Norge er en av få nasjoner som har deler av midthavsryggen innenfor landets marine yttergrense. Der har vulkansk aktivitet ført til at det gjennom millioner av år er blitt dannet store mengder mineraler og metaller.

Sokkeldirektoratet mener at mengden kan tilsvare mange år med global utvinning av flere typer metaller. Hittil har de vært urørt, men Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet er enige om å la gruveselskapene slippe til på dyphavet. 12. april besluttet Kongen i statsråd formelt å åpne et område i Norskehavet og Grønlandshavet for mineralvirksomhet.

Åpningen er møtt med store protester. Norge er det første landet som åpner opp for gruvedrift i dyphavet, og mange forskere, miljøvernorganisasjoner, selskaper og nasjoner mener at Norge må ta en pause til vi har mer kunnskap om dyphavet.

18. april ble det kjent at WWF saksøker staten.

Stortingsflertallet legger opp til en letefase der både selskapene og staten skal skaffe mer kunnskap om miljøkonsekvensene. Deretter skal de første utvinningsplanene behandles av Stortinget, som kan «godkjenne utvinning i enkeltområder hvor påvirkning på miljø er bærekraftig og forsvarlig».

Interesserte gruveselskaper håper på gruvedrift på 2030-tallet. Hvor krevende vil det være å tette de store – og ukjente – kunnskapshullene? Og lar det seg gjøre på så få år?

– Jeg tror vi ville trenge et nytt Apollo Space-program, sier geokjemiker Eoghan P. Reeves ved Universitetet i Bergen (UiB).

Reeves refererer til det amerikanske romfartsprogrammet som sørget for menneskets første skritt på månen i 1969. Det sysselsatte 400 000 mennesker på det meste, og kostet den gang 25,4 milliarder dollar, som tilsvarer rundt 176 milliarder dollar i dagens verdi.

– Ellers kommer vi kanskje aldri til et punkt der vi vet nok på så kort tid, sier Reeves.

Reeves er tilknyttet Senter for dyphavsforskning i Bergen, og er i gang med å fylle et av kunnskapshullene. Funnene hans kan bety at det blir vanskeligere å finne egnede enkeltområder for gruvedrift enn det optimistene tror.          

Kan effektiviseres

Pål Buhl-Mortensen ved Havforskningsinstituttet håper at fremtidige automatiske metoder og bruk av kunstig intelligens vil gjøre det raskere og mindre kostbart å kartlegge dyphavet.

Med nøye planlegging kan video og prøver fra hele økosystemet på bunnen i avgrensede områder brukes til å forutsi hvordan dyresamfunnene ser ut også i uutforskede områder, forklarer han.

Buhl-Mortensen leder utøvergruppen for Mareano, et kartleggingsprogram for havbunnen drevet av Havforskningsinstituttet, NGU og Kartverket. Ifølge stortingsmeldingen om mineralvirksomhet skal Mareano kartlegge miljøforholdene i aktuelle områder. Kartleggingen vil tidligst starte i 2025.

– Det er gjort lite naturkartlegging i dyphavet før, og Mareano har ikke kartlagt dypere enn 3000 meter. Vi er i ferd med å etablere ny metodikk, og må regne med noe prøving og feiling, sier Buhl-Mortensen.

Mindre utforsket enn månen

Lenge ble utforsking av dyphavet sett på som like utfordrende som romforskning. Det var en arena for stormaktene. Vi forestilte oss et livløst ørkenlandskap der det eneste å livnære seg på var det som synker ned fra de øverste hundre meterne.

På slutten av 1970-tallet ble det oppdaget varme kilder på bunnen av Stillehavet. Forskerne forsto at vulkansk aktivitet fører til at metaller felles ut i varme kilder. Oppdagelsen viste at dyphavet skjuler rike forekomster av mineraler som inneholder kobber, sink, gull og sølv.

Ved de varme kildene oppdaget forskerne også et unikt dyreliv som klarer seg helt fint uten fotosyntesen. I stedet hentes energi fra kjemiske forbindelser. De varme kildene er som oaser i ørkenen. Kanskje var det på et slikt sted det første livet oppsto for milliarder av år siden.

Sammen med andre oppdagelser i dyphavet revolusjonerte dette geologifaget og forståelsen av livet på Jorden.

