Bankende hjerter
Det er alltid fristende å slå i hjel en dag på Louvre, Tate Modern eller MoMA hvis man er så heldig å ha en langhelg i Paris, London eller New York.
Men man kan ofte føle seg totalt utslitt etter å ha pløyd seg vei gjennom folkehavet mens man kaster halvt paniske blikk på rekke etter rekke av bidrag til den klassiske kunstkanon. Maleriene kjenner man ofte godt til fra før, og man vet samtidig at man ikke kommer til å rekke over mer enn en brøkdel.
Encyklopediske museer, som det bejublede nyåpnede Nasjonalmuseet i Oslo, er selvsagt vel og bra. Men kunstverdenen der ute byr også på annerledes opplevelser. Spesialiserte utstillingslokaler og institusjoner har ofte mer intime historier å fortelle eller et bankende hjerte for dynamikken i sine kulturelle tradisjoner og rikdommer.
Vellykket, moderne arkitektur – gjerne i kombinasjon med vakker beliggenhet – kan i tillegg tilføre kunstopplevelsen mer av den gode følelsen som stort sett er poenget med et museumsbesøk.
Det går an å tenke spissere og – samtidig – i mindre format når man leter etter gode kunstopplevelser i ferien. Og det går an å tenke globalt og søke etter alternativer til den etablerte kunstkanon.
Her følger 12 anbefalinger verden rundt.
Musée Carnavalet
Paris, Frankrike
Mangfoldig og overraskende Musée Carnavalet, det gamle bymuseet i Paris, har akkurat gått gjennom en fem år lang renoveringsplan, der norske Snøhetta har spilt en nøkkelrolle. Det er et eksentrisk bymuseum som blant annet huser sengen Marcel Proust lå i da han skrev «På sporet av den tapte tid». Foto: Cyrille Weiner
Se for deg en institusjon som bringer glimt av Paris fra yngre steinalder, sammen med sengen som Marcel Proust lå i da han skrev «På sporet av den tapte tid». Musée Carnavalet, som ligger midt i den historiske bydelen Le Marais, har alltid vært et eksentrisk, nærmest snodig sted.
Bymuseet åpnet i 1860 og er med det byens eldste. Siden da har det vokst sakte, men sikkert, dog ikke etter noen tydelig plan, noe som kanskje forklarer stedets evne til stadig å overraske og inspirere. Den besøkende entrer gjennom en hall full av livlig symbolisme i form av butikkskilt fra forskjellige århundrer. I kjelleren vises gjenstander – blant annet noen eldgamle trekanoer – fra den opprinnelige bydannelsen, som lå på Seinens venstre bredd.
Så beveger vi oss lagvis oppover i historien, forbi revolusjoner og keiserlige regimer på 1700- og 1800-tallet, til Prousts seng, som – med sine lydisolerte vegger, og dagligdagse gjenstander (en kam, en notisbok) – fungerer som innkapslet tid.
Av nyere bidrag finner vi Judy Blum og Nil Yalters «Paris Ville Lumiere» («Paris, City of Light») fra 1974, en videoinstallasjon med klipp fra alle byens arrondissementer. Her er også andre fotografier, fra terrorangrepene i 2015, brannen i Notre-Dame i 2019, og byens første pandeminedstengning i 2020. Musée Carnavalet er et levende bymuseum og et eksempel til etterfølgelse.
Museo dell’Altro e dell’Altrove di Metropoliz (MAAM)
Roma, Italia
Lever blant kunsten I Romas østre bydeler ligger MAAM-museet, som holder til i en nedlagt salamifabrikk. Bygningen huser rundt 200 hus-okkupanter som deler sitt bo-område med en rekke moderne kunstverk utført av samtids-kunstnere fra hele verden. De oppholder seg tek-nisk sett ulovlig i bygningen, men kunstens tilstedeværelse beskytter dem. Foto: MAAM og Lora Sariaslan
På «Museet for Den andre og Andre steder» er det ingen lange køer eller sikkerhetsvakter, ei heller noen renessansemestere eller historisk glød fra Den evige stad. MAAM, som museet kalles, ligger i en nedlagt salamifabrikk et sted i Romas østre forsteder, men det huser ikke bare moderne kunst. Kanskje viktigere: Også rundt 200 husokkupanter, med familier. Disse menneskene er kommet fra mange forskjellige steder i verden på leting etter et bedre liv. Nå bor de omgitt av en rekke kunstverk, som de beskytter og selv blir beskyttet av.
