Mye av filmtilbudet er globalisert, og særlig Hollywoods grep om verdensmarkedet har etter hvert en lang historie bak seg. Likevel hender det jevnlig at storsatsinger gjør det bra noen steder, men får en lunken mottagelse i andre markeder. Og motsatt kan «små» produksjoner plutselig vokse seg uventet store i enkelte land. Disse variasjonene er statistisk signifikante.
La oss ta et konkret eksempel: I 2000 og 2017 endte henholdsvis «Gladiator» og «Wonder Woman» opp som sitt års nest mest innbringende film på verdensbasis. Om man finleser kinolistene, vil man imidlertid oppdage at suksessen ikke var jevnt fordelt.
«Gladiator» fikk en betydelig større andel av billettinntektene sine i land som India, Egypt, Italia og Tyrkia, mens «Wonder Woman» ble spesielt godt mottatt i land som Island, Thailand og Nederland – interessant nok markeder der «Gladiator» hadde underprestert.
Er det tilfeldig at «Gladiator», som fremmer et maskulint ideal, slo spesielt godt an i land med en sterk patriarkalsk kultur? Mens en feministisk actionfilm som «Wonder Woman» gjorde det ekstra godt i samfunn med høy grad av likestilling?
Sterk kvinne Gal Gadot i «Wonder Woman» (Patty Jenkins, 2017). Foto: DC Comics
Konsistent effekt
Neppe, mener Christopher Rauh fra University of Cambridge og Stelios Michalopoulos fra Brown University. De to økonomene har skrevet en rapport (working paper) sammen, hvor de har analysert inntektene til nesten 14 000 filmer fra perioden 1995–2019. I tillegg har de latt en algoritme grovsortere titlene etter hvor mye handlingen tangerer ulike grunnmyter i forskjellige kulturer.
Forklaringen på variasjonene i kinosuksess stikker derfor dypere enn nåtidens sosiologiske forhold, hevder de to forskerne. Mønsteret som avtegner seg, er at jo mer en film harmonerer med de kulturelle verdiene som uttrykkes i landets folklore og kulturelle tradisjoner, jo større blir sannsynligheten for kassasuksess.
«Effekten ser ut til å være ganske konsistent over de 20 årene vi analyserte, og den motsier ideen om at alle kulturer homogeniseres», sier Christopher Rauh i et intervju med nettsiden til University of Cambridge.
«Verdier ser fortsatt ut til å være forankret i hvor vi kommer fra, men (…) interessant nok oppdaget vi at effekten er enda større om filmen er produsert et annet sted. Konsumet av utenlandske filmer viser en enda sterkere sammenheng med lokal folklore», legger han til. En psykolog ville kanskje sagt at vi mennesker liker å bli bekreftet av andre.
Risikovilje og hevnlyst
Den kulturelle kresenheten kan blant annet legge føringer for hvordan publikum mottar ulike skildringer av risikovilje. I noen filmer belønnes den risikovillige helten, og slike fortellinger slår an i entreprenørorienterte samfunn, som Sør-Korea, Japan og Israel. Kinogjengerne i disse landene er derimot ikke like begeistret for filmer hvor initiativlysten ender dårlig eller får et tvetydig resultat.
Et annet eksempel er synet på hevn. Fortellinger som kretser rundt hevntemaet er for eksempel mer populære i Libya, Kenya og Jordan enn i Sverige, Slovenia og Kambodsja.
«Fast and Furious»-filmene, hvor hevn over de som har gjort deg urett er et sentralt tema, var selvfølgelig en serie storfilmer som gjorde det ganske bra overalt. Vi kan imidlertid vise at de gjorde det spesielt bra i land der hevn er en sentral del av den kulturelle veven», sier Rauhs forskningsmakker, Stelios Michalopoulos, til Weekendavisen.
«Flåklypa Grand Prix» (Ivo Caprino, 1975). Foto: Caprino Studios
Et norsk favorittmotiv?
Kan forskernes hypotese bekreftes av norske kinosuksesser? Man kan for eksempel lure på om nordmenn er spesielt svake for underdog-fortellinger.
Askeladden, kanskje den mest kjente figuren i norske folkeeventyr, er bondegutten, yngstesønnen og lillebroren som ingen forventer noe av, men som likevel seirer til slutt.
Hva er så den største norske filmsuksessen gjennom tidene? Det er – med god margin – «Flåklypa Grand Prix». Trekløveret Reodor, Solan og Ludvig representerer nok ulike aspekter av den norske folkesjelen, der enkelte er litt mer eventyrlystne enn andre.
Men som kollektiv har de et felles mål: De vil vinne bilracet for å vise at bygdegutter kan hevde seg i internasjonal sammenheng. Askeladden ville nok nikket anerkjennende.
Psykologen ville på sin side kanskje tenkt at det er vårt særnorske mindreverdighetskompleks som bearbeides i disse fortellingene.