Unike nord

Så kom fjernstyrte undervannsfarkoster (ROV, Remotely Operated Vehicle) til Norge. Siden har norske forskere hatt mange «månelandinger» på dyphavet. Universitetet i Bergen har ledet an. Professor i geovitenskap Rolf Birger Svarstad Pedersen ledet toktet som fant de første mineralene i Norskehavet i 1999.

– Vi fant dem ved en tilfeldighet i et utdødd hydrotermisk felt litt sør for Jan Mayen, forteller han.

I hydrotermiske felt strømmer vann ned i Jordens indre, der det varmes opp til flere hundre grader. Mineraler og kjemikalier løses opp i vannet før det strømmer ut igjen på havbunnen. Der skilles mineralene ut igjen og bygger opp skorsteiner med høyt metallinnhold. Etter tusener av år stopper den hydrotermiske aktiviteten. Skorsteinene blir stående igjen, eller velter, og danner store grushauger på havets bunn.

Pedersen og andre UiB-forskere fortsatte å dra på tokt. Snart fant de også aktive hydrotermiske felt og mineralrike manganskorper på undersjøiske fjell. De oppdaget at geologien og biologien i dyphavet kan være annerledes i nord enn i andre hav.

Vanskelig å utrede enkeltområder

På Universitetet i Bergen bidro Pedersen til å bygge opp et tverrfaglig miljø – i dag Senter for dyphavsforskning – der geologer, geofysikere, kjemikere, biologer, mikrobiologer, bioinformatikere og taksonomer utforsker dyphavet sammen. Lenge fikk de jobbe ganske uforstyrret med sin grunnforskning. I det siste er kunnskapen deres blitt etterspurt.

– Det har gått fra å være en ganske nerdete interesse, til å få veldig stor oppmerksomhet, sier dyphavsbiolog Mari Heggernes Eilertsen.

Selv forsker hun på bittesmå snegler, mark og andre dyphavsdyr.

– Denne synes jeg er veldig søt! Den har små tentakler på hodet som får den til å se ut som en liten fraggle, sier hun og holder opp et glass med bittesmå børstemark. I et laboratorium på Marineholmen i Bergen har biologer jobbet lenge med å undersøke marken, som viser seg å være en ubeskrevet art i familien Ampheratidae.

Mari Heggernes Eilertsen, dyphavsbiolog 

Eilertsen mener det blir vanskelig å utrede enkeltområder når områdene rundt er ukjente.

– Det er vanskelig å si om artene man finner har en spesiell funksjon, eller bare finnes i et begrenset område, når vi ikke har tilstrekkelig kunnskap om områdene rundt, sier hun.

Løsning på plastkrisen?

På Marineholmen sitter også bioteknolog Runar Stokke og prøver å forstå noen av brikkene i dyphavspuslespillet. Han forsker på enzymene i organismer som er hentet opp fra dyphavet. For øyeblikket leter han etter enzymer som kan bryte ned plast.

– Hvert enzym vi finner, har et enormt potensial. Foreløpig skraper vi bare i overflaten, sier han.

Det er spesielt enzymene fra hydrotermiske kilder som er interessante å forske på, fordi de er tilpasset ekstreme forhold og stor variasjon. Kanskje er det her bioteknologene kan finne løsningen på plastkrisen eller vårt neste alternativ til antibiotika?

– Når vi analyserer DNA-et til mikroorganismene fra dyphavet, finner vi stor variasjon. De produserer helt andre enzymer enn hva vi finner andre steder, sier Stokke.

Det globale markedet for enzymer er ventet å nå 16,9 milliarder dollar innen 2027, ifølge analytikere i Markets and Markets. Stokke mener dyphavet er en gullgruve for bioteknologien, og han frykter at uante muligheter kan gå tapt om gruvedrift fører til tap av biodiversitet.

Naturen vil alltid overraske

For dyphavsekspertene i Bergen er det nærmest dagligdags å støte på helt ukjent kjemi, geologi og biologi.

– Ingen andre i menneskehetens historie har vært der før oss. Det er som å drive vitenskap på 1600-tallet. Noen ganger gjør du ti nye oppdagelser før middagstid, sier geokjemikeren Eoghan P. Reeves.

Nylig bidro han til en oppsiktsvekkende oppdagelse som kan få konsekvenser for planene om gruvedrift på norsk sokkel. Det viser seg at områder som har vært regnet som ganske uproblematiske å utvinne, kan ha helt unike former for liv som livnærer seg på nettopp mineralene.