På denne måten er MAAM blitt et av Romas viktigste sentre for samtidskunst, med veggmalerier, innrammet kunst og installasjoner utført av mer enn 300 gatekunstnere fra hele verden. Mange av dem har inkorporert slaktervirksomheten som tidligere holdt til i bygningen, i verkene sine, eller de har hentet inspirasjon fra dagens beboere, og tatt opp temaer som rasisme og diskriminering.
Et rom som ble brukt til å flå dyreskrotter, er for eksempel utstyrt med et gigantisk veggmaleri som forestiller grisekadavre på krok. Bur til husdyr er omgjort til installasjoner som viser livet til migranter og fanger, mens de større gulvflatene i fabrikken brukes som lekeplass for barna.
Det som gjør MAAM unikt, er at kunsten i seg selv gir nytt liv til migrantene, siden okkupasjonen teknisk sett er ulovlig, mens verkenes tilstedeværelse tillater dem å fortsette å bo der uten innblanding fra myndighetene. Kunst kan redde liv!
European Solidarity Center
Gdansk, Polen
Unesco-listet kulturarv Den iøynefallende bygningen, med sine rustrøde stålplater som ligner på skipsskrog, rommer en rekke kjente historiske objekter knyttet til Solidaritets virksomhet. Den ligger rett ved siden av det berømte skipsverftet i Gdansk, der streikene som etter hvert skulle føre til Jernteppets fall, begynte. Foto: Grzegorz Mehring
I august 1980 gikk arbeiderne ved Polens største skipsverft, i Gdansk, til streik med krav om økt frihet og flere rettigheter. Under ledelse av Lech Walesa klarte de å etablere fagforeningen Solidaritet (Solidarnosc), som var den første lille sprekken i Jernteppet, og som endte med at hele Østblokken – med sitt kommunistiske system – deiset i bakken.
Ved siden av verftet finner man i dag et museum, The European Solidarity Center, som åpnet i 2014. Det er viet til den polske fagforeningen og andre østeuropeiske opposisjonsbevegelser. På plassen utenfor står det to enorme kors til minne om de falne arbeiderne. Og fortellingen som legges frem på innsiden, er en fascinerende gjengivelse av det rutinemessige livet på verftet, med stemplingsur, diverse verktøy og 2000 gule hjelmer festet til taket. Et banner med påskriften «Arbeidere i alle fabrikker, foren dere!» og to treplater med de streikendes krav er av Unesco blitt erklært som en del av menneskehetens felles kulturarv.
Men museet favner bredere: Polens mørke fortid vises gjennom fengselsceller og de tomme butikkhyllene som illustrerer systemets tilkortkommenhet. Denne historien ender imidlertid godt, slik en gjenskapelse av det runde bordet som ble brukt i forhandlingene mellom myndighetene og Solidaritet, er en del av.
Men det er opp til den besøkende å vurdere om denne konflikten er noe som hører fortiden til.
Museum of Cycladic Art
Athen, Hellas
Gresk oase Sentralt i Athen ligger en bygning i nyklassisistisk stil som huser 3000 gjenstander fra den kykladiske epoken, i kombinasjon med moderne, internasjonal kunst av førsteklasses kvalitet. Bygningen i seg selv er modernisert og er en virkelig oase i storbyen. Foto: Museum of Cycladic Art
I det krystallblå Egeerhavet, mellom Hellas og Tyrkia, ligger rundt regnet 220 ganske små øyer, kalt Kykladene. Her, bakt av solen og mildnet av havet, lå hjemmet til den kykladiske sivilisasjonen, som kan dateres tilbake til den sene neolittiske epoken i det fjerde århundre før vår tidsregning.
