«Vi lider mer i fantasien enn i virkeligheten», sa Seneca. Den stoiske filosofen kunne like gjerne ha snakket om dagens generasjoner.

Medlemmer av generasjon Z, som er født mellom 1997 og 2012, syter over at sosiale medier ødela barndommen deres. Millenniumsgenerasjonen, som er født mellom 1981 og 1996, klager over at de ikke har råd til bolig. Etterkrigsgenerasjonen, eller babyboomerne, som er født mellom 1946 og 1964, frykter for pensjonisttilværelsen.

Men mange glemmer generasjon X, altså dem som er født mellom 1965 og 1980. Ifølge Google-søk er interessen for denne gruppen under halvparten av hva den er for millenniumsgenerasjonen, generasjon Z eller etterkrigsgenerasjonen. Det finnes knapt podkaster eller memes om generasjon X.

De har kanskje ingen plass i den kollektive bevisstheten – men i motsetning til Senecas påstand, lider de faktisk. Det skyldes både at de befinner seg i en krevende livsfase, og at de ofte har trukket det korteste strået.

På bunnen av U-kurven

En undersøkelse gjennomført av Ipsos i 30 land viser at 31 prosent av generasjon X oppgir at de er «ikke særlig lykkelige» eller «ikke lykkelige i det hele tatt» – den høyeste andelen blant alle generasjonene.

Økonom David Blanchflower fra Dartmouth College har funnet ut at alle slags negative følelser, fra generell misnøye til angst og desperasjon topper seg rundt 50-årsalderen. Dette stemmer med teorien om livets «U-kurve»: Vi er lykkelige som unge og gamle, men ulykkelige midt i livet. Babyboomerne har allerede vært gjennom denne fasen – og millenniumsgenerasjonen er ennå ikke kommet dit.

U-kurven skyldes delvis at kroniske helseplager ofte oppstår i denne alderen. Samtidig innser mange at karrieren ikke ble som de håpet. I tillegg må mange i generasjon X ta vare på både barn og aldrende foreldre. I USA går i snitt 5 prosent av deres forbruk til å forsørge personer under 18 eller over 65 år – sammen-lignet med 2 prosent for etterkrigsgenerasjonen.

I Italia har andelen unge voksne som bor hjemme, økt fra 61 til 68 prosent de siste 20 årene. I Spania er økningen enda mer dramatisk. Hvem er foreldrene til disse unge voksne? Ofte er det generasjon X.

Bortsett fra Douglas Couplands roman «Generation X: Tales for an Accelerated Culture» fra 1991 – som populariserte begrepet – finnes det få bøker om denne gruppen. I Storbritannia er dette gruppen som i minst grad kjenner til hvilken generasjon de selv tilhører.

Ikke noe sted er livets U-kurve tydeligere enn i San Francisco. Byens unge idealister tror de vil starte det neste store KI-selskapet og er derfor villige til å holde ut høye priser og kriminalitet. Suksessrike babyboom-ere bor i villaer i Pacific Heights og sitter i styrerom. Generasjon X – de i midten – har hverken ungdommelig driv eller godt betalte styreverv. I en meningsmåling fra 2022 svarte bare 37 prosent av denne generasjonen at de var fornøyde med livet i San Francisco, mot 63 prosent av generasjon Z.

Mange har ikke noe annet valg enn å flytte til Oakland – skrekk og gru! – hvis de ønsker seg et større hus.

Lavere inntektsvekst enn før og etter

Selv om generasjon X etter hvert vil komme seg opp på andre siden av U-kurven, vil de fortsatt være tapere på andre områder.

Ta inntektsutviklingen. De tjener riktignok mer enn tidligere generasjoner, justert for inflasjon. Det kommer i fortsettelsen av en langvarig historisk trend, som også gagner både millenniumsgenerasjonen og generasjon Z. Men økningen for generasjon X har vært beskjeden.

