Pujalt, Spania. – For å være helt ærlig var jeg usikker på om vi kom til å klare det.

Albert Borra står ved foten av en 135 meter høy vindmølle. Den er malt grønn nederst, og er satt opp på et jorde utenfor det lille tettstedet Pujalt på den katalanske landsbygda. Borra er meteorolog på en værstasjon i nærheten og er en av de over 600 som har bidratt til vindmølleprosjektet fra egen lomme.

– Å se den bli satt opp, det var stort. For meg var det et bevis på at det går an å gjøre noe selv, uten å måtte vente på staten eller kommunen, sier han.

Den spanske regjeringen har erklært at hele landets energisystem skal være fornybart innen 2050, i et av Europas mest ambisiøse klimamål. Med det forplikter myndighetene seg til hvert år de neste ti årene å installere vind- og solenergiparker som kan produsere minst 3000 megawatt. Men innbyggerne, som Borra, er allerede i gang. De siste par årene har initiativer til folkefinansiert energi poppet opp over hele landet.

– Staten lager planer og setter mål, men det går veldig sakte. Sånn det er nå, står det bare på papiret. Det vi vil, er å kunne produsere det vi konsumerer selv. I stedet for å vente på at hele verden skal bli enige om hva vi skal gjøre, begynner vi å bidra der vi kan.

Fra papirmølle til vindmølle. Det skulle gå nesten ti år før ideen om en folkefinansiert vindmølle ble virkelighet. I mai 2018 begynte bladene å spinne for første gang, etter årevis med møter, byråkratiske hindre og kronerullinger. Vindmølleprosjektet heter Viure de l’aire – «leve av luften» – og spiller på et gammelt uttrykk om å klare seg med knappe ressurser. Prosjektet har imidlertid ikke vært billig: Tilsammen har det krevd litt over 28 millioner norske kroner. Til gjengjeld produserer vindmøllen strøm til rundt 2000 husholdninger. Den står i en større vindpark, som Borra kan se fra kjøkkenvinduet sitt om morgenen.

– Jeg liker å se på dem. Siden jeg er meteorolog, blir hver vindmølle som et øye for meg. Jeg ser hvor sterk vinden er etter hvor fort de spinner, jeg ser hvordan vindretningen skifter, og hvordan tåken stiger oppover langs mølla, sier han.

For ham er vindmølleprosjektet en måte å bruke naturressursene i nærmiljøet på, i et område som stadig flere flytter fra. Han mener energiprosjekter som kobler folk i byen sammen med folk på landsbygda, er nødvendig for å få til overgangen til et fornybart samfunn.

– Det er flust av vind, sol og plass her, men det mangler folk eller penger til å få noe ut av det. Prosjekter som dette, får folk som har økonomiske ressurser, til å investere i prosjekter på landsbygda som ville vært umulig å gjennomføre i en by. Det er bra for oss som bor her, og for dem som bor i byene, sier Borra.

Vennegjeng på solenergi. En av dem som investerer i vindmøllen på avstand, er Marta García. Hun bor i Barcelona sammen med datteren og samboeren sin, en halvannen times biltur fra Pujalt. Hun og familien har bidratt med en sum som tilsvarer det årlige energiforbruket deres, rundt 10 000 norske kroner. Hver måned får García en rapport der det står hvor mye strøm vindmøllen har produsert, og hvor mye penger de får betalt tilbake. Når hele investeringen er tilbakeført, får hun strøm uten å betale for den.

I tillegg har García, sammen med en gruppe gamle studiekamerater, satt opp et solcellepanel på taket på matmarkedet i bydelen El Carmel. De var ti stykker og spyttet inn 1000 norske kroner hver. Nå har de driftet panelet i 13 år. 

– For oss var det en måte å holde kontakten på. Vi sa til hverandre at pengene tilsvarte noen dyre kvelder på byen, og at vi i stedet fikk muligheten til å produsere vår egen strøm, ha kontroll over den selv, og ha et felles prosjekt som bandt oss sammen, sier García.

For henne var det viktig å være en del av små tiltak som ikke bare fremmer fornybar energi, men som også er gjennomsiktige når det gjelder hva pengene går til.

– De store energiselskapene i Spania gir veldig lite informasjon om hva man faktisk betaler for, samtidig som prisene er høye. Jeg tror det er noe av grunnen til at stadig flere vil produsere selv, sier García.

Nye tider. Et ord man ofte hører når det snakkes om spansk energipolitikk, er oligopolio, tilstanden der noen få selskaper kontrollerer markedet. Fire energiselskaper står for det meste av tilbudet i Spania, og de har hatt stor innflytelse på det politiske systemet. Særlig tydelig ble det da regjeringen, ledet av Partido Popular (PP), innførte den omstridte «solskatten» i 2015. Skatten rammet enkeltpersoner som produserte sin egen strøm gjennom solcellepaneler.