Blant de kunstneriske relikviene fra denne høykulturen finner vi en rekke statuer – hyllet for sin symmetri. De er av mer eller mindre nakne skikkelser, lokale idoler hugget i den stedlige, hvite marmoren. Disse ikoniske, men gåtefulle figurene har vært en kilde til fascinasjon og inspirasjon for en rekke kanoniske kunstnere opp til vår tid.
Den største samlingen av disse verkene kan i dag ses i Museum of Cycladic Art – en av Athens vakreste 1800-tallsbygninger i nyklassisistisk stil. Den ligger sentralt i den greske hovedstaden, men tiltrekker seg betydelig færre turister enn Parthenon og Plaka. Selve museet, som åpnet i 1986, har ekspandert, og hovedbygningen er en imponerende moderne konstruksjon i glass og stål, mens veggene er holdt i havets blå farge.
De 3000 unike, antikke gjenstandene bringer oldtidens tradisjoner og skikker til live igjen. De illustrerer dagliglivet slik det var for datidens kvinner og menn, deres aktiviteter innenfor og utenfor hjemmets fire vegger.
Også en rekke moderne kunstnere har vært utstilt her, som Salvador Dalí, Pablo Picasso, Louise Bourgeois, Sarah Lucas og Ai Weiwei, så dette museet er levende på alle måter.
Museum of Islamic Art
Doha, Qatar
Islamsk skjønnhet Blant høydepunktene i flotte Museum for Islamic Art i Doha finner vi en vakker kaffekoppholder (zarf) fra Tyrkia (1800-tallet), ornamentert med håndkuttede og slipte diamanter og rubiner, og en utsmykket bok kalt Shahnameh («Kongenes bok») fra 1583, som forteller historien til det pre-islamske Storperserriket. Selve historien ble skrevet ned for rundt tusen år siden og besto av mer enn 50 000 vers. Foto: Lora Sariaslan
I.M. Pei er mest kjent for å stå bak den kontroversielle pyramiden på plassen utenfor Louvre. Det som skulle til for å lokke den kinesisk-amerikanske arkitekten ut av pensjonisttilværelsen, var ett enkelt prosjekt: Museum for Islamic Art i Doha i Qatar.
Museet, et arkitektonisk smykke som kombinerer islamske tradisjoner med moderniteten, sto ferdig i 2008, da Pei var 91 år gammel. Ifølge I.M. Pei selv, er det inspirert av Ibn Tulun-moskeen i Kairo, som (i sin opprinnelige form) er byens eldste, og – i det ytre – også den største.
Museet i Doha, plassert på en kunstig halvøy, er oppført i en kremfarget kalkstein som fanger opp endringene i fargesjatteringen fra solen, som er evig til stede. På innsiden domineres det av en stor glassvegg som vender seg ut mot den travle bukten og Den persiske gulf.
Den panoramiske utsikten er et under i seg selv og får det til å virke som om museet flyter på vannet. En oculus («oksens øye») øverst i atriet fanger sollyset og reflekterer det videre som varierende mønstre inne i den fasetterte kuppelen – et ytterligere eksempel på et perfekt destillat av islamsk byggeskikk.
Samlingen består i seg selv av en rekke mesterverk som forteller en samlet historie om islamsk kunst – keramikk, smykker, tekstil og glass – fra tre kontinenter fra det 7. århundre helt frem til i dag.
Nasher Sculpture Center
Dallas, USA
Oase i sentrum Nasher Sculpture Center i Dallas i USA er tegnet av Renzo Piano i samarbeid med landskapsarkitekten Peter Walker. Blant de mest kjente skulptørene som er utstilt, kan man finne Picasso, Giacometti og Rodin. Foto: Tim Hursley og Carolyn Brown
Veiene, bilene, biffene ... alt er større i Texas, sies det. Men selv om Nasher Sculpture Center ikke er verdens største samling i sitt slag, så er det likevel blitt et globalt sentrum for moderne skulptur. Museet, som åpnet i 2003, ligger i hjertet av Dallas Arts District og huser mer enn 300 mesterverk som opprinnelig befant seg i privat eie, nærmere bestemt hos Raymond og Patsy Nasher.
