For 25 år siden, i 2000, begynte en usedvanlig video å sirkulere blant filmnerder og bransjefolk i Hollywood. Den het «The Phantom Edit», og tittelen henviste åpenbart til «The Phantom Menace» fra året før. Lanseringen hadde skjedd til enorme forventninger, siden dette var første del i Star Wars-sagaens nye trilogi. De tre originalfilmene kom i tidsrommet 1977–83. Fansen hadde ventet lenge.
«The Phantom Menace» viste seg å bli et antiklimaks. Kritikerne var lunkne eller kjølige. Deler av publikum var enda mer skuffet. Daff dramaturgi, keitete regi, platt dialog og halvferdige rollefigurer, lød klagene.
Hatet karakter Ikke alle likte den komiske karakteren JarJar Binks (t.v.) i George Lucas' «The Phantom Menace» fra 1999.
Mange simpelthen hatet Jar Jar Binks, filmens komiske innslag. Eventyrfølelsen fra de tidligere produksjonene manglet, og filmens toneleie undergravde den underliggende tematikken.
Dette skulle jo tross alt være innledningen på tragedien om hvordan Anakin Skywalker ble Darth Vader.
«The Phantom Edit» forsøkte å løse disse problemene så godt den kunne. Nesten 20 minutter av kinoversjonen ble frisert bort. Unødige eksposisjoner og overforklarende monologer forsvant, og nærværet til Jar Jar Binks ble kuttet ned til et minimum.
Etter hvert kom det for en dag hvem som sto bak. Opphavsmannen var en Mike J. Nichols, som siden har hatt en god karriere som profesjonell filmklipper. Lucas-film tok ingen rettslige skritt mot Nichols eller dem som distribuerte videoen. Samtidig ble et nytt begrep introdusert: fan edit.
Fantomklipp Mike J. Nichols er blitt en slags kulthelt for sin omredigering av George Lucas' «The Phantom Menace» fra 1999. I sin «Star Wars I: The Phantom Edit» vier han blant annet langt mindre oppmerksomhet til den forhatte karakteren JarJar Binks (t.h. for Nichols). Det begynte som et prosjekt som bare skulle vises for venner, men versjonen har fått sitt eget liv. Foto: Myung J. Chun/LA Times via Getty Images
Digitalt frislipp
Fanklipp-fenomenet var ikke helt nytt. Omredigerte versjoner i ulike formater hadde dukket opp nå og da. Om vi aksepterer begrepsbruken The New York Times benytter, så runder den eldste, kjente fan edit-filmen 50 år i 2025.
I 1975 laget nemlig kunststudenten Kandy Fong sin egen «Star Trek»-historie, basert på ubrukt materiale fra TV-serien. Hun la sin egen fortellerstemme på lydsporet, som også inneholdt sangen «What Shall We Do With the Drunken Vulcan?»
Etter årtusenskiftet har det imidlertid tatt helt av for fan edit-versjonene. Oppmerksomheten som ble «The Phantom Edit» til del, har inspirert mange, men den underliggende årsaken er DVD-ens gjennombrudd og tilgangen på rimelige digitale redigeringsverktøy.
De virkelig ambisiøse redigererne klipper ikke bare om scenene i den offisielle filmversjonen, men endrer hele fortellerstrukturen. Kanskje de også lager en alternativ lydmiks, forandrer dialogen, visker bort rollefigurer og scenografiske elementer, legger til nye spesialeffekter og justerer fargespekteret i filmen.
Av åpenbare grunner kan ikke fan edit-filmer distribueres kommersielt, og de fleste redigererne bruker aliaser. Ingen har lyst på en krangel med Hollywoods skarpskodde advokater. Likevel har det vokst frem en delingspraksis som er generelt akseptert:
Under forutsetning at du allerede har kjøpt din egen kopi av originalfilmen (og dermed i juridisk forstand eier bruksretten til den) kan du få tilgang til omredigerte versjoner av filmen.
Utvekslingen skjer via egne nettfora (fanedit.org er navet i dette miljøet), hvor du sender private meldinger til redaktørene/redigererne for å få oversendt nedlastingslenke til arbeidene deres.
