Vladimir Putin vil gjerne gjøre Russland til en supermakt igjen, men leder i stedet landet mot irrelevans. For selv om russerne har sneglet seg langsomt fremover i «den militære spesialoperasjonen» i Ukraina, mister de territorium og posisjoner på mange andre fronter.
Slik lyder analysen til Jeremy Shapiro, som er forskningsdirektør og direktør for det amerikanske programmet i European Council on Foreign Relations (ECFR).
«Rent militært har landet klart å unngå nederlag, og det kan til og med være på vei mot en slags utmattelsesseier i Donbas. Men selv om landet konsoliderer sine territoriale vinninger og holder Ukraina utenfor Nato, vil Russland bare ha vunnet en pyrrhosseier (En seier hvor resultatet ikke nødvendigvis er verdt kostnaden. og de negative virkningene har vært større enn den eventuelle gevinsten, red.anm.), og pantsatt fremtiden sin for noen få sønderbombede kvadrat-kilometer», skriver han i The Atlantic.
Forsvinnende klienter
De største tapene har Kreml likevel lidd utenfor krigssonen i Ukraina. Shapiro ramser opp tilbakeslagene:
«Tidligere venner og klienter forsvinner stille og rolig. I Afrika sliter Wagnergruppens arvinger med å holde på sine franchisetagere, mens Kina og Gulfstatene kjøper opp innflytelse takket være langt dypere lommer. I Midtøsten fremstår Moskvas gamle påstand om å være en uunnværlig megler fullstendig meningsløs. Ingen steder er dette tydeligere enn i Syria.»
Assad-regimets fall kan ha kostet Kreml en mangeårig innflytelsessfære, der de mistet både en flåtebase og tilgang på landingsbaner. Det har svekket forbindelseslinjene til Putins afrikanske utposter. Syrias president, Ahmed al-Sharaa, sa imidlertid i oktober at Syria vil stå ved sine tidligere avtaler med Russland.
Kaukasusregionen har vært et ankerfeste for russisk makt i over 200 år. I dette århundret har konflikten mellom Armenia og Aserbajdsjan gitt Moskva anledning til å utplassere fredsbevarende styrker mellom partene.
Men da det faktisk brøt ut krig mellom landene i 2020 og 2023, viste det seg at den russiske tilstedeværelsen var verdiløs. I stedet ble det USA som forhandlet frem en fred (med en handelskorridor innbakt i avtalen).
Forskanset mot fremtiden
I Europa har riktignok Russland forstyrret status quo ganske effektivt, men ikke på en måte som styrker landets posisjon. Invasjonen av Ukraina har ført til Nato-utvidelser og ambisiøse opprustningsplaner.
Selv ved hjemmefronten lider Kreml alvorlige tap:
«Russlands krigsøkonomi fremstår som en parodi på sovjetisk stagnasjon (...) Fabrikker produserer granater og missiler, mens resten av verden investerer i kunstig intelligens, grønn teknologi og mikro-brikker. Kreml har lykkes med å bygge en festningsøkonomi, men den virker mer forskanset mot fremtiden enn mot fienden.»
Samtidig blir landet mer og mer av-hengig av Kina. Beijing kjøper nå nesten 40 prosent av den russiske olje- og gass-eksporten – til reduserte priser – og er Russlands viktigste kreditor. Krigen har ikke gitt Russland noe comeback som supermakt, men degradert landet til Kinas misfornøyde juniorpartner.
«Russland har ikke gjenoppdaget sin imperiale skjebne. Landet har bare oppdaget at det fortsatt kan ødelegge – og at ødeleggelse er omtrent alt den russiske utenrikspolitikken har å tilby», avslutter Shapiro.