Frem til da hadde det vært mulig å tjene inn en investering på rundt 15 000 kroner i løpet av fem år, men med de nye skattereglene ville det ta opp mot 20 år. I tillegg ble det varslet om himmelropende bøter for dem som ikke registrerte solcellepanelene sine slik at de kunne bli målt av myndighetene. I 2018 ble det klart at den påfølgende regjeringen, ledet av Partido Socialista Obrero Espanol (PSOE), ville fjerne solskatten for godt, og i april 2019 trådte lovendringen i kraft.

– Energi ble et politisk og sosialt spørsmål, sier Joan Groizard på telefon fra Madrid. Han er leder for kontoret for diversifisering og energisparing, som ligger under det spanske klima- og miljødepartementet.

– Og solskatten ble et symbol på en stat som overkjører innbyggerne sine. Med lovendringen prøver vi å rette opp i det, og sette innbyggeren i sentrum for det grønne skiftet. 

Groizard sier gjenåpningen for at innbyggere tar større kontroll over energiproduksjonen, er en del av en større strategi for å nå Spanias klimamål.

– Vi har sett folkelig motstand mot klimatiltak i mange land i Europa. Det vil vi prøve å unngå her. Ved å endre lovene slik at innbyggerne kan ta større del i overgangen til fornybart samfunn, gjør vi det mulig for dem å være med å eie utviklingen. Det tror jeg er helt nødvendig.

Nå er retten til å produsere energi selv anerkjent, både på nasjonalt nivå i Spania og i EU. Samtidig er det en del som gjenstår i den praktiske gjennomføringen av det nye regelverket i Spania. Foreløpig er det for eksempel ikke mulig for folk som produserer strøm, å spare det de har til overs, for eksempel i et batteri, som de så kan lade opp en sykkel eller bil med. Det er heller ikke mulig for dem å videreselge strømmen de har til overs.

– Vi har et stykke igjen der, det er en del tekniske løsninger som må på plass før vi kan få det til. Men jeg tror ikke vi er så langt unna, sier Groizard.

Sammen om kilowatt. På kontoret til Som Energia – «Vi er energi» på katalansk – er det stappfullt av grønne planter. Kooperativet har lokaler i teknologiparken til universitetet i Girona, hvis yttervegg er pepret med solcellepaneler. Som Energia drives som en ideell organisasjon, styrt av medlemmene selv, og er Spanias største kooperativ for fornybar energi. De er et av initiativene som presser på for at myndighetene skal legge bedre til rette for at innbyggerne kan involvere seg i energiproduksjon.

– Det er ganske mye vanskeligere å drive nå som vi er blitt så mange, sier Francesc Casadellà og ler.

Han har vært med nesten helt fra begynnelsen, da kooperativet ble stiftet på universitetet i 2010. Da var de 300, nå er de over 60 000. Som Energia var tenkt som et foretak for byen Girona, kanskje kunne de strekke seg ut til andre steder i Catalonia. Nå driver kooperativet fornybare energiprosjekter over hele Spania. De har vannkraftverk i Castilla og León, solcelleanlegg i Andalucía, biogassverk i Catalonia – og nå holder de på å sette opp en vindpark i Navarra.

– Som Energia ble startet i kjølvannet av finanskrisen, da folk hadde svært lite å rutte med. Jeg tror det var målet vårt som gjorde at flere og flere likevel slengte seg på: Vi ville forandre energimodellen i Spania. Og det er det vi holder på å gjøre nå, sakte, men sikkert, sier Casadellà.

Han forteller at kooperativet vokser jevnt med omtrent 200 nye medlemmer i måneden, og det til tross for at de ikke reklamerer for seg selv, og at det koster litt over tusen kroner å bli med.

– Det at vi vokser så fort nå, tror jeg handler om at folk er alvorlig bekymret for klimaendringene og vil gjøre noe praktisk for å forhindre dem. Og så vil de være med på å demokratisere energisystemet. De to tingene henger sammen, sier han.

Venter på solen. I den lille byen Torroella de Montgrí, noen kilometer inn i landet fra den katalanske kystregionen Costa Brava, sjekker Carles Vilá appen fra Som Energia. Han har fått installert solcellepaneler på taket for bare noen uker siden, og følger med på den daglige strømproduksjonen på mobilen. Panelene skal kunne forsyne ham, kona, sønnen og svigerforeldrene med strømmen de trenger. I dag er det overskyet, men foreløpig produserer de mer enn nok.

– Jeg hadde ikke tenkt på det før. Men da jeg så at det faktisk kunne være lønnsomt, ble jeg gira. Nå håper jeg myndighetene får ordnet slik at vi kan lagre strømmen som er til overs. Det kunne vært kult å lade en bil med strømmen fra taket, sier Vilá.