I 1986 kom den britiske science fiction-forfatteren Arthur C. Clarke ut med en roman hvor han forsøkte å se for seg hverdagen 33 år inn i fremtiden. En av tingene man kan lese om i «Arthur C. Clarke’s July 20, 2019: Life in the 21st Century», er det nye århundrets kinotilbud.

Blant premierene finner vi «Still Gone with the Wind: The sequel», altså en oppfølger til klassikeren «Tatt av vinden» (1939). Skuespillerne fra originalen – de for lengst avdøde Clark Gable, Olivia De Havilland og Vivien Leigh – innehar likevel hovedrollene.

Gjenoppstandelsen er gjort mulig takket være fremskrittene innen datagrafikk, forklarer forfatteren.

Clarke kan ha hentet inspirasjon fra Carl Reiners 1982-film «Døde menn kler ikke ruter» («Dead Men Don’t Wear Plaid»). Den lot komikeren Steve Martin agere mot filmikoner som Ingrid Bergman, Humphrey Bogart, James Cagney, Bette Davis og flere. Effekten ble oppnådd uten digital magi. Det holdt med kløktig redigering, der svart-hvitt-opptak av Martin ble klippet sammen med håndplukket arkivmateriale fra Hollywoods gullalder.

Clarkes fremtidsvisjon tok selvsagt ideen et stort steg videre, og traff skummelt godt med timingen. 2010-tallet ble nemlig tiåret da filmbransjen for alvor nådde stadiet hvor avdøde skuespillere kunne gjenoppstå – og agere – som digitale spøkelser.

Vardøger

Da den syvende filmen i «The Fast and the Furious»-serien ble lansert i 2015, handlet pressedekningen mest om hvordan hovedrolleinnehaver Paul Walker omkom midtveis i produksjonen. Likevel ble innspillingen fullført. Walkers brødre, Caleb og Cody, ble brukt som fysiske stand-ins – og Pauls ansikt ble deretter digitalt lagt til. Teknikken baserte seg på hvordan Gollum-figuren i «Ringenes Herre»-trilogien var blitt skapt.

En lignende lappejobb var forsøkt så tidlig som i 1978, da kung fu-filmen «Game of Death» forsøkte å resirkulere gamle ansiktsopptak av Bruce Lee fem år etter hans død. Den gang ble resultatet alt annet enn sømløst. Men nettopp Lee fikk likevel æren av å bli et av de første filmikonene som gjenoppsto i fulldigitalisert form på starten av det 21. århundret.

I 2013 dukket en dataanimert versjon av ham opp i en reklame for whisky-merket Johnnie Walker. Samme år, 20 år etter sin bortgang, ble Audrey Hepburn brukt på tilsvarende vis for å promovere Galaxy Chocolate.

Disse eksemplene sparket i gang den første skikkelige debattrunden om hvor grensene burde gå. Reklamene vakte større bestyrtelse enn «Furious 7», siden Walker jo hadde vært dypt involvert i filmseriens handling. Det var langt mer betenkelig at avholdsmannen Lee ble knyttet til brennevin.

Kritikken ble også skarpere formulert da Star Wars-avleggeren «Rogue One» kom i 2016. Filmen byr på et gjensyn med den onde imperieoffiseren Grand Moff Tarkin (Peter Cushing) fra den aller første filmen. Siden Cushing hadde gått bort i 1993, måtte filmskaperne ta i bruk digital magi for å bringe Tarkin tilbake, noe flere mente var en form for gravrøveri.

Foryngelsesprosesser

«Rogue One» brukte også de nye verktøyene til å gjenskape en ung utgave av prinsesse Leia. Carrie Fisher hadde vært i begynnelsen av 20-årene da hun spilte heltinnen i originaltrilogien (1977–83). I 2016 rundet hun 60. Den «teknologiske botox-behandlingen» rollefiguren ble gjenstand for, lokket frem mindre pene ord fra en del kritikere. Leia virket kunstig, uvirkelig, lød dommen.

Ikke at dette stanset nye produksjoner fra å raffinere og forbedre teknikken. Martin Scorseses «The Irishman» (2019) flyttet grensene for den digitale foryngelsesprosessen. I år har kinogjengerne kunnet se siste skrik fra denne effektfronten i James Mangolds «Indiana Jones and the Dial of Destiny» (2023), hvor Harrison Ford transformeres tilbake til sine fysiske glansdager.

Dette viser at skuespillernes alder blir mer og mer irrelevant, og det samme vil gjelde når avdøde ikoner vekkes til live: Filmskaperne kan fritt tilpasse «spille-alderen» på fordums legender.

Hvis du har lyst å se en moden utgave av River Phoenix (som døde 23 år gammel) spille mot en ditto middelaldrende James Dean (som rakk å bli ett år eldre), bør det være mulig å få til.

Når slike produksjonsmuligheter blir tilgjengelige, vil tid og alder reduseres til rent kosmetiske aspekter som kan skrus til etter behov. Evighetskarrierene blir genuint tidløse.

Avatar-angst

I år har debatten blusset opp igjen. Den teknologiske utviklingen danner bakgrunnen for skuespillerstreiken i Hollywood. Hvis rolleprestasjonene på skjerm og lerret kan brukes som datagrunnlag for å skape KI-drevne digitale skuespilleravatarer, vil det innebære slutten på skuespilleryrket. Dette er iallfall hva fagforeningene frykter.