– Dette er et godt eksempel på at vi trodde vi visste alt, men selvfølgelig gjorde vi ikke det. Naturen har fortsatt overraskelser til oss, og vil alltid ha det, sier Reeves.

– Har kompetansen fra olje og gass

Sokkeldirektoratet har pekt ut to typer mineralforekomster som er aktuelle for gruvedrift på norsk sokkel: Manganskorper som er blitt dannet på bratte fjellskrenter, og sulfidforekomster som er bygget opp ved varme kilder.

Stavanger-selskapet Loke Marine Minerals, som har to store letelisenser i Stillehavet, er klare til å søke om lisenser på norsk sokkel så snart det blir aktuelt – sannsynligvis i løpet av 2024. Der ønsker de å drive gruvedrift på manganskorpene. Med Kongsberg, Wilhelmsen og Technip FMC i ryggen har Loke som mål å bli størst i verden på utvinning av havbunnsmineraler.

Toppsjef og gründer Walter Sognnes mener alle vil vinne på at næringen bidrar i kartleggingsfasen. Han har bakgrunn fra oljenæringen og mener at teknologien fra olje- og gassindustrien er godt egnet til å øke forståelsen av både mineralressursene og miljøet på dyphavet.

– Jeg mener dette er den industrien der kompetansen fra olje og gass vil ha størst overføringsverdi. Og ingen i verden er bedre til å forvalte havets ressurser enn Norge. Hvis noen burde få dette til – og gå i bresjen for det – er det Norge, sier han.

En gang på 2030-tallet ser han for seg 10–15 skip som ligger på norsk sokkel og produserer mineraler.

– Da vil Norge være en betydelig produsent av kritiske mineraler, sier Songnnes.

Inaktive

For sulfidforekomster er det kun aktuelt med gruvedrift på mineralavsetninger der den varme væsken har sluttet å strømme ut.

De inaktive kildene er vanskelige å finne. Rolf Birger Svarstad Pedersen anslår at det kan finnes flere titusen forekomster i norske dyphavsområder. Hittil er bare tre blitt funnet, ved tilfeldigheter. Den siste ble funnet på Mohnsryggen i fjor sommer, på et tokt i regi av grønn plattformprosjektet Eminent, et samarbeid mellom selskapet Adepth Minerals, UiB og andre innen både industrien og akademia.

– Vi traff nålen i høystakken, sier Pedersen.

De foreløpige analysene tyder på at funnet har et kobberinnhold godt over det som er vanlig i gruver på land. Det var på størrelse med to fotballbaner, 50–60 meter høyt og lå på 1200 meters dyp. I en slik forekomst kan det være nok kobber til fire års norsk forbruk, ifølge Pedersen.

– Hvis vi legger til resirkulering på dagens nivå er vi oppe i ti års forbruk. Klarer vi å øke resirkuleringen til 90 prosent, får vi 30 års forbruk. Det kan vi få ved uttak av mineraler fra et område på størrelse med et par fotballbaner. Så må vi finne ut om det er mulig å hente ut metallene med akseptable miljøpåvirkninger, eller om uttak vil føre til spredning av støvpartikler over store områder i Norskehavet, sier han.

– Kan gjøres på ansvarlig vis

Adepth Minerals holder til i et kontorbygg en kilometer sør for dyphavsforskerne ved UiB. Der sitter teamet på seks geologer og subsea-eksperter og studerer kart over havbunnen, i håp om å finne flere av de inaktive kildene som de ønsker å utvinne. Samtidig venter de spent på de endelige resultatene fra universitetsforskernes analyser av kjerneprøvene fra fjorårets tokt.

Mens noen kritiserer Sokkeldirektoratet for å være altfor optimistiske i sine beregninger av mineralforekomstene, mener Adepths administrerende direktør Anette Broch Mathisen Tvedt og medgründer Hans Petter Klohs at beregningene heller kan være forsiktige.

Ved å kombinere utstyr og kunnskap fra gruveindustrien med teknologi, maskineri og kompetanse fra offshore-næringen, mener de at inngrepene kan bli minimale.

– Hvis alternativet er gruvedrift på land, kan vi gjøre det på en mer ansvarlig måte, med ny, effektiv og skånsom teknologi og full transparens, sier Klohs.  

