«Har jeg kommet på galehuset nå?»

Spørsmålet kunne vært stilt med uro, men den eldre kvinnen i sofagruppen på demensavdelingen har et tydelig glimt i øyet. Hun lener seg frem, vurderer de to fargerike skikkelsene i døråpningen og smiler.

Klovnene Frøken Fiona og Viva presenterer seg med overdreven høytidelighet. Etter noen raske ordvekslinger er stemningen satt: Det er viktig å ha det litt moro, og man kan aldri le for mye. Snart nynner de på en kjent melodi mens en høy herre i himmelblå genser takker ja til en dans.

Over 100 000 mennesker lever i dag med demens i Norge, og tallet forventes å dobles innen 2050. Sykdommen fører ofte til gradvis tap av språk og hukommelse, men ikke nødvendigvis av følelser, rytme eller evnen til å reagere på kunstneriske uttrykk.

– Selv når språket svikter, kan kultur og musikk aktivere minner og følelser som ellers er vanskelig tilgjengelig. Det kan redusere uro og gjøre kommunikasjon lettere, sier førsteamanuensis og folkehelseforsker Vegar Rangul ved HUNT forskningssenter ved NTNU.

Han peker på at deltagelse i kulturaktiviteter henger sammen med både bedre livskvalitet og lengre levetid, og mener det er på tide at kultur blir gitt en langt mer sentral plass i norsk folkehelsearbeid.

Alternative kommunikasjonsveier

Klokkeklovnene er utdannet scenekunstnere, men understreker at de ikke kommer for å opptre. Arbeidet deres er evidensbasert og faglig forankret innenfor demensomsorgen og handler først og fremst om å skape helsefremmende møter mellom mennesker.

Initiativtager Patrick van den Boom fra Nederland startet Klokkeklovnene i 2009 og beskriver et arbeid basert på improvisasjon og det han kaller en «personsentrert kultur- og kunstopplevelse». I sentrum står alltid det gode møtet og mennesket bak diagnosen: det friske, det lekne og det lengtende. Siden starten har klovnene møtt titusenvis av enkelt-individer og besøkt flere hundre sykehjem i Norge.

– Noen tror kanskje at vi gjør det samme som Sykehusklovnene. Vårt arbeid er absolutt beslektet, men vi jobber med helt ulike metoder og mål. Vårt viktigste oppdrag er å skape kontakt og vekke livsglede. Farger, sanger, humor og dramatikk blir verktøyene våre for å nå frem når de vanlige kommunikasjonsveiene har falt bort.

– Vi er svært bevisst på at det er voksne individer med et levd liv vi treffer, og vår tilnærmingsmåte er alltid tilpasset dette.

Hvert møte blir helt unikt, understreker Vanita Elton og Aase Magnhild Sørbø, som er kunstnerne bak Klokkeklovnene som denne dagen er på besøk ved Blaker bo- og omsorgssenter i Lillestrøm kommune. De forteller om et nylig møte med en døende mann.

– Vi begynte forsiktig med en rolig og litt vemodig sang, men mannen avbrøt oss kontant: «Jeg skal snart dø. Nå vil jeg ha en glad sang!»

– Han trengte ikke trøst. Han trengte liv, sier Elton.

«Stjernene» og «hovmesterne»

Gode møter oppstår imidlertid ikke med klovnene alene, og van den Boom er opptatt av å løfte frem den viktige rollen de ansatte spiller.

– I vår filosofi er beboerne de store stjernene. De ansatte er de profesjonelle «hovmesterne». Tenk «Downton Abbey»: Hovmesteren representerer kvalitet, respekt og trygghet.

Han beskriver et samarbeid der klovner og helsepersonell leser rommet sammen: Hvem tåler nærhet? Hvem blir trygg av å se en kjent ansatt i øyekroken, og hvem vil helst slippe besøk?

I møtene med mennesker som lever med demens, er det også, ifølge gründeren, vanlig at rollene blir snudd. Stemmen hans blir både dypere og raskere idet han beskriver hvordan klovnene gir «gull» til beboerne, men også omvendt.

At samfunnet taper kunnskap når det ikke erkjenner hvordan mennesker kan lære av hverandre, i alle livets faser, er noe Patrick van de Boom er tydelig engasjert i.

– Demens er en alvorlig sykdom, og vi skal ikke romantisere den. Men når historien og rollene faller bort, blir møtet «bak fasaden» forsterket, sier klovnegründeren.

– Det er en gave å være rundt mennesker med demens og en befrielse når ikke alt er så kognitivt. Vi blir mer oppmerksomme på kroppsspråk og på å skape noe godt sammen.

Retten til et kulturelt liv

Den rettighetsbaserte siden ved Klokkeklovnenes arbeid er også et poeng grunnleggeren er opptatt av å løfte frem. Kulturloven slår fast at det offentlige skal legge til rette for at alle kan delta i kultur og oppleve kunst. Likevel stopper tilgangen ofte ved sykehjemsdøren.

Ifølge van den Boom er Klokkeklovnenes arbeid alt annet enn tidsfordriv. Han beskriver det som profesjonell scenekunst rettet mot noen av de mest sårbare i samfunnet, og stiller samtidig spørsmål ved hvorfor slike tilbud så ofte blir avhengige av prosjektmidler og midlertidige ordninger.

Han mener også at dersom retten til kultur skal gjelde alle, må den inkludere mennesker som ikke lenger har mulighet til å oppsøke kulturtilbud på egen hånd.

Vegar Rangul deler vurderingen og mener koblingen mellom kultur og helse fortsatt er alvorlig undervurdert.

– Til tross for økende kunnskap har kultur fremdeles en marginal plass i mange deler av eldreomsorgen. Omsorgen er i stor grad organisert rundt de mest nødvendige oppgavene, mens aktiviteter som styrker relasjoner, identitet og livskvalitet sjeldnere inngår som en systematisk del av tilbudet, sier han.

Påvirker biologiske prosesser i kroppen

En av kulturformene som er best dokumentert på helsefeltet, er musikk. Og Rangul peker på at effekten kan være særlig tydelig hos personer med demens.

– Mange kjenner igjen opplevelsen av at et musikkstykke kan fremkalle sterke reaksjoner, gåsehud, minner eller tårer. Den typen følelsesmessige responser forsvinner ikke når man lever med demens. Tvert imot kan musikk stimulere nervebaner i hjernen og bidra til nye koblinger, forklarer Rangul.

Studier viser også at kulturaktiviteter kan påvirke biologiske prosesser i kroppen, blant annet ved å redusere stresshormoner og stimulere signalstoffer knyttet til velvære og sosial tilknytning. Aktiv deltagelse ser ofte ut til å ha særlig sterke effekter.

– Å synge i kor er et godt eksempel. Da bruker du både stemmen, kroppen og følelsene dine, samtidig som du er en del av et fellesskap, forklarer forskeren.

Kan løse store samfunnsutfordringer

Ifølge Rangul peker forskningen også mot et større spørsmål – om hvilken rolle kultur egentlig bør ha i folkehelsearbeidet. Han mener vi er fanget i forestillingen om at kultur først og fremst er noe hyggelig, mens deltagelse i kultur egentlig henger tett sammen med bedre livskvalitet og psykisk helse.

– Kultur kan ikke bare være pynt i livet. Den kan være en del av løsningen på flere av de store samfunnsutfordringene vi står overfor, sier forskeren.

Rangul trekker blant annet frem økende ensomhet i flere land som et eksempel og hvordan kulturarenaer kan spille en viktig rolle.

– Når folk går på konserter eller festivaler, handler det ofte om mer enn selve opplevelsen. Du gleder deg i forkant, opplever noe sammen med andre og sitter igjen med minner etterpå.

Han understreker videre at det ikke nødvendigvis krever store ressurser å bruke kultur mer aktivt i helsefremmende arbeid og mener kulturkompetanse bør inngå i utdanningen av alt helse- og omsorgspersonell.

En strukturell utfordring

At kultur fortsatt spiller en begrenset rolle i folkehelsearbeidet, handler i stor grad om hvordan samfunnet er organisert, mener Rangul. Kultur- og helsefeltet ligger i forskjellige sektorer, med ulike finansieringsordninger, mål og fagtradisjoner. Skal kultur få en mer stabil plass i folkehelsearbeidet, må disse feltene, ifølge forskeren, kobles tettere sammen.

Kulturtilbudene må også være tilgjengelige for alle hvis en skal få bred effekt. Hvis kulturtilbudene eksempelvis blir veldig dyre, risikerer man at mange faller utenfor.

– Norge bør sikre lik tilgang til kulturelle muligheter, for folk i byer og på bygda, uavhengig av sosioøkonomisk bakgrunn.

Det handler til syvende og sist om politisk vilje, sier han.

– Vi er nødt til å få frem budskapet om at kultur er medisin.