Nylig ble det kjent at statistene i serien «WandaVision» (2021) ble innkalt til tredimensjonale kroppsscanninger i løpet av innspillingen. De måtte stå i et glassbur i et kvarter, mens en avansert kamerarigg registrerte dem i ulike positurer. De måtte også posere med et bredt spekter av ansiktsuttrykk og grimaser. Dermed kan produsenten nå – etter behov – gjenskape figurene de spilte.

Statistene ble dessuten bedt om å signere en taushetsavtale. Ingen fikk vite hvordan skanningen skal benyttes, eller om eventuell bruk vil bli honorert.

The Alliance of Motion Picture and Television Producers, interesseorganisasjonen for filmstudioene og produsentene, uttalte at de vil tilby «rettferdig kompensasjon» hvis den digitale kopien av en skuespiller blir brukt. Og det skal kun skje etter å ha mottatt tillatelse fra skuespilleren.

Men partene i striden er uenige om betydningen av samtykke, melder NPR:

«Studioene foreslår at de skal be om tillatelse fra statistene én gang – etter at de er ansatt. Fagforeningsrepresentantene sier at enhver bruk av skuespillerkopien bør forhandles separat hver gang den benyttes.»

Kritisk kanonade

Parallelt med disse avsløringene har superheltfilmen «The Flash» (2023) pustet nytt liv i debatten om bruken av avdøde filmikoner. Christopher Reeve, som spilte Supermann i fire filmer mellom 1977–82, dukker nemlig opp i en omdiskutert sekvens i «The Flash» – hvor også Adam West (som spilte Batman på 1960-tallet) og George Reeves (som hadde Supermann-rollen i 1951) kan skimtes.

Trace Sauveur i Paste Magazine fyrte av en kanonade, hvor han blant annet påpekte det påfallende overmotet hos produsenter som tar det for gitt at «avdøde skuespillere i det hele tatt ville ha ønsket å bli brukt på denne måten».

Sauveur minner også om at arvingene eller bobestyrerne ikke nødvendigvis er de mest prinsipielle:

«Christopher Reeve uttalte en gang i et intervju at han aldri ville opptre som Supermann bare for lønnsslippens del (...) Boet hans kan ikke ha delt den samme etosen (...) ettersom minnet om ham nå brukes til å tjene penger.»

The Daily Dot noterte seg at scenen måtte tåle å bli karakterisert som «ond», «grotesk», «respektløs», «anti-kunstnerisk» og definert som «digital nekromanti» av sinte Twitter-brukere.

Spørsmålet er om de moralske utbruddene makter å gjøre særlig inntrykk på studiosjefene. For sannheten er at filmindustrien blør store summer i strømmingens tidsalder, og derfor er alle kostnadsbesparende løsninger etterspurt. Det kan spares mye penger på å ta i bruk digitale avatarer.

Utdøende stjerner, evige legender

En helt annen bransjetrend, forgubbingen av superstjernesjiktet, har potensial til å forsterke disse utviklingstrekkene. Hollywood skaper fortsatt kjendiser, men skuespillerne blir ikke store navn på samme måte som før. De blir ikke superstjerner som på egen hånd trekker publikum til kinoene. Eller sagt på en annen måte: De få skuespillerne som fortsatt kan plasseres i den kategorien, som Tom Cruise og Tom Hanks, nærmer seg vanlig pensjonsalder. Cruise er blitt 61, Hanks er 67. Brad Pitt fyller 60 i desember. Unntaket og «ungfolen» i denne sammenhengen, Leonardo DiCaprio, runder 49 i november.

Men etterveksten er svak, mener deler av kulturkommentariatet.

Travis Cloyd, administrerende direktør i firmaet Worldwide XR, er muligens enig. «Influensere vil komme og gå, men legender vil aldri dø», har han sagt til Variety. Worldwide XR posisjonerer seg for morgendagens underholdningsindustri.

VR (virtuell virkelighet) er et av de heteste stikk-ordene i firma-porteføljen, men de ønsker også «å bringe digitale mennesker til tradisjonell film».

Firmaet «representerer» etter sigende mer enn 400 avdøde kjendiser – deriblant Hollywood-ikoner som Lana Turner, Ingrid Bergman, James Dean og Jimmy Stewart. I 2019 presenterte de planene for en Vietnamkrigsfilm, «Finding Jack», som skulle ha Dean på rollelisten. Dette vakte en del oppsikt og protester før prosjektet ble skrinlagt.

Den juridiske problematikken på dette feltet er blitt notert av amerikanske lovmakere. Enkelte stater har vedtatt paragrafer om «posthume personvernrettigheter», som skal beskytte kjendiser mot å få utseendet kopiert (inkludert KI-genererte kopier) og utnyttet i kommersiell bruk.

En som – inntil videre – ikke blir med på karrierekjøret i evigheten, er skuespilleren Robin Williams. Før han gikk bort i 2014, hadde han sikret seg juridisk mot å bli brukt i nye film-, TV- og hologramproduksjoner post mortem.

Klausulen gjelder for de første 25 årene etter Williams' død. Hva som så skjer i 2039? Den som lever, får se.

Kilder: The Guardian, Forbes, NPR, nofilmschool.com, Weekendavisen, The Daily Dot, Paste Magazine, Variety, dw.com, journals.library.columbia.edu