Dagen da Nicolás Maduro ble ført bort i håndjern, klarte journalisten Carmen ikke å slutte å gråte. Smertelige minner veltet frem samtidig med en følelse av å ha fått oppreisning.

– Bare synet av de forbannede håndjernene. Å huske raseriet og ydmykelsen ved å bli tvunget til å bære dem, sier hun.

Tusenvis fengslet etter siste valg

Venezuela har vært styrt av Nicolás Maduro siden 2013 – en periode preget av kriser, undertrykkelse og gjentatte anklager om valgfusk. For Carmen, som egentlig heter noe annet (navnet er endret av sikkerhetsårsaker, red.anm.), har det betydd stadig større risiko i arbeidet som politisk journalist.

Slik var det også da Maduro erklærte seg som vinner av presidentvalget i juli 2024. I flere venezuelanske byer, blant annet i Carmens hjemby Caracas, tok demonstranter til gatene, ropte «valgfusk» og satte Maduros valgplakater i brann. Carmen var til stede og publiserte bilder fra protestene på sosiale medier.

Deretter fulgte arrestasjonene. Blant de tusener som ble fengslet, var barn, politiske ledere og advokater som forsvarte de frihetsberøvede. Mange ble pågrepet i forbindelse med demonstrasjonene.

Carmen ble arrestert ved en bensinstasjon. Politiet viste henne bildene hun hadde lagt ut på sosiale medier. Hun ble fortalt at hun blant annet var anklaget for terrorisme og hatefulle ytringer. Hun satt frihetsberøvet i nesten fem måneder.

Netter på sementgulv

Første gang jeg snakket med Carmen var i desember 2024. Det skjedde via en telefon som en vakt hadde smuglet inn i fengselet. Carmen beskrev trengsel og endeløse køer til alt, som til det rasjonerte drikkevannet, til den eneste dusjen, til «toalettet som ble delt av 15 personer».

Carmen fortalte at hun tenkte på sine syv år gamle tvillinger, som trodde at moren var på arbeidsreise. I tre dager hadde hun ligget på madrassen sin uten å orke å reise seg. Tankene kretset rundt barna, som måtte undre seg over hvorfor hun ikke kom hjem for å feire jul, og rundt årene hun kanskje ville tilbringe på det kalde sementgulvet.

Glede fulgt av sorg

Så, noen dager før julaften, ble hun løslatt. I en melding beskrev hun seg selv som lykkelig. I januar 2026, da hun så TV-bildene av Maduro som ble ført bort av amerikanske soldater i det USA omtalte som Operation Absolute Resolve, var det ikke bare minnene som veltet frem hos Carmen. Hun ble også rammet av de motstridende følelsene hun har båret på siden: gleden over å være fri – og sorgen over likevel ikke å være det.

Hun jobber ikke lenger og går bare ut når det er nødvendig. Hun sier hun føler seg forfulgt av myndighetene.

– Jeg kjenner blikkene deres på meg, på hvor jeg går, hva jeg gjør, forklarer hun.

Håpet som brast

Et glimt av håp kjente hun da Nobels fredspris ble tildelt Venezuelas opposisjonsleder María Corina Machado. Hun opplevde prisen som et «plaster på sitt hjerte», et bevis på at stemmen hennes som journalist hadde blitt hørt – og hun tenkte: «Kanskje kan vi få tilbake det landet vi en gang hadde».

Men nå, uker etter at president Maduro ble fjernet og sendt til New York for et rettslig etterspill, opplever Carmen økt frykt.

I gatene i Venezuela har regjeringens milits satt opp veisperringer hvor de kontrollerer folks telefoner. Finner de spor av uttrykt støtte for Maduros arrestasjon, risikerer man harde straffereaksjoner. Og fredsprisen, den har Machado symbolsk overrakt til USAs president, Donald Trump.

Venezuelanerne er vant til topper og daler. Fra å være Latin-Amerikas rikeste land til å ha den høyeste inflasjonen som er målt i et land uten krig. Fra gjentatte masseprotester mot regjeringen til masseflukt fra landet.

Før det omstridte presidentvalget i 2024 trodde mange at et regimeskifte var nært, men det uteble. Da Maduro ble ført bort, blusset håpet opp på ny. Vil de nok en gang bli skuffet?

Usikkerhet og traumer

Psykolog og forsker Yorelis Acosta ved Universidad Central i Caracas beskriver en mental helsekrise som har pågått i mange år, og som nå når nye høyder. Hun ser en økende etterspørsel etter hjelp og en utbredt uro i befolkningen. Acosta peker på spesielt to hendelser som utløsende faktorer: valget i 2024, etter hvilket «folk havnet i håpløshet», og «arrestasjonen 3. januar i år, da vi våknet til lyden av bombing, noe som utløste panikk og angst».

Det er en kombinasjon av usikkerhet, frykt, traumer og økonomisk ustabilitet, forklarer den venezuelanske psykologspesialisten.

– Alle miljøer er fylt med smerte, bekymring og lidelse. Du kan være på en fest og høre folk fortelle om traumer. Lidelsen er blitt normalisert, sier hun.

Acosta oppfordrer befolkningen til å ta vare på både psykisk og fysisk helse – trene, spise godt og snakke med noen.

Nytt fengsel

Men hvordan gjør man det når man ikke våger å gå ut? Når inntektene er borte, og familien er traumatisert?

En mor, hvis tenåringssønn tilbrakte fem måneder i et av landets høysikkerhetsfengsler etter presidentvalget, anklaget for terrorisme på uklart grunnlag, forteller at hun ofte prøver å overtale sønnen til ikke å gå ut. Noen ganger skaper frykten konflikter mellom de to. Sønnens venner har trukket seg unna siden han ble løslatt.

I motsetning til Carmen sier hun at hun ikke kjente noen form for glede da hun så bilder av Maduros arrestasjon.

– Regjeringen fengsler mange uskyldige. Nå er Maduro fengslet, men de som virkelig er skyldige, går fortsatt fri.

Og for mange frigjorte politiske fanger føles friheten som et nytt fengsel, uten håndjern.