Systemet er ikke vanntett. Det hender at titler havner på Youtube eller Archive.org i kortere eller lengre perioder.
Kjente navn og anerkjennelse
Det finnes noen markante unntak fra dette generelle bildet. I 2014–15 laget den svært etablerte og prisvinnende regissøren Steven Soderbergh egne fan edits av «Psycho» (1960 og 1998), «2001: En romodyssé» (1968), «Heaven’s Gate» (1980) og «Jakten på den forsvunne skatten» (1981), som han gjorde tilgjengelige på sin egen hjemmeside.
Før alt rakner Marion (Janet Leigh) og Sam (John Gavin) i het omfavnelse på et hotellrom etter en lunsjdate i åpningsscenen av Alfred Hitchcocks «Psycho» (1960). Foto: Mary Evans Picture/NTB
Manipulerte med en hensikt «Psychos» er en surrealistisk film som sammenligner Alfred Hitchcocks «Psycho» med Gus Van Sants remake. Steven Soderberghs (over) hensikt var å undersøke og vise hva som gjør Hitchcocks original overlegen. Soderberghs redigering fremhever de store forskjellene mellom de to versjonene. De to filmene blandes og får en drømmeaktig kvalitet, samtidig som den gir troverdighet til fanredigeringer som kunstform. Foto: Getty Images
Et par år tidligere, i 2012, hadde praksisen fått en oppsiktsvekkende kunstnerisk anerkjennelse. Da presenterte den nederlandske filmskaperen Peet Gelderblom sin versjon av Brian De Palmas «Raising Cain» (1992) på nettstedet Indiewire.
Innspillingen av «Raising Cain» hadde vært enormt frustrerende for De Palma, som syntes han ikke klarte å forløse potensialet i filmen. Den gikk snart i glemmeboken hos de fleste. Bare noen få mente at det skjulte seg et mesterverk i materialet, og Gelderbloms omredigering lirket det frem.
Nå var mottagelsen overstrømmende, ikke minst fra Brian De Palma selv. Da «Raising Cain» ble relansert som Director's Cut på Blu-ray i 2016 (utgitt av Shout Factory), lå det to disker i boksen, der den ene inneholdt Gelderbloms versjon.
Det hender sågar at fan edits vises i vaskeekte kinosaler, selv i Norge. I 2019 arrangerte filmklubben i Tromsø en visning av Dustin Lees «J.R.R. Tolkien’s The Hobbit».
Gammel praksis i ny form
Nymotens påfunn, vil kanskje noen fnyse. Faktum er at fan edits kan gjøre krav på å være et moderne uttrykk av en gammel kulturpraksis som er spesielt virksom innen muntlige fortellertradisjoner.
Opp gjennom tidene har folkeeventyr og sagn blitt gjenfortalt i ulike versjoner. Underveis i overleveringene er de blitt justert for å passe inn i lokale forhold eller forbli relevante etter større samfunnsendringer.
Samtidig er fortellerne blitt «passet på» av publikum, som hadde et eierskap til historiene og fortellingssyklusene de inngikk i. Hvis noen tok seg for store friheter med fellesskapets sagaer, ville dette bli påpekt. Slik fungerer også dagens fan-kultur. Hvis filmskaperne bryter for tvert med de grunnleggende premissene i populære føljetonger, vil fanbasen reagere.
Uenigheten kan også handle om hva man anser som en trofast dramatisering av et kjært kildemateriale, eller ren personlig smak innen regigrep og stil. Ta for eksempel «A.I. Artificial Intelligence» (2001).
Denne Spielberg-filmen var opprinnelig basert på et manus av Stanley Kubrick, og noen filmelskere ønsket seg en versjon som lå betraktelig tettere på Kubricks kjølige egenart.
Allerede i 2002 kom derfor «The Kubrick Edit», laget av signaturen DJ Hupp. Eller ta «The Hobbit M4 edit», hvor Peter Jacksons trilogi er klippet ned til én film og redigert slik at handlingen i større grad følger Tolkiens bok.