Paret hadde over lang tid tilegnet seg en omfattende samling skulpturer av samtidskunstnere som Constantin Brâncusi, Alberto Giacometti, Barbara Hepworth, Henri Matisse, Joan Miró, Henry Moore, Pablo Picasso, Auguste Rodin og Richard Serra – og samlingen fortsetter å vokse og utvikle seg.
Det er den verdenskjente italienske arkitekten Renzo Piano – som også står bak Astrup Fearnley-museet i Oslo – som har designet den elegante bygningen. Samarbeidet med landskapsarkitekten Peter Walker har gjort museet og hagen rundt til en oase midt i Downtown Dallas.
Museet viser roterende utstillinger bestående av verk fra dets egen samling, Nasher Collection, i tillegg til kuraterte verk fra andre museer og private samlinger.
Edo-Tokyo Museum
Tokyo, Japan
Overganger En av de mest spektakulære objektene man kan få se på Edo-Tokyo-museet, er en replika av broen Nihonbashi, som ledet inn til den gamle hovedstaden Edo på 1600-tallet. Foto: Getty Images
The Tokyo Metropolitan Edo-Tokyo Museum er et museum som viser to byer over tre tidsepoker: fortidens, nåtidens og fremtidens japanske hovedstad. Utformingen er som en moderne modell av en tradisjonell lagerbygning opphøyet på stylter, og har siden oppføringen i 1973 vært et kjært landemerke og en populær turistattraksjon i storbyen.
Den permanente utstillingen er delt opp i to: først Edo, den gamle hovedstaden i shogunatet, og dernest overgangen til Tokyo, som i dag er verdens største by. De besøkende kan se en rekke fantastiske, ofte originale gjenstander – skip, broer, hus, butikker, slott og helligdommer – i full størrelse, slik at man får følelsen av å befinne seg i den virkelige byen som den var, med dets gater, hus, teatre og skoler.
Man får innblikk i folks liv som håndverkere, bønder, kokker, kabuki-skuespillere (som fremdeles er populære), kurtisaner og geishaer. Men livet er ikke alltid bare den daglige dont, og utstillingene viser også effekten av naturkatastrofer og menneskelige tragedier som har rammet byen, som flom, branner, epidemier og jordskjelv, i tillegg til krig og bombeangrep.
Når det moderne Tokyo åpenbarer seg, blir det flere modeller man kan interagere med, blant dem en ambulerende sushi-kiosk man kan dra rundt på. Vel bekomme!
Det statlige Tretjakovgalleriet
Moskva, Russland
Eventyrlig Den vakre fasaden til Tretjakovgalleriet er tegnet av kunstneren Viktor Vasnetsov, og innenfor dørene kan man se tusenvis av russiske kunstverk, av blant andre Vasilij Kandinskij, Marc Chagall og Kasimir Malevitsj. Foto: Tretjakov-galleriet
Ikke langt fra Kreml, i den gamle bydelen Zamoskvoretsje, ligger et av verdens flotteste museer, nemlig Tretjakovgalleriet. Fordelt på to bygninger omfatter det mer enn 180 000 kunstverk med en voldsom spennvidde, fra det 11. til det 20. århundret. Blant de meste kjente russiske kunstnerne finner vi Vasilij Kandinskij, Marc Chagall og Kasimir Malevitsj – mannen bak det berømte «Svart firkant» fra 1915.
Videre finnes det en rekke verk innen nyklassisismen, konstruktivismen og ikke minst sosialrealismen, som – med sitt grunnleggende optimistiske budskap – utover på 1920-tallet skulle bli det kommunistiske Sovjets offisielle kunstretning. Men de besøkende blir også presentert for fotografier, installasjoner og konseptkunst fra 1950-tallet, som betød en ny epoke i sovjettidens kunst.
Galleriet er oppkalt etter handelsmannen Pavel Mikhailovitsj Tretjakov, som samlet kunst i flere tiår før han donerte det hele til den russiske nasjonen i 1892.
