En gang var all litteratur muntlig. Diktsykluser, sagaer og epos ble fremført foran et lyttende publikum av en forteller eller skald. Teatret oppsto da fremføringen ble fordelt på flere stemmer som gikk i dialog med hverandre.

Den muntlig-lyttende tradisjonen hadde en lav terskel og var ergo den mest naturlige ting i verden. For sannheten er jo at den moderne måten å lese på – sittende bøyd over en tekst, som vi suger til oss via øynene – egentlig er en svært pussig aktivitet.

«Ambrosius-metoden»

Historiske kilder gir dessuten hint om at det normale var å lese høyt, selv om man bare leste for seg selv. Ambrosius, biskopen i Milano, brøt med dette mønsteret. I 380 besøkte kirkefader Augustin biskopen, og han ble såpass overrasket av vertens lesemetode at han beskrev den: «Når han leste, lette øynene over siden (…), men hans stemme var stille, og hans tunge var i ro. (…) Da vi kom for å besøke ham, fant vi ham slik, lesende i stillhet. For han leste aldri høyt.»

Det tok mange århundrer, men til slutt ble «Ambrosius-metoden» selve lesenormen. Parallelt vokste statusen til den individuelle forfatteren – som selve skaperen av litteratur. Myten om kunstnergeniet åpnet imidlertid opp for litterære happeninger:

«En helaftens opplesning kunne (…) bare berømtheter invitere til, og jeg tror Bjørnstjerne Bjørnson var den første», skriver Karin Sveen i Klassekampen. «Det skjedde for et henrykt publikum i Christiania i 1863, og stemmen hans var ‘magtfuld og malende’. Etterpå skrev avisene at hvis en av våre diktere for ti eller tjue år siden ville lese fra sine verker offentlig, ville man ha trodd mannen var gal.»

Hundre år senere var opplesninger normalisert igjen: «Da Norsk Forfattersentrum ble etablert i 1968, fantes det knapt en avkrok i landet som ikke ville ha en forfatter på besøk, kjent eller ukjent», skriver Sveen.

«Hermetisert opplesning»

Et helt opplagt publikum for opplesninger var blinde og synssvake, samt dyslektikere. Moderne innspillingsteknikk gjorde det mulig med «hermetisert opplesning». Lydbokforlaget ble opprettet i 1987, og distribuerte da kassetter. Da digitaliseringen kom, eksperimenterte forlaget med nettbaserte tilbud.

Håkon Havik, som jobbet i Lydbokforlaget på denne tiden, registrerte en markant positiv respons: «Vi fikk masse tilbakemeldinger fra folk som lurte på når det kom mer. (…) Jeg fikk følelsen av at det var et stort behov for å få historier lest høyt, digitalt», sier han til Morgenbladet.

2009 ble et skjellsettende år. Da fikk smarttelefonene sitt markedsmessige gjennombrudd. Brukerne oppdaget fort appene som muliggjorde strømming av musikk. Samtidig sto en svensk gründer i startgropen med en satsning som tok sikte på å gjøre det samme for lydbøker.

Suksessen kom kvikt for Jonas Tellander, og hans Storytel ble plutselig en pengesterk aktør i den svenske forlagsbransjen, hvor blant annet Norsteds (med aner tilbake til 1823) gikk med tosifrede millionunderskudd. I 2016 kjøpte oppkomlingen det etablerte forlaget for 152 millioner svenske kroner.

«Før ble det vel sett på som mer sannsynlig at Bonnier eller Norstedts skulle kjøpe Storytel, ikke omvendt», sa Tellander et par år senere i et intervju med Morgenbladet.

I 2020 solgte lydbøker for første gang flere eksemplarer enn papirbøker i

Sverige. Her på berget har antall lydbokavspillinger økt fra 6,5 millioner i 2020 til over 14 millioner i fjor.

Multitasking-faktoren

Lydbøker er jo praktiske, siden man kan kombinere lyttingen med andre aktiviteter: oppvask, husvask, rydding, hundelufting, trening og så videre. De fører tilsynelatende også til et økt konsum av litteratur, slik Klassekampen meldte i 2022.

«De som lytter til lydbøker, opplever at de leser mer. Konsumet utvides ettersom det å lytte til lydbøker alltid kan kombineres med noe annet», sa forleggeren Kari J. Spjeldnæs til avisen.

Men det er et «men» knyttet til dette, noe doktorgradsprosjektet til Spjeldnæs har satt fingeren på: «Leserne rapporterer at de ofte faller ut av en lydbok, da det er vanskelig å holde konsentrasjonen oppe. Mange mister rett og slett tråden og begynner å tenke på nye ting.»

