I USAs kongress, i Pentagon og i Det hvite hus surrer en teknologi som representerer det pragmatiske, effektive og usentimentale ved amerikansk byråkrati: autopennen. Den lagrer en persons signatur og gjengir den ved hjelp av en mekanisk arm som holder en ekte penn.

Som mange andre teknologier har denne enkle, robotaktige underskriftsmaskinen alltid vekket ambivalens. Vi tillegger signaturer betydning, særlig når den som signerer, er en kjent person. Under George W. Bushs administrasjon vakte det oppsikt da pressen avslørte at forsvarsminister Donald Rumsfeld brukte autopenn i kondolansebrev til falne soldaters familier.

På samme måte ble fans av Bob Dylan opprørt da de fikk vite at det begrensede opplaget av boken hans «The Philosophy of Modern Song», som kostet nær 600 dollar og kom med et offisielt sertifikat som «bekreftet at den var signert av Dylan personlig», faktisk var signert av en underskriftsmaskin.

Dylan gikk til det uvanlige skrittet å komme med en uttalelse på Facebook: «Med kontraktsfrister hengende over meg», skrev Dylan, «ble det foreslått at jeg kunne bruke en autopenn, og jeg ble forsikret om at dette gjøres ‘hele tiden’ i kunst- og litteraturverdenen.»

Han erkjente også: «Å bruke en maskin var en feilvurdering, og jeg ønsker å rette det opp umiddelbart.»

Våre blandede følelser overfor maskinlagde signaturer sier mye om vårt forhold til håndskrift generelt, fordi håndskriften gir et glimt av det individuelle. Om man bruker tid på å studere arkiver, vil man på ydmykt vis få en innsikt i utfordringene ved, men også utbyttet av, å tyde håndskrevne dokumenter. Du blir kjent med de for lengst avdøde subjektene gjennom særpreget i håndskriften deres: Én manns håndskrift blir spinkel og liten når han skriver noe følelsesladet, mens en annens plettfrie sider antyder flid som en middelaldersk munk.

Kalligraf Bernard Maisner mener kalligrafi, og håndskrift generelt, «ikke er ment å reprodusere noe om og om igjen. Den er ment å vise menneskelighet, følsomhet og variasjon.»

Foreldet ferdighet

Men håndskriften er i ferd med å forsvinne. En videregående elev som tok en opptaksprøve for å komme inn på høyere utdanning i USA, innrømmet overfor Wall Street Journal at det «brøt ut hørbare gisp i rommet» da elevene fikk beskjed om at de måtte skrive en erklæring for å bekrefte at arbeidet var deres eget – med løkkeskrift eller sammenhengende skrift. «Løkkeskrift? De fleste elever på min alder har bare sett dette fremmede språket i brev fra bestemor.»

De nasjonale læreplanene i USA, som beskriver hva elever er forventet å kunne på ulike klassetrinn, krever ikke lenger at elevene lærer løkkeskrift.

Finland fjernet krav om løkkeskrift i skolen i 2016, og Sveits og flere andre land har også redusert undervisningen i sammenhengende håndskrift. (I norske læreplaner er det ikke lenger et krav at elevene skal lære seg løkkeskrift. Læreplanverket for Kunnskapsløftet 2020 legger vekt på at elevene skal utvikle en personlig, funksjonell håndskrift. Dette kan inkludere både løkkeskrift, stavskrift eller en kombinasjon av disse, så lenge skriften er lesbar og funksjonell for eleven, red.anm.)

En studie publisert i forskningstidsskriftet Springer foretatt blant 4950 1.-3.-klassinger i Norge, viste at mer enn 33 prosent av elevene sliter med å mestre grunnleggende håndskrift, det vil si evnen til å skrive både store og små bokstaver på en leselig måte.

Blant holdningene til de som utformer undervisningen er: «Vi forsøker å være realistiske med tanke på hvilke ferdigheter barna faktisk trenger» og «Du kan ikke gjøre alt. Noe må velges bort.»

