Beirut, Libanon. Det er en solfylt dag i Midtøstens Paris. Strandpromenaden er som et utstillingsvindu for de velhavendes rikdom. Palmene vaier i den friske havbrisen, luksusbilene cruiser, og afrikanske hushjelper sitter og venter utenfor restauranter mens herskapet sitter inne og spiser.
Etter en 15 minutters kjøretur vifter sjåføren oss ut av bilen i god avstand fra flyktningleiren Shatila. I likhet med de fleste taxisjåfører i Beirut, vegrer han seg for å kjøre helt frem.
Brått befinner vi oss i en annen verden. Her råder håpløsheten, og det er kaldt, rått og fuktig. I Shatila er bebyggelsen så høy og tett at solen sliter med å trenge ned til de trange, slitne smugene mellom husene. Smugene som er så smale at kun én person kan passere, vil alltid være mørklagte. Det gir en uhyggelig følelse av å gå i en rå kjeller. Leiren rommer også en mørklagt og uhyggelig historie. Det var her massakren fant sted i 1982 hvor anslagsvis 1000 flyktninger ble drept da det kristne falangistpartiets milits stormet leiren.
Nå bygges hus på i høyden i et desperat forsøk på å gi plass til de nærmere 30 000 menneskene som leiren estimeres å romme i dag. Da Shatila ble etablert i 1949, skulle leiren huse 3000 palestinske flyktninger. Denne økningen i antall flyktninger skyldes ikke minst tilstrømningen fra det krigsherjede nabolandet Syria.
I dag er det i overkant av én million registrerte syriske flyktninger i Libanon. Flere hundre tusen av disse bor i provisoriske teltleirer i Bekaadalen under svært vanskelige forhold. Mange har bodd slik i flere år. En stor andel av de syriske flyktningene har også flyktet til de etablerte palestinske flyktningleirene.
Når leiren bygges i høyden, er det fordi Shatila ikke lenger har mulighet til å vokse i bredden. Den opprinnelige konstruksjonen tåler ikke vekten av de nye etasjene, og det er ikke uvanlig at hus kollapser.
Når leiren bygges i høyden, er det fordi Shatila ikke lenger har mulighet til å vokse i bredden. Den opprinnelige konstruksjonen tåler ikke vekten av de nye etasjene, og det er ikke uvanlig at hus kollapser.
Et sammensurium av strømledninger og vannrør henger i klaser på kryss og tvers rett over hodene på oss i de trange gatene, og tar livet av flere mennesker årlig. Bare én uke før vi ankom leiren, omkom en ung syrisk mann da han forsøkte å fikse på ledningene.
«Ingen mennesker skal leve under slike forhold», sier Kassem Aina oppgitt. Han er direktør for organisasjonen Beit Atfal Assumoud som er etablert i nesten alle de 12 offisielle palestinske flyktningleirene i Libanon. «Aldri i mitt liv har jeg opplevd at familier må bo på skift».
Opptil tre familier bor sammen på ett rom. De sover på skift. Mens den ene familien sover, må en annen familie sitte våken, simpelthen fordi det ikke finnes plass. Lokalene til organisasjonen som Aina er direktør for, strekker seg over seks etasjer. Taket er avsatt som lekeareal der barna kan leke i solen. Barnas lek foregår også på skift.
Et liv på vent. De kaller ham Shaharaban. Flere i leiren vet godt hvem 94-åringen er. Etter 70 år som flyktning i Libanon, er hans siste ønske å få bli begravd i palestinsk jord. Håpet svinner hen idet helsen svikter. Synet er nesten borte, og kroppen er sliten. Med det karakteristiske røde palestinaskjerfet knyttet rundt hodet tar han oss inn i sitt kalde og nedslitte mursteinshus.
Husene bygges uten isolasjon og gir et sykdomsfremkallende inneklima. «Med et liv i flyktningleiren har også sykdommene kommet», forteller Shaharaban. Han ser med fortvilelse tilbake på livet han har levd. Fremtiden fortoner seg like fortvilende. Barn og barnebarn vokser nå opp under samme kummerlige forhold som han selv har gjort. Med sine hanskekledde hender tørker han tårene som triller nedover kinnet. Det gjør vondt for den gamle å snakke om livet han har levd, og det livet han har tapt.
«Da vi flyktet til Libanon, trodde vi det ville være midlertidig, ikke for resten av livet.» Erkjennelsen av et tapt liv har likevel ikke ført til at bitterheten har inntatt hans hjerte. Han snakker engasjert om hvor viktig det er at den nye generasjonen oppdras til at løsningen må være fredelig.
«Vi oppdrar ikke vårt folk til krig. Jeg er sikker på at fred er løsningen.»
«Vi oppdrar ikke vårt folk til krig. Jeg er sikker på at fred er løsningen», sier han bestemt.
Grobunn for ekstreme grupperinger. Fremtiden til de unge palestinerne som lever i leirene, er svært usikker. Arbeidsledigheten er høy, og de unge mangler motivasjon til å fullføre utdanning. Palestinske flyktninger i Libanon møter på flere strukturelle hindringer. Palestinere har ikke eiendomsrett i landet, og de blir nektet adgang til over 70 ulike yrker, herunder lege, advokat og ingeniør. «De unge har drømmer, men får ikke realisert dem. De ønsker penger, men det finnes ikke arbeid», forteller Aina.
I håpløshetens jordsmonn finner ekstreme grupperinger grobunn for sin fanatiske ideologi. Det svarte flagget til IS blafrer i leiren Ain Al-Hilweh, som med sine nærmere 100 000 innbyggere er Libanons største palestinske flyktningleir. I likhet med andre leirer i Libanon har antall flyktninger økt drastisk etter at krigen i Syria brøt ut. Situasjonen her er svært anspent, og det foregår væpnede sammenstøt mellom ulike politiske grupperinger ukentlig. Situasjonen er så kritisk at familier flykter til andre omkringliggende leirer.
I skyggen av Syria. Flere palestinere føler nå at de kommer i skyggen av konflikten i Syria fordi internasjonal hjelp ofte kanaliseres til syriske flyktninger. Dette er en utvikling som bekymrer Aina. Organisasjonen han er direktør for, tilbyr kurs og yrkesopplæring for unge, og er avhengig av støtte fra ikke-statlige organisasjoner som deler de samme verdiene som dem.
«I våre kurs legger vi vekt på menneskerettigheter. Vi forteller de unge om deres palestinske røtter og gir dem gode verdier», forteller Aina. Dette er en viktig motvekt til fanatismen. «Der de ekstreme gruppene har våpen, har vi kunnskap», forteller han.
Ekstreme grupper bruker penger for å tiltrekke seg unge, og Aina mener rekrutteringen blir enklere om de unge ikke har et sted å gjøre av seg.
Når den internasjonale støtten flyttes vekk fra palestinske organisasjoner, frykter Aina at det blir enklere for ekstreme grupper, som for eksempel IS, å rekruttere de unge.