En fersk rapport fra Kevin Corinth i tankesmien American Enterprise Institute og Jeff Larrimore fra USAs sentralbank sammenligner husholdningers inntekter, justert for skatter, avgifter og inflasjon. Den viser at da generasjon X var mellom 36 og 40 år, var deres husholdnings inntekt bare 16 prosent høyere enn generasjonen før – den laveste veksten blant alle grupper.

Den lave inntektsveksten skyldes muligens en stereotypi som er bekreftet av mange psykologiske studier: Generasjon X er motvillige til å bli «kontor­rotter» og legger stor vekt på selvstendighet og en balanse mellom jobb og fritid.

Det er ikke tilfeldig at to av de største filmene i 1999 – da denne generasjonen var i sin beste alder – handlet om å bryte fri. I «The Matrix» oppdager Thomas Anderson at virkeligheten er en illusjon simulert av intelligente maskiner. I «Fight Club» blir en kontorarbeider med i en hemmelig gruppe som slår hverandre til blods. Det er spennende historier – men ikke akkurat karrierefremmende.

Rammet av uheldige omstendigheter

Generasjon X har riktig nok opplevd vanskelige tider. Folks inntekter vokser vanligvis raskt i 30–40-årene ettersom de får større ansvar. Men etter finanskrisen i 2007–09 var arbeidsmarkedet svakt. I 2011 steg medianlønnen for britiske 30-åringer med bare 1,1 prosent. I Italia var utviklingen like dårlig. I Canada sto reallønnen stille for 35–44-åringer fra 2011 til 2017.

Generasjon X har også vært dårlige til å bygge seg opp en formue. På 1980-tallet firedoblet aksjemarkedene seg – til etterkrigsgenerasjonens store glede. Og millenniumsgenerasjonen som nå er i 30-årene, har hittil opplevd god avkastning. Men for generasjon X som investerte penger på 2000-tallet, falt markedene. Tiåret mellom dotcom-boblen og finanskrisen var et tapt tiår, særlig i USA.

Hva med boligeierskap – selve symbolet på de urettferdige forskjellene mellom generasjonene? Det vanligste er å sammenligne millenniumsgenerasjonen som leier hele livet, med etterkrigsgenerasjonen som har seks gjesterom.

Men forsker Victoria Gregory fra den amerikanske sentralbanken viser at den store nedgangen i eierskap faktisk skjedde mellom etterkrigs-generasjonen og generasjon X. I slutten av 30-årene og begynnelsen av 40-årene var det like få i denne gruppen som eide egen bolig som det er blant millenniumsgenerasjonen i dag.

Noen kan riktignok ha valgt dette selv. De kan ha tatt til seg et avsnitt i Couplands roman hvor det står: «Når noen sier de har kjøpt hus, kunne de like gjerne sagt at de ikke lenger har en personlighet.»

Men også her er trolig ytre omstendigheter medvirkende. I 30- og 40-årene, da de fleste begynner å klatre oppover boligstigen, ble generasjon X rammet av finanskrisen. Det ble vanskeligere å få boliglån. Og flere måtte selge huset og begynne å leie igjen.

Statistikken viser det samme. Økonom Jeremy Horpedahl ved University of Central Arkansas viser at millenniumsgenerasjonen og generasjon Z i USA da de var 31 år, hadde dobbelt så mye formue som de i generasjon X hadde på samme alder. Data fra Den europeiske sentralbanken antyder en lignende situasjon i Europa. Fra 2010 til 2021 tredoblet eurosonens millenniumsgenerasjon nettoformuen, mens generasjon X knapt doblet den.

Utsiktene fremover er heller ikke lyse. Generasjon X kan bli de første som rammes hardt av en kollaps i pensjonssystemene. I USA er det ventet at trygdefondet går tomt i 2033 – akkurat idet generasjon X når pensjonsalderen. Med mindre Kongressen tar grep, vil ytelsene kuttes med 20–25 prosent.

Neste gang du møter folk i 50-årene – gi dem i det minste et smil.

Publisert i The Economist 8. mai 2025.