Skriblerier

Barn som ikke kan skrive løkkeskrift, kan heller ikke lese det. Og det er ikke bare barn som ikke lenger kan skrive eller lese løkkeskrift. Færre og færre av oss bruker penn og papir til å skrive ned tanker, holde kontakt med venner eller bare skrive en handleliste. I stedet for å be om en autograf når vi møter en kjendis, ber vi om en selfie.

Mange mennesker er ikke i stand til noe mer enn å skrible navnet sitt i en uleselig signatur. Og de som fremdeles kan skrive tydelig, vil merke at ferdigheten svekkes i takt med at de bruker datamaskiner og smarttelefoner mer og mer.

En avis i Toronto gjenga bekymringen fra en konditorlærer som hadde innsett at mange av elevene i starten ikke klarte å skrive en inskripsjon med glasur på en kake. Løkkeskriften deres var altfor skjelven og utydelig.

Foto: Getty Images/Istockphoto

Gradvis endring

Håndskrift kan virke som en ubrukelig praktisk ferdighet i en digital verden. På kinesisk finnes uttrykket tibiwangzi, som betyr «ta pennen, glem tegnet». Det beskriver hvordan økt bruk av datamaskiner og smarttelefoner har ført til mindre bruk av tradisjonell kinesisk håndskrift – inkludert evnen til å skrive de tradisjonelle tegnene. Kinesiske barn tar pennen i hånden («ta pennen»), men opplever en slags «tegn-amnesi» når de skal skrive for hånd («glem tegnet»). Ifølge China Youth Daily Social Survey Center lever allerede 4 prosent av kinesisk ungdom «uten håndskrift».

Hva betyr det å leve uten håndskrift? Ferdig- ­heten har forsvunnet gradvis, og mange av oss legger ikke engang merke til tapet før vi blir bedt om å skrive for hånd og oppdager at vi kludrer når vi setter pennen på papiret. Noen skriver fortsatt i løkkeskrift ved spesielle anledninger (et kondolansebrev, en forseggjort bryllupsinvitasjon) eller klorer ned en forkrøplet signatur i ny og ne. Men bortsett fra enkelte lærere er det få som insisterer på at håndskriften fortsatt har en plass i hverdagen.

Men vi mister noe når håndskriften forsvinner. Vi mister målbare kognitive ferdigheter, og vi mister også gleden ved å bruke hendene og et skriveverktøy – en prosess som i tusenvis av år har gjort det mulig for mennesker å gjøre tankene sine synlige for andre. Vi mister sanseopplevelsen ved å bruke blekk og papir og den visuelle gleden ved håndskrevne ord. Vi mister evnen til å lese de dødes ord.

Vi bruker langt oftere hendene til å skrive på tastatur eller sveipe. Vi kommuniserer mer, men med mindre fysisk innsats – og vi glemmer den enorme evolusjonshistorien som har gjort oss i stand til å bruke fysisk bevegelse og uttrykk som en måte å forstå verden på.

I 2000 tok leger ved Cedars-Sinai-sykehuset i Los Angeles et kurs i håndskrift. «Mange av legene våre skriver ikke leselig», forklarte sjefen for det medisinske personalet til Science Daily. Og i motsetning til mange andre yrker kan dårlig håndskrift hos leger få alvorlige følger, inkludert medisinske feil – og til og med forårsake dødsfall. En kvinne i Texas ble tilkjent 450 000 dollar i erstatning etter at ektemannen tok feil medisin og døde. Apotekeren hadde feiltolket legens dårlige håndskrift.

De fleste pasientjournaler lagres nå digitalt, men det er fortsatt leger som skriver notater i journaler eller resepter for hånd. Tydelig håndskrift er ikke bare et hjelpemiddel for kommunikasjon. På en viktig måte forbereder håndskrift, i motsetning til å skrive på tastatur, hjernen på å lære å lese.

