Helt siden hans første filmhovedrolle i «The Scorpion King» (2002), har karrieren til Dwayne «The Rock» Johnson vært dominert av filmer i omtrent samme sjanger: Han har spilt i lettbeinte actioneventyr, som ofte vever humoristiske innslag inn i handlingen.
Oppskriften har fungert glimrende for Johnson. Den har etablert ham som et førende navn i Hollywoods underholdningsmaskin.
Hardbarket Dwayne «The Rock» Johnson spilte hovedrollen i «The Scorpion King» i 2002 og er senere mest kjent for sine roller i ulike actionkomedier.
Det kan være lett å tenke at slik suksess ville gjort hvem som helst fornøyd, men filmskuespillere har sin egen profesjonsspesifikke versjon av Maslovs behovspyramide: De ønsker å vise at de mestrer flere ting – spesielt «seriøse» dramaroller. Gevinsten er anerkjennelse. Man viser at man er en «ekte» skuespiller. For den som går rundt med ambisjoner om å vinne en pris, er øvelsen obligatorisk.
Nå har Johnson lagt inn et godt bud i så måte. I den kinoaktuelle «The Smashing Machine» flekser han sine seriøse skuespillermuskler, og er sminket temmelig ugjenkjennelig. Han spiller Mark Kerr, et stort navn innen kampsporten MMA.
Johnson har noen naturlige fysiske forutsetninger for denne rollen, siden han selv har vært fribryter. Men det er de psykologiske og emosjonelle dimensjonene i rolletolkningen som har fått oppmerksomhet. Kerrs rusmisbruk og det tidvis stormfulle forholdet til kjæresten Dawn Staples (Emily Blunt) får mye plass i filmen.
Mykere side I kinoaktuelle «The Smashing Machine» spiller Johnson MMA-utøveren Mark Kerr. Hans forhold til Dawn, spilt av Emily Blunt, vies god plass. Foto: Nordisk Film Distribusjon
«The Smashing Machine» er produsert og distribuert av det fremtredende independentselskapet A24, samt skrevet og regissert av Benny Safdie («Uncut Gems»), noe som understreker det karrieremessige spranget filmen utgjør for Johnson.
Den vant Sølvløven under filmfestivalen i Venezia, kritikerne har latt seg overbevise av Johnsons innsats, og han er nominert til beste dramaskuespiller i årets Golden Globe Awards og Astra Awards. Hvem hadde trodd Skorpionkongen skulle nå slike høyder?
Farlig suksess
Det er imidlertid ingen manko på forbilder å hente inspirasjon fra. Denne formen for radikale nyorienteringer i CV-en kan ganske mange skuespillere skilte med. Allerede Marilyn Monroe forsøkte å utvikle repertoaret sitt i dramaretning med «Don’t Bother to Knock». Motivasjonen kan faktisk noen ganger være så basal som å sikre at man i det hele tatt har en givende fremtid i yrket.
Marilyn Monroe i «Don’t Bother to Knock» (1952)
Kristen Stewart og Robert Pattinson ble verdensