Har du en to-øls-mening? Det er en mening du sier høyt først når du har tatt siste slurk av øl nummer to og jazzingen for alvor er i gang. Du riffer i vei med noe sånt som: Irriterende forbrytelser bør speiles, og forbryteren idømmes en irriterende straff.

Ta for eksempel tagging og lignende hærverk. Det er jo ganske irriterende å bli utsatt for slik klussing. Bør det straffes med en bot? Nja, sier du og bestiller en ny øl før du fortsetter.

Staten burde heller hyre en «gjengjelder» hvis oppgave er å dra hjem til den dømte når sistnevnte er på jobb eller ferie. Gjengjelderen kan da grise til den aktuelle bopel, og dermed er karma gjenopprettet. Dette må jo være ganske så avskrekkende også.

Hva med nivået på straffen? Mengden griseri skal på forhånd fastsettes av et statlig organ som vi kan kalle «Gjengjeldelsesrådet for irriterende forbrytelser».

Hvis noen slår ut tennene på deg

Ironisk straff kaller historikerne slike straffekonsepter. Et av de tidligste skriftlige uttrykkene for dette rettsprinsippet, som vi kjenner til, ble formulert rundt 1750 år f.Kr. i det babylonske riket.

En rekke lover ble da hamret inn i en sort steinsøyle av basalt. Kileskriften på søylen forteller oss hva som var forbudt i riket som etter hvert dekket store deler av Midtøsten. Babylonerne tok øye for øye helt bokstavelig. Som for eksempel: «Hvis en slave kaster et barn i ovnen, skal slaven selv kastes i ovnen.»

På toppen av steinsøylen står kong Hammurabi av Babylon, og derfor har denne gammelbabylonske lovsamlingen fått navnet Codex Hammurabi.

Kong Hammurabi av Babylon.

I noen tilfeller var tydeligvis ikke øye for øye en god nok straff for kongen: «Hvis en mann stjeler noe fra et brennende hus, skal han selv kastes inn i et brennende bygg.»

Dette var ikke helt proporsjonal avstraffing, og vi må uansett spørre: Måtte de da sette fyr på et nytt hus for faktisk å ha et brennende hus som de kunne kaste tyven (som hadde stjålet fra et brennende hus) inn i? Eller ventet de på neste husbrann og hastet av gårde for å hente den dømte plyndreren?

Da er det langt enklere å forstå følgende straffeutmåling fra Codex Hammurabi: «Hvis noen slår ut tennene på deg, skal hans tenner også slås ut». Tann for tann.

Dømt til bryderi

Jeg vil jo selvfølgelig ikke tilbake til gammelbabylonske straffemetoder, sier du mens den tredje ølen settes foran deg. Men vi må jo kunne straffe irritasjon med irritasjon, fortsetter du, og drar frem et Platon-sitat: «Ideelt sett bør ingen røre eiendommen min eller tukle med den, og hvis jeg er fornuftig, skal jeg behandle andres eiendom med samme respekt».

Men hvordan kan moderne gjengjelderi for ikke så altfor alvorlige, men like fullt helt idiotiske forbrytelser, se ut i praksis?

Gjengjelderen kan for eksempel ta med seg en barnehageavdeling ut på ekskursjon, gi sprittusjer til ungene og gi dem lov til å klusse navnet sitt på veggene til den som har klusset navnet sitt på ytterveggene til andre. Øye for øye, tagg for tagg.

Ironic punishment division

Poetisk rettferdighet er et annet ord for denne typen straffer. Den romerske retorikeren Cicero ble utsatt for poetisk (u)rettferdighet. Marcus Antonius likte ikke at Cicero hadde skrevet dritt om ham, og fikk derfor kappet av ham hendene og spikret dem til en dør i Forum Romanum.

På 1500-tallet i England benyttet man seg av en noe spesiell metode for å straffe folk som stjal dyr. Dersom du ble dømt for å ha stjålet en hest, så festet de et snøre rundt halsen på den hesten du hadde rappet (eller på en annen hest). Den andre enden av snøret var festet til splinten som holdt giljotinbladet på plass. Du lå selvsagt der med hodet på blokken. Og så slo de hesten på rumpa slik at den løp av gårde med snøret.

En annen ironisk straff finner vi hos Homer. Han solgte sjelen sin til djevelen for en donut, men prøvde å sno seg unna avtalen ved å la det være igjen litt av donuten.

Djevelen vant rettssaken, og straffen han fikk nede i helvete var å bli plassert hos Ironic Punishment Division. Der ble han fôret med alle verdens donuts. Vi snakker ikke om oldtidspoeten Homer, men om Homer Simpson.

*

Gjengjeldere kan definitivt brukes til en rekke oppdrag. For litt siden sto en bil feilparkert i to uker på det verst tenkelige stedet i en gate i nærheten av der jeg bor. Det skapte masse bryderi og trafikkaos. Eieren kunne jo da dømmes til to uker med trafikalt bryderi på egen gårdsplass.

Andre irriterende småforseelser som burde føre til irriterende straff, er gjentatte brudd på borettslagets regler for ro etter klokken 23 på hverdager. De som stadig har nachspiel til klokken seks om morgenen på tirsdager, dømmes til at noen kommer hjem til dem tilfeldige dager og har nachspiel til klokken seks om morgenen.

Gjengjelderen tar med seg en ustemt gitar, akkordene til «Wonderwall» og noen venner. Den nachspiel-dømte får ikke være med på festen, men må ligge og prøve å sove.