Psykologene Pam Mueller og Daniel Oppenheimer sammenlignet studenter som tok notater for hånd, med dem som brukte en bærbar datamaskin, for å undersøke om mediet hadde betydning for studentenes prestasjoner.

Tidligere studier av PC-bruk i klasserommet hadde undersøkt hvor distraherende teknologien var for elevene. Ikke overraskende viste det seg at datamaskiner var svært distraherende – ikke bare for den som tok notater, men også for medstudentene i nærheten. Mueller og Oppenheimer undersøkte i stedet hvordan bruken av bærbare datamaskiner påvirket læringsprosessen hos studentene som faktisk brukte dem. De fant at «selv når laptoper kun brukes til å ta notater, kan de likevel svekke læringen fordi bruk-en fører til mer overfladisk bearbeiding».

I tre ulike eksperimenter viste forskningen deres at studenter som brukte datamaskin, presterte dårligere på konseptuelle spørsmål sammenlignet med dem som tok notater for hånd. «Laptop-brukernes tendens til å transkribere forelesninger ord for ord i stedet for å bearbeide informasjonen og formulere den med egne ord, er skadelig for læringen», skrev de. Med andre ord: Vi husker bedre når vi skriver for hånd fordi det langsomme tempoet tvinger oss til å oppsummere underveis, i motsetning til når man skriver ned alt raskt på tastatur. Forskere som studerer hvordan teknologi endrer vår måte å skrive og lære på, kan sammenlignes med økologer som advarer om artsnedgang eller forurensning. Vi går mot en fremtid uten håndskrift. Forskere frykter at det å bytte ut penn med tastatur vil føre til en rekke uforutsette negative konsekvenser.

«Digitaliseringen av skriving innebærer radikale endringer i selve skrivehandlingen på et sansemotorisk og fysisk nivå, og de (potensielt vidtrekkende) konsekvensene av slike endringer er langt fra tilstrekkelig forstått», skriver Anne Mangen, professor ved Lesesenteret på Universitetet i Stavanger, som forsker på hvordan teknologi endrer lese- og skriveferdigheter.

Å skrive på et tastatur og produsere ord som dukker opp på en skjerm, er mer «abstrakt og distansert», noe hun mener har «vidtrekkende konsekvenser, både pedagogisk og praktisk». I likhet med arter som forsvinner, forsvinner også ferdigheter gradvis. Det er vanlig å tro at vi har erstattet et gammeldags og ineffektivt verktøy (håndskrift) med et mer praktisk og effektivt alternativ (tastatur).

Men som med nedgangen i antall møter ansikt-til-ansikt, tar vi ikke høyde for at vi mister noe i bytte mot effektivitet – og de uerstattelige måtene å lære og forstå på, særlig for barn. Et barn som mestrer tastaturet, men som i voksen alder fortsatt strever med å skrive navnet sitt, er ikke nødvendigvis et eksempel på fremskritt.

Fysisk forankring

Å skrive for hånd er en fysisk ferdighet som forutsetter kontroll over fingre, hender og underarmer. Strevet ved å skrive for hånd er også en del av tilfredsstillelsen, mener romanforfatter Mary Gordon. «Jeg mener arbeidet har en verdi, nettopp fordi det er fysisk», skriver hun. «For det første involverer det kjøtt og blod og det konkrete i penn og papir – forankringspunkter som minner oss om at, uansett hvor dypt vi fortaper oss i virvelen av vår fantasi, så lever vi i en fysisk verden.»

Håndskrift er også stemningsfull på en måte trykte ord ikke er. Litteraturen bugner av plottvendinger utløst av en håndskrevet beskjed eller signatur. I Charles Dickens’ «Bleak House» kjenner Lady Dedlock igjen den særegne håndskriften til sin tidligere forlovede – som hun trodde var død – på et juridisk dokument, noe som utløser hendelsene som avslører hennes største hemmelighet.

Vår egen håndskrift kan være overraskende effektiv når det gjelder å vekke gamle minner. Da den amerikanske kokken og kokebokforfatteren Deborah Madison fant igjen noen gamle håndskrevne oppskrifter fra 1970-tallet, ble hun straks ført tilbake i tid. De var skrevet ned i brune notatbøker, med skriblerier, matflekker og lister over leverandører til restauranten Greens i San Francisco. Oppskriftene var, som hun skrev, «et dokument over tiden det tok å få nye ideer til å falle på plass».

«Noen ganger ser skriften nøye og gjennomtenkt ut. Andre ganger blir hånden distrahert og slurvete, ser rotete og sliten ut. Men for det meste formidler den en dyp følelse av oppdagelse, og når jeg leser gjennom disse bøkene, blir jeg igjen smittet av den besettende entusiasmen jeg følte da.» Hun tviler på at en liste skrevet på datamaskin ville fremkalt samme følelse: «Håndens avtrykk har mye å si.»

Romanforfatter Mohsin Hamid tar notater for hånd i notatbøker og forsøker å koble seg fra den digitale verden når han arbeider med en roman – selv om han skriver selve romanene på datamaskin. «Teknologien former meg, konfigurerer meg», sa han til BBC, og han ser en fare i å omfavne maskinlignende arbeidsmåter.

Den menneskelige måten å gjøre ting på innebærer begrensninger, avhengig av hvilke verktøy vi bruker. Ti fingre kan fare over et tastatur, men å skrive med penn eller blyant i én hånd krever mer tålmodighet. En gjennomsnittlig amerikaner kan skrive 40 ord i minuttet på tastatur, men bare 13 ord i minuttet for hånd. Som kalligraf Paul Antonio påpeker: Når han lærer barn å skrive, lærer han dem egentlig å senke tempoet.

I takt med at det digitale verdenssynet fortrenger andre kunnskaper, er det ikke bare håndskriften som opplever en bevisst avlæring av en eldgammel menneskelig ferdighet. Også andre kroppslige ferdigheter – like verdifulle – står i fare for å forsvinne.

Verdien av godt håndverk

«Når vi fokuserer på å lage et fysisk objekt, eller på å spille et musikkinstrument, er konsentrasjonen vår i hovedsak rettet innover», argumenterer sosiolog Richard Sennett. Det å bruke et verktøy eller føre en bue over en streng tvinger oss til å føle og handle samtidig, og jo dyktigere vi blir, desto mindre må vi tenke på hva vi gjør. Denne formen for «situasjonsbetinget kognisjon», som Sennett kaller det, tar tid å utvikle. Den tvinger oss også til å senke tempoet – slik vi ser hos folk som lager ting for hånd. «En del av håndverkets forankrende funksjon er at det hjelper til med å senke tempoet i arbeidet», sa Sennett til tidsskriftet American Craft. «Å lage er å tenke.»

Lee Miller, en skomaker i Austin i Texas, bruker opptil 40 timer på å lage ett enkelt par cowboyboots for hånd – ved hjelp av verktøy som er mer enn 100 år gamle. Miller understreker at tiden han vier håndverket, er uadskillelig fra det han skaper. «Ingen automatisert maskin kan gjøre like fint arbeid som menneskehånden», sier han. Kundene hans, som er villige til å vente i årevis på spesiallagde boots, er enige. Verdien i et håndlaget objekt springer ut av vår bevissthet om tiden, innsatsen og ferdighetene som er lagt ned for å lage det. Selv den mest avanserte maskinen som spytter ut identiske, sofistikerte produkter i hopetall, vekker ikke den samme følelsen.

«Vi er erkjennende så vel som sansende vesener», skriver filosof Julian Baggini. «Det å vite hvor ting kommer fra, og hvordan de som lager dem blir behandlet, påvirker og bør påvirke hva vi synes om dem.»