– Vi vet at gruvedrift på norsk sokkel vil følge et betydelig strengere rammeverk enn gruvedrift på global basis, sier Tvedt.

Miljø mot millioner

Steffen Leth Jørgensen, som i dag leder Senter for dyphavsforskning, etterlyser på sin side et tydeligere rammeverk. Foreløpig er det ganske «fluffy», mener han.

– Her har politikerne en gyllen mulighet til å være i forkant ved å stille tydelige krav til industrien. Om ikke politikerne setter seg i førersetet, tror jeg fort det kan oppfattes som om de ikke ønsker å ha retningslinjene på plass før de vet hvor stor verdi industrien vil ha, sier han, og bruker hendene til å demonstrere avveiningen mellom miljøtap og millioner.

Jørgensen påpeker at selv om dagens debatt fremstår polarisert, så er alle parter enige om at det trengs et betydelig kunnskapsløft.

– La oss bli enige om hvilken kunnskap vi trenger, få fakta på bordet og så ta en debatt, sier han. 

Han mener det er mulig å få nok fakta på bordet innen rimelig tid, men synes det er problematisk om industrien skal stå for store deler av kunnskapsinnhentingen.

– En sånn praksis vil skape unødig mistillit og mistro, sier han.

– Raskere og billigere når vi får bidra

Adepth Minerals mener at Eminent-toktet beviste at utforskingen vil gå raskere og bli langt billigere nå som næringslivet kan bidra. På toktet hadde de sensorer på båten og to ROV-er som samlet inn prøver fra dyphavet.

I tillegg testet de boreriggen Flexicore, som kan stå på havbunnen og ta kjerneprøver lengre ned i havbunnen enn forskerne har kunnet gjøre tidligere.

Dyphavspioneren Rolf Birger Svarstad Pedersen ved UiB er positiv til å samarbeide med industrien om kunnskapsinnhenting.

– Norge er i en spesiell situasjon fordi vi har store dyphavsterritorier og en stor subsea-næring med høy kompetanse. Jeg tror det er årsaken til at Norge har valgt en litt annen vei enn resten av verden. Når industrien satser, er det utrolig hva de kan få til, sier han.

– Hver av oss bruker omtrent 10 kilo kobber i året. Vi er avhengig av gruvedrift.

Meningsfulle resultater vil ta tid

Biologer ved Senter for dyphavsforskning studerer de biologiske prøvene og havbunnsbildene fra Eminent-toktet. Foreløpig ser det ut som faunaen de fant, er vanlig for sjøfjellsområder på rundt tusen meters dybde.

– Det ser ut til å være en typisk dyphavs svampebunn med et grunnlag av store svamper, sier dyphavsøkolog Pedro Ribeiro. Han leder prosjektet Eco-Safe Ridge Mining, der forskere samarbeider med industrien om å undersøke muligheten for bærekraftig gruvedrift i dyphavet.

Svampegrunn er klassifisert som sårbare marine økosystemer, og er under internasjonal beskyttelse på grunn av deres viktige økologiske rolle og fordi de gir habitat for mange arter.

For å avgjøre om området må bli vernet, er det ikke nok å identifisere svampebunn og andre viktige nøkkelarter.

– Vi må se hele puslespillet. Hvis et område er spesielt rikt, eller har en viktig økologisk rolle, må vi se om det er forbundet med andre samfunn, for eksempel gjennom spredning av larver. Så må vi undersøke om vi kan klare å holde området rundt sunt, hvis vi åpner dette området. Det vil ta tid å komme med meningsfulle resultater og anbefalinger for forvaltning og bevaring, forklarer Ribeiro.

Døde, men fulle av liv

Hittil har forskerne vært mest interessert i de varme kildene som fungerer som kjemiske og biologiske reaktorer på dyphavet. Når den varme væsken slutter å strømme, kollapser økosystemet, ifølge stortingsmeldingen om mineralvirksomhet på norsk sokkel. Men dette er usikkert.

I februar publiserte et internasjonalt forskerteam, inkludert geokjemiker Eoghan P. Reeves og hans kolleger, en artikkel i tidsskriftet Nature Microbiology.

– Det er vanskelig å nå høyere enn et Nature-tidsskrift, uten å stå på taket og rope. Forhåpentligvis blir dette tatt seriøst, sier Reeves.