Med M4s egne ord: «Jeg følte at disse filmene hadde ‘for mye’, enten det var alle de nye sidefortellingene, actionscenene, de nye karakterene eller spesialeffektene.» Målet ble derfor å lage «en mer fokusert fortelling som jeg synes er mer underholdende og emosjonelt slagkraftig».
En kur for elefantsyke?
Elefantsyken i dagens serieproduksjon er også noe fan edit-miljøet forsøker å kurere. Mange mener at altfor mange serier strekkes ut over altfor mange sesonger.
Løsningen er selvfølgelig strammere, forkortede versjoner uten tyngende daukjøtt. Både «Lost» (2004–10), «Breaking Bad» (2008–13) og «Game of Thrones» (2011–19) er blitt utsatt for denne prosedyren.
Det er også skjedd med miniserier. Kai Patterson syntes de seks episodene av Disneys «Obi-Wan Kenobi» (2022) slet med dårlig rytme og lite driv, og redigerte dem ned til en spillefilm på to og en halv time.
Den triste sannheten er at det finnes mange halvkokte eller mislykkede filmer som fortjener å «reddes». Det store feilskjæret i karrieren til David Lynch kom i 1984, da han fikk regiansvaret på den første filmatiseringen av «Dune». Den led under et altfor stramt format og harde føringer fra produsenthold.
Klar visjon Regissør David Lynch instruerer Dean Stockwell og Francesca Annis under innspillingen av «Dune» (1984).
En fan edit laget av aliaset SpiceDiver, «Dune: Alternate Edition Redux», fremheves ofte som et verdig forsøk på å rekonstruere potensialet i Lynchs visjon. Spillelengden er utvidet fra 137 til 178 minutter, inneholder flere kasserte originalopptak og henger dermed bedre sammen.
Noen forsøker også å forbedre to filmer ved å smelte dem sammen til én. Originaltitlene for Job Willins' «Paradise» er «Prometheus» (2012) og «Alien: Covenant» (2017). I Willins versjon er oppmerksomheten (enda) tydeligere rettet mot androiden David.
Sammensmelting og forbedring Job Willins, som omtaler sitt virke med ordene «I edit stuff», har med «Paradise» laget én fan edit av to filmer, der androiden David har en mer sentral plass.
Tydeligere «Conquest of Jurassic World» er et redigeringsprosjekt som kombinerer materiale fra «Jurassic World» og «Jurassic World: Fallen Kingdom», der Willins sier han har forsøkt å tillegge hovedkarakterene både mer handlekraft og mer feilbarlighet, og mener hans versjon får bedre frem temaer som menneskelig overmot og forakt for naturen.
«Målet var å sette sammen materiale fra begge filmene for å fortelle en historie på en måte som fremmer styrkene til begge. (…) Denne metoden ga også muligheter til å understreke hovedtemaet om skaper/skaperforholdet som går gjennom begge historiene», skriver han på egen hjemmeside.
Andre er mer opptatt av å leke seg, for eksempel ved å lage uventede sjangerblandinger eller pussige crossover-versjoner. Signaturen NJVC står bak «Pulp Empire», der materiale fra Star Wars-filmene (primært «The Empire Strikes Back») er omredigert i en registil inspirert av Quentin Tarantino.
Lydsporet understreker dette. All musikk er tidligere brukt i Tarantinos filmer. I tillegg er stemmen til Yoda blitt erstattet med frasene kung fu-mesteren Pai Mei lirer av seg i «Kill Bill: Vol. 2» (2004).
Kreativ utfoldelse skal jo helst være litt morsomt også.
Kilder og lenker: fanedit.org, The New York Times, Joshua Wille: «Beyond The Phantom Edit: A Critical History and Practical Analysis of Fan Edits» (University of Kansas, 2017), Pyramid Peak (YouTube-kanal), The Royal Ocean Film Society (YouTube-kanal), mashable.com, collider.com, openculture.com, verdensteatret.no/movie/fan-edit-hobbiten, wikipedia.org, swrevisited.wordpress.com, directorama.net/raising-cain-directors-cut/, extension765.com/blogs/soderblog/psychos, extension765.com/blogs/soderblog/raiders, ubu.com/film/soderbergh_rijk.html, m4-studios.github.io/hobbitbookedit/, jobwillins.wordpress.com/paradise/