Man trenger ikke tilhøre eliten for å nyte luksusen ved å eie håndlagde produkter; plattformer som for eksempel Etsy tilbyr et bredt utvalg håndlagde varer for enhver lommebok. Noen kritikere hevder at vårt ønske om håndlagde produkter øker fordi så mye av det vi kjøper i dag er masseprodusert og dermed fremmedgjør oss fra en menneskelig forbindelse til gjenstandene vi bruker.

Dette er kanskje en grunn til at avsløringene om grusomme arbeidsforhold i kinesiske fabrikker som produserer Iphone, har vakt så sterke følelser. Erkjennelsen av at disse elegante teknologiske produktene stammet fra overarbeidede – til og med suicidale – menneskehender, endret vårt syn på dem. I hvert fall helt til forargelsen gikk over og den nye Iphone-modellen dukket opp i butikkene.

Vår interesse for menneskelig håndverk har ikke avtatt. Men i dag tilfredsstiller vi det på en ny måte. Vi lar oss fascinere av en vikarierende form for håndverk – i form av bilder av godt utførte arbeider, snarere enn selve gjenstandene. Vi ser på perfekt tilberedte måltider på Instagram, eller andres oppussingsprosjekter på TV og gjør-det-selv-videoer på Youtube. Videoene varierer i kvalitet fra profesjonelle rørleggere som forklarer hvordan man bør gå frem, til kjedelige, dårlig belyste videoer av folk som klipper plenen sin (som likevel får titalls millioner visninger). Dette sam-svarer med veksten i andre vikarierende aktiviteter.

Det har også oppstått nye former for praktisk håndverk som er mer tilpasset vår teknologiske tidsalder. Ett eksempel er maker-bevegelsen, som på slutten av 1990-tallet vokste frem fra hackerkulturen og ønsket om å gi individet mer kontroll over teknologien. Chris Anderson, som forlot stillingen som redaktør i Wired for å bli med i et gjør-det-selv-droneselskap, hevder at denne nye typen tech-entusiaster, som er opptatt av DIY (Do It Yourself) og 3D-printere, er en reaksjon på en kultur som er blitt for opptatt av det virtuelle.

«Å lage noe som starter virtuelt, men raskt blir håndfast og brukbart i hverdagen, gir en tilfreds-stillelse som rene piksler ikke gir», skrev han, og spådde at den økende mengden makerspaces ville innlede en ny industriell revolusjon. Kritikere som Evgeny Morozov mener at bevegelsen ikke har ført til en revolusjon, men snarere er blitt en ny form for «forbrukerkultur og DIY-fiksing» finansiert av store selskaper og det amerikanske militæret.

Verktøy som kroppens forlengelse

På en bjelke i biblioteket i essayisten Michel de Montaignes hjem fra 1500-tallet nær Périgord i Frankrike, er det inngravert en fri gjengivelse av en passasje fra «Forkynneren» i Det gamle testamente: «Du som ikke vet hvordan sinnet er forbundet med kroppen, vet ingenting om Guds verk.»

Montaigne omfavnet menneskekroppen i alle dens herlige og foruroligende former (essayene hans inneholder frydefulle beskrivelser av egen og andres flatulens), og han kritiserte hykleriet hos dem som fornektet sin kroppslighet. Kroppen er ifølge Montaigne en av de viktigste måtene vi forstår oss selv på. Den minner oss om vår skjørhet og holder egoet i sjakk. «Og selv på verdens høyeste trone sitter vi fortsatt på baken», skrev han.

De fysiske kravene i hverdagen på Montaignes tid var fundamentalt forskjellige fra i dag – og langt mer krevende – noe som fremmet større ydmykhet. Slik ydmykhet er sjelden i vår teknologiske tidsalder. De trivielle oppgavene vi utfører daglig ved hjelp av kroppen, virker ubetydelige sammenlignet med kreftene vi har til rådighet når vi blir hjulpet av våre nye teknologier. Det er fysisk sett lettere å sende en melding til den andre siden av kloden enn å knyte skolissene.

