives kort: «I mange afrikanske land er man allerede forventet å klare seg med 20 liter pr. dag – mindre enn halvparten av det vannorganisasjoner sier er nødvendig for alminnelig helse. Så snart som i 2030 regner man med at global etterspørsel vil være 40 prosent større enn tilbudet.»

Den gode nyheten her, mener Wallace-Wells, er at krisen er politisk. Den skaden mennesker forårsaker, kan mennesker også reparere. 

Vi har en naturlig ressurs som blir redusert gjennom ulike regjeringers neglisjering, dårlig infrastruktur, ubetenksom urbanisering og forurensning.

Noen byer mister mer vann ved lekkasjer enn de leverer til husholdninger. I USA står lekkasje og tyveri for 16 prosent tap av ferskvann. I Brasil rapporteres det at tallet er 40 prosent.

Klimasiden av problemet gjør utvilsomt at løsningene haster ekstra mye. Selv om vi oppfyller kravene i Parisavtalen – om kun 1,5 grader temperaturøkning – vil Himalaya miste minst 40 prosent av isen innen 2100. Ved 4 grader økning vil trolig de snødekte Dolomittene ligne på Marokkos Atlasfjell, med 70 prosent mindre snø, ifølge Wallace-Wells.

Nedslående situasjon verden over

London begynner å ta bekymringene over vannmangel alvorlig. Og i India dør 200 000 mennesker hvert år av vannmangel eller av forurenset vann, ifølge en statlig rapport. I 2030, konstaterer rapporten, vil landet kun ha halvparten av det vannet det trenger.

Verdens sjøer tørker inn i faretruende tempo, delvis grunnet klimaendringer. Det som skjer med dem som er igjen, gir også grunn til bekymring. I 2007, i Kinas Tai-sjø, truet eksempelvis oppblomstringen av varmtvannstolerante bakterier drikkevannet til to millioner mennesker. I Tanganyikasjøen i Øst-Afrika skadet oppvarmingen fiskebestanden, som var næringsgrunnlag for millioner mennesker i fire sultne naboland. 

Sjøer står for øvrig for 16 prosent av verdens naturlige metanutslipp. Forskere regner med at den klimabetingede økende veksten av vannplanter vil kunne doble disse utslippene over de kommende 50 år.

Tørke gir opphav til en av klimaendringenes mest ødeleggende ringvirkninger: oppfyringen av konflikter. Det så vi i 2018, da problemene fant veien til storbyen Cape Town i Sør-Afrika der velstående innbyggere, vant til at alle goder var en selvfølge, ble konfrontert med vannkraner uten vann. Basert på allerede ulmende konflikter beskyldte hvite hus-eiere fattige svarte for å ta vannet. Sosiale medier var fulle av «fakta» om dovne eller likegyldige svarte sørafrikanere som lot vannet renne ustoppelig, og shantytown-firmaer som stjal til seg det vannet som var.

Svarte innbyggere klaget på sin side over forstadseiendommer med store gressplener og svømmebassenger. Konspirasjonsteorier spiraliserte rundt og opp i systemene og endte som forventet i en felles blindgate:

Fiendskap som buffer for å unngå hovedproblemet – klimakrisen.

I april 2021 utspant det seg krigstilstander i grenseområdet mellom de sentralasiatiske statene Kirgisistan og Tadsjikistan. Der flammet den alvorligste konflikten på årtier opp, med 55 rapporterte drepte. Årsaken var strid rundt en vannfordelingsstasjon. 

Ett av de sørgeligste utslagene av vannvåpen i dag finner vi i Jemen. Siden 2015 har det herjet en slags verdenskrig i miniatyr, med hovedaktørene Saudi-Arabia og Iran og medspillerne USA og Russland. Der har de humanitære omkostningene vært preget så vel av vann som av blod. Mye på grunn av målrettede angrep på vannsystemer økte koleratilfellene til én million i 2017.

Vi er tilbake ved grunnvannet. Verdens tørkeboom har ledet oss mot et race for å utnytte disse underjordiske reservoarene. De tok millioner av år for å bygge seg opp, og de kommer ikke tilbake med det første.

Hvor betydningsfullt dette er, står i fare for å bli overskygget av saltvannsscenarioet: smeltende poler, stigende havnivå, synkende øyer og reduserte kystlinjer.

Sammenheng mellom vann og klima

Verdensbanken har kommet med en studie over sammenhengen mellom vann og klima: «High and Dry». Deres konklusjon er at «virkningen av de klimatiske endringene vil hovedsakelig være kanalisert gjennom vannsyklusen».

En mindre formell uttalelse fra forskerhold påpeker at «om klimaendringene er en hai, så er vannressursene tennene». Det er med klimaforbannelsen som med pandemiforbannelsen – ingenting er langt borte. Når India faller ned i en pandemikatastrofe uten sidestykke, blir den andre siden av kloden sendt direkte inn i nye faresoner. Når områder på den sørlige halvkulen blir ubeboelige og det skapes klimaflyktninger – er det mot nord de trekker.

Felles ansvar blir dermed hjelp til selvhjelp. Norge kan smykke seg med sin rene vannkraft på den ene siden, men er samtidig med på, så lenge det investeres i fossilt brennstoff, å eksportere problemene fremfor å løse dem.

Men den forsiktige optimismen har tross alt sin rettmessige plass. I april nådde en nærmest sensasjonell nyhet oss. Tysk høyesterett bestemte at klimamålene rakk for kort. De opphører i 2030. Med denne politikken ville dagens ungdom fratas vesentlig spillerom for handling, da staten måtte konsentrere all sin kraft om å reparere de klimapolitiske forsømmelsene fra før. Det ville bety å frata neste generasjon fundamentale friheter. Den kommende regjeringen i Tyskland har til utgangen av 2022 å korrigere loven.

Måneden etter meldte Det internasjonale energibyrået IEA at om verden skal nå klimamålet, kan det ikke åpnes et eneste nytt oljefelt.

Noe begynner å ligne en trend.