Det er to hovedårsaker til at folk legger fra seg lydboken igjen: Den første er vansker med å følge teksten: «Det kan for eksempel være at de ikke har fått med seg et navn eller en handlingstråd, da blir de også usikre på sammenhengen. Selv om lytterne er kjent med at man kan spole tilbake, gjør de sjelden det», sier Spjeldnæs.

Den andre årsaken melder seg under visse tekstpassasjer: «Tankene begynner å fly under lengre, stillestående beskrivelser, for eksempel av omgivelser og natur.»

Håkon Havik – han fra Lydbokforlaget, som senere ble sjef for norske Storytel og deretter lydbokansvarlig i Cappelen Damm – var mer optimistisk på formatets vegne:

«Folk som ikke har hørt lydbøker før, kan ofte foretrekke det litt enklere – men jo mer fortrolige de blir med lydbøker, desto mer komplekse bøker klarer de å ta inn», sa han til Klassekampen. Og han viste blant annet til gode strømmetall for «Medusas flåte» av Franzobel, og klassikere som Dostojevskij.

Mikropausenes betydning

Vi leser likevel ikke all tekst på samme vis. Formatet har betydning. Det viser forskningen til Marte Pupe Støyva, som er doktorgradsstipendiat ved Lesesenteret på Universitetet i Stavanger.

Hun understreker hvor viktig mikropausene i lesingen er: «Lesing er ofte ikke så lineært og ‘rett frem’ som en kanskje skulle tro. Når lesere har teksten fremfor seg, går de ofte tilbake, leser noe om igjen, stopper opp ved ord og setninger, og tar tenkepauser. Det er særlig tydelig når teksten er utfordrende. Disse tendensene ser jeg spesielt når leserne leser på papir. Det skjer i mindre grad når folk leser på skjerm eller hører på lydbøker», sier hun til Stavanger Aftenblad.

I mikropausene skapes rom for refleksjon og fantasi. Inntrykkene og informasjonen bearbeides aktivt. Støyva påpeker at selv om lydbøker også kan ha en slik effekt, så er lytterrollen nødvendigvis litt mer passiv: Det er innleseren som kontrollerer tempo og stemmebruk.

Litteraturprofessor Janne Stigen Drangsholt utdyper dette poenget: «Når du får innholdet servert gjennom en lydbok, svekker du øvelsen i å fortolke tekst på egen hånd. Et eksempel jeg har tenkt mye på, er Harry Potter-bøkene. Den norske innlesningen av Torstein Bugge Høverstad er kjempebra, men han fremstiller Hermine litt hektisk og hysterisk. Når jeg leser disse bøkene, er Hermines stemme helt annerledes. Slike ting skaper forskjellige bilder i hodet og gir forskjellige inntrykk av karakterene», sier hun til Aftenbladet.

Støyva har dessuten notert seg forskjeller mellom å lese på papir og skjerm. Lesing er en mer fysisk og taktil aktivitet enn vi kanskje har antatt: «I fysiske papirbøker får du en annen følelse av hvor du er i teksten. Vi ser at lesere bruker berøringssansen som en del av leseopplevelsen. Du kan også orientere deg digitalt, men de visuelle indikatorene på e-bøker og lydbøker har mye mindre med berøringssansen å gjøre», sier hun.

Kverulantens konklusjon

Forfatter og litteraturforsker Laura Lindstedt kaller seg «Finlands offisielle lydbokkverulant». Hun irriterer seg over at folk sier de «har lest» en lydbok: «Den som leser en lydbok, er den som leser boken høyt så den kan bli lydbok. Alle andre lytter til lydboken», slår hun fast i en kronikk i Klassekampen.

Også Lindstedt er opptatt av lesingens fysiske dimensjoner: «Å lese og å lytte er to helt ulike aktiviteter, både kognitivt, nevrologisk og evolusjonært. Å lese er et fysiologisk komplekst hendelsesforløp som aktiviserer flere hjerneområder enn det å lytte gjør. Når blikket beveger seg bortover en linje, foretar øynene til stadighet små stopp. I hjernen har vi det visuelle ordformområdet, som samler informasjon i disse pausene. Når vi leser, beveger ikke øynene seg bare fra venstre mot høyre. Anslagsvis 10 prosent av lesetiden går med til å kikke bakover i teksten (...) Lyd er et enveisskred, og øret er mer følsomt for kaos enn øyet er.»

Kverulanten mener derfor vi bør omtale lydbokversjoner på samme vis som vi snakker om filmadapsjoner:

«Hvis vi har sett «Anna Karenina» (2012) med Keira Knightley i hovedrollen, sier vi ikke at vi har lest Tolstojs ‘Anna Karenina’», skriver Lindstedt.