Undersøkelser av inaktive skorsteiner fra Stillehavets bunn viser at de er som oaser i ørkenen, de også. Her livnærer mikroorganismene seg på mineralene svovel og jern og danner grunnlag for egne biologiske samfunn.

– Vi kan ikke kalle dem mindre interessante for liv. Life finds a way, som de sier i «Jurassic Park», sier Reeves.

Forskningen på de inaktive skorsteinene fortsetter, men Reeves frykter at gruvedrift vil føre til at systemene går tapt før vi vet hva vi mister.

– Inngrepene vil kanskje bare være på størrelse med et par fotballbaner, men hvis det er de eneste fotballbanene som finnes, vil du ikke kunne spille fotball lenger, sier han.

Saksøker staten for å stanse gruvedrift

WWF vil saksøke den norske stat. Men kritikere finnes også i næringslivet.

18. april varslet WWF Verdens naturfond at de vil saksøke staten. WWF mener at konsekvensutredningen som vedtaket er basert på, ikke tilfredsstiller minstekravene i Havbunnsmineralloven.

Miljødirektoratet kom til samme konklusjon i sitt høringssvar til konsekvensutredningen i fjor. De mente at det ikke var faglig og rettslig grrunnlag for utkastet til beslutning, og viste til både Havbunnsmineralloven og Naturmangfoldloven. 

«Overdrevne fordeler»

Også statens egne rådgivere i Havforskningsinstituttet og Norges Geologiske Undersøkelse (NGU) er kritiske.

NGU mener konsekvensutredningen undervurderte utfordringene og overdrev fordelene med gruvedrift i dyphavet, men mener samtidig at private aktører bør få utføre kartlegging og leting, noe en rekke andre har uttalt seg sterkt kritisk til.

– Det er få saker Stortinget har fått hvor det faglige rådet om ikke å gjøre det, er så tydelig som i denne saken, sa tidligere klima- og miljøminister Ola Elvestuen (V) under stortingsbehandlingen i januar. Sammen med SV, Rødt, MDG og KrF stemte Venstre mot åpningen.

WWFs generalsekretær Karoline Andaur har kalt Norges beslutning om å åpne enorme havområder for gruvedrift, for «en forvaltningsskandale uten sidestykke».

Det grønne skiftet krever mineraler. At Kina har nærmest monopol på flere av de kritiske mineralene, skaper geopolitisk bekymring i Vesten.

Flere land og private selskaper har fått lisenser av Den internasjonale havbunnsmyndigheten (International Seabed Authority, ISA) til å utforske bestemte områder, særlig i Stillehavets Clarion-Clipperton Zone, et område med rike forekomster av polymetalliske noduler.

Det er uenighet innad i ISA om utforsking av havbunnen bør settes på pause, om det bør forbys eller utsettes til man vet mer om konsekvensene for arter og miljø. Men foreløpig har ingen fått tillatelse til å gå i gang med utvinning. ISA har som mål å få på plass internasjonal regulering i 2025.

Nyheten om at Norge kan bli verdens første land som åpner for kommersiell gruvedrift på dyphavet, vakte dermed internasjonal oppsikt.

EU-bekymring

EU-parlamentet har uttrykt sin bekymring over det norske vedtaket i en resolusjon, og investeringsbanker og store selskaper som er avhengige av mineraler, har signert et moratorium som ber om en pause, til vi vet mer om risiko og alternativer til gruvedrift i dyphavet.

Blant dem som har vært kritiske, er Storebrand. De har sagt at de ikke vil investere i selskaper som har som sin hovedvirksomhet å utvinne havbunnsmineraler, før de er sikre på at slike inngrep ikke har alvorlige konsekvenser på det marine økosystemet.

– Vi er opptatt av å investere bærekraftig, både for miljø og klima, og for den langsiktige verdiskapingen og avkastningen. Her er det utilstrekkelig kunnskap om både dyphavet og virkningen på økosystemene, og det er usikkert om det er økonomisk lønnsomt, sier konserndirektør for kapitalforvaltning i Storebrand, Jan Erik Saugestad.

Han påpeker at etterspørselen etter mineralene kan synke når teknologien og gjenvinning utvikler seg.

– Det er lettere å se konsekvensene og gjøre tiltak på land, enn i slike havdyp, sier han.