Men verktøyene våre er fortsatt en forlengelse av kroppen på avgjørende vis. Som informatiker Joseph Weizenbaum bemerket i boken «Computer Power and Human Reason», må vi «internalisere aspekter ved [våre verktøy] i form av kinestetiske og perseptuelle vaner». Verktøyene blir en del av oss. På samme måte hjelper kroppen oss å finne veien i verden. «Kroppen er vårt første og mest naturlige tekniske objekt», observerte den franske sosiologen Marcel Mauss.

Våre valg av verktøy – og måten vi bruker dem på – påvirker ikke bare håndens vaner, men også sinnets. Våre kroppslige erfaringer former ikke bare hvordan vi lærer å utføre dagligdagse oppgaver, men også hvordan vi forstår verden rundt oss.

I Wallace Stegners roman «Angle of Repose» beskriver en av karakterene sin bestemor, som vokste opp på en gård: «Hun kunne drepe en høne, ribbe den og spise den etterpå, med like lite motvilje som naboen.» Hennes generasjon hadde et annet forhold til den fysiske verdenen, noe som preget deres forståelse av dens utfordringer. «Når dyr døde, måtte familien håndtere kroppen deres. Når mennesker døde, var det kvinnene i familien som stelte dem.»

I dag utsettes vi sjeldnere for fysisk ubehag og konfronteres ikke like ofte med kroppens svikt. Vår økte komfort gjør kanskje at vi strever mer med kroppens uunngåelige forfall, og tyr oftere til teknologi for å forlenge livet så lenge som mulig.

Noen av våre vaner som er i ferd med å forsvinne, som håndskrift og tegning, virker kanskje ikke så viktige. De er beskjedne ferdigheter som gir en nytte først og fremst i den private sfæren, som vanskelig kan kommersialiseres (med mindre du er noe så sjeldent som en profesjonell kalligraf), og som for stadig flere ikke lenger gir mening i dagliglivet.

Likevel viser håndskriftens stille forsvinning fra vårt liv hvordan visse erfaringer blir borte: De forsvinner gradvis, ikke som følge av påbud ovenfra eller en folkelig kampanje nedenfra. Og vi rasjonaliserer tapet som nok et tegn på fremgang og forbedring.

En ferdighet blekner – og med den en menneskelig erfaring som strekker seg over årtusener. Selv slike erfaringer etterlater seg spor, som hulemaleriene i Altamira og Lascaux – malt for rundt 40 000 år siden og flere hundre kilometer fra hverandre – som begge inneholder bilder av det samme: den menneskelige hånden.

Håndskriftens raske forfall i en verden dominert av skjermer er også et symbol på hvor tankeløst vi har havnet mellom det gamle og det nye. Ny teknologi trenger ikke ødelegge gamle måter å gjøre ting på. Trykkpressen utslettet ikke håndskriften.

Det er ingen grunn til å anta at tastatur og berøringsskjerm vil seire over penn og papir, at programvare betyr slutten på håndtegning, eller at teknologiske løsninger i klasserommet nødvendigvis må fortrenge mer tradisjonelle former for læring. Vi kan finne en form for sameksistens, selv om den neppe vil gå helt rolig for seg.

«For vårt kjød omgir oss med sitt eget begjær», skrev poeten Philip Larkin. Det omgir oss også med muligheter – til å lære, forstå og føle på måter som våre vikarierende, skjermbaserte opplevelser ikke gjør.

Selv om verden blir stadig mer mettet av bilder og virtualiseringer, bør vi ikke la fascinasjonen for denne forlokkende teknologien overskygge det menneskelige behovet for å se, berøre og skape med hendene.

Publisert i The Guardian 21. januar 2025.

Om artikkelforfatteren: Christine Rosen (f. 1973) er forfatter og historiker tilknyttet tankesmien American Enterprise Institute. Dette er et redigert utdrag fra hennes bok «The Extinction of Experience: Reclaiming Our Humanity in a Digital World» (2020, The Bodley Head).