Noe av det mest fascinerende med museet er nok fasaden, tegnet av en annen kunstner, Viktor Vasnetsov, i en eventyraktig stil inspirert av romantikken. De forskjellige bygningene som huser Tretjakovgalleriet er en praktfull samling variert kunst som man ikke burde gå glipp av, men som med krigen i Ukraina, nå dessverre er tilnærmet utilgjengelig.
Museum Ons’ Lieve Heer op Solder («Our Lord in the Attic Museum»)
Amsterdam, Nederland
Nærmere Gud Den bortgjemte «loftskirken» i Amsterdam er et monument over katolisismens økende betydning i byen på 1700-tallet, også innen arkitektur. Det nylig renoverte interiøret inkluderer et kirkeorgel fra 1794. Foto: Arjan Bronkhorst
Et sted i Amsterdams gamleby, midt i det beryktede Red Light District, ligger en bortgjemt juvel i form av et unikt bevart hus fra 1600-
tallet. Bak fasaden skjuler det seg et museum: Museum Ons’ Lieve Heer op Solder – eller «Our Lord in the Attic Museum» – er også kanalbyens mest berømte private kirke.
Utenfra ser det «bare» ut som enda en av de vakre bygningene i området, men når man er kommet inn, åpenbarer det seg først et hjem med stue, kjøkken og soverom møblert i original historisk kontekst, før man – via en bratt og trang trapp – kommer til den virkelige skatten: en hel kirke på loftet.
Eieren av bygningen, en fremgangsrik handelsmann, føyet sammen flere loftsrom som tilhørte tre forskjellige bygninger, for å skape en katolsk kirke. På dette tidspunktet – året var 1633 – var det nemlig kun tillatt med gudstjenester i den reformerte tradisjon. «Diskrete» katolske messer ble likevel tolerert, så lenge det brakte penger i kassen. Resultatet var at flokker av troende klemte seg opp de smale trappene helt frem til 1887, da forbudet ble opphevet, og det ble bygget ordentlige katedraler. Da ble loftskirken omgjort til et museum, faktisk byens nest eldste, kun overgått med noen få år av det betraktelig mer berømte Rijksmuseum.
Både inn- og utvendig er bygningen – som ligger vakkert til ved en av byens eldste kanaler – et eksempel på den rike arkitekturen som forbindes med datidens katolske byggeskikk.
Det trojanske museum
Ezine, Çanakkale, Tyrkia
Troja i fire etasjer Fra taket på Det trojanske museet, ikke langt fra Istanbul, kan man skue ut over det anatoliske landskapet der den trojanske krigen – ifølge legenden – ble utkjempet for over 3000 år siden. Foto: Emre Dörter og Murat Germen, Yalın Mimarlık/Troya Museum
Alle kjenner vel til uttrykket «den trojanske hest», som er brakt inn i vår felles kulturelle fantasi gjennom Homers store epos «Iliaden». Men ikke så mange vet at Troja, åstedet for den store krigen som omtales i verket, er et faktisk sted i Çanakkale-provinsen i nordvestre Tyrkia. Her finner vi også Det trojanske museum, som åpnet i 2018, hvori denne oldtidsbyens historie fremvises lagvis med gjenstander fordelt på syv forskjellige seksjoner.
Museet ligger 800 meter fra åstedet for de arkeologiske utgravningene av Troja, som kan dra veksel på en 4000 år gammel historie med skiftende sivilisasjoner. Omgitt av Anatolias fruktbare land viser museet denne kulturelle og historiske arven i all sin prakt. Selve arkitekturen er inspirert av stedets arkeologiske status. Den er utformet i en iøynefallende kubeform, kledd i en type forhåndsrustet stål (corten) som binder fortiden sammen med fremtiden.
Den minimalistiske utformingen lar den besøkende tre inn i kuben via en vid rampe, og på denne måten legger man det trojanske landskapet bak seg til fordel for de jordfargede utstillingslokalene inni. De fire etasjene er fordelt på temaene trojansk kultur, Troja i bronsealderen, Troja og Iliaden i klassisk tid og Trojas arkeologiske historie.
Museet er omgitt av en tidløs olivenlund og er utstyrt med en takterrasse hvorfra man kan beskue det klassiske landskapet som i så lang tid skal ha blitt hjemsøkt av en nådeløs stillingskrig, alt på grunn av Helenas blendende skjønnhet.
Museu de Arte de São Paulo
São Paulo, Brasil
Røft uttrykk MASP regnes som en av de viktigste kulturinstitusjonene i Latin-Amerika, og et av de viktigste eksemplene på Brasils rike arkitektoniske arv innen modernismen. Den røffe, ubehandlede fasaden er brakt i harmoni med helheten, som uttrykker letthet og transparens. Bygget er tegnet av Lina Bo Bardi. Foto: MASP
São Paulos kunstmuseum, kalt MASP, er et landemerke i byen og et symbol på brasiliansk arkitektur. Det blir (med god grunn) regnet som den viktigste samlingen av europeisk kunst på den sydlige halvkule, samtidig som det er eier av over 11 000 kunstverk fra Latin-Amerika, Asia og Afrika.
Museet ble grunnlagt av forretningsmannen Assis Chateaubriand så sent som i 1947, og flyttet til dagens lokaler i 1968. Bygningen er tegnet av italienskfødte Lina Bo Bardi, som i dag regnes som en mester innen brasiliansk modernisme. Den er konstruert slik at det ser ut som den «henger» på fire massive, iøynefallende røde pilarer, med en stor, offentlig plass rett på undersiden. Selve utstillingsområdene anses som skoledannende, og inkluderer en rekke staffelier laget av glass.
I hovedgalleriet blir verkene fremvist på heng-ende strukturer og glasspaneler i stedet for vegger. I sin mangfoldighet viser museet frem den unikt sammensatte, «polyfoniske» arven som preger de latinamerikanske landene, samlet rundt den felles nasjonale fortellingen.
Constitution Hill
Johannesburg, Sør-Afrika
Traumebehandling Constitution Hill huser i dag Sør-Afrikas høyeste rettsinstans, men inneholder også et museum som viser frem forholdene i det tidligere så beryktede fengselet som lå her under apartheid. I dag er det også kunstutstillinger i museet. Foto: Getty Images
Hva har Mahatma Gandhi, Nelson Mandela og Oliver Tambo til felles, foruten sin felles drøm om frihet? Alle disse tre ble – i likhet med Winnie Madikizela-Mandela, Joe Slovo, Albertina Sisulu (og mange tusen til) – på et tidspunkt holdt fengslet i Det gamle fortet («Old Fort») tilknyttet Constitution Hill i Johannesburg i Sør-Afrika.
Hovedbygningen huser i dag landets høyeste rettsinstans, men det tidligere militære fortet er omgjort til et levende museum som forteller om Sør-Afrikas dramatiske reise mot flertallsstyre. I den tiden det ble brukt som fengsel, slet man med dårlig hygiene og stor spredning av sykdommer. Problemene bare økte da fengselet ble overfylt i apartheidperioden fra 1948.
Fengselet ble stengt i 1983, og bygningen forfalt en stund, men ble satt i stand og til slutt gjenåpnet i 2004. Det gamle fortet, som ble bygget i 1893 for å beskytte byen, huset med tiden også et kvinnefengsel, der hvite og svarte kvinner sonet sammen (ofte med sine små barn), og den beryktede fløyen «Number 4», der «native men» som Mahatma Gandhi sonet under forferdelige forhold.
I tillegg til å være et monument over selve fengselet, arrangeres i dag både kunst- og fotografiutstillinger, og museet har en oppsiktsvekkende god permanent samling.
Totalt sett fungerer stedet som en påminnelse om Sør-Afrikas traumatiske kamp mot seier, men også om at dette ikke bare er en nasjonal, men en menneskelig kamp.
For å si det med Mandelas egne ord: «Ingen har virkelig kunnskap om en nasjon før hen har studert dets fengsler».
Om artikkelforfatteren: Kunsthistoriker og kurator Lora Sariaslan underviser ved Universitetet i Amsterdam. Hun er medlem av International Association of Art Critics (AICA) og nasjonal representant i European Museum Forum (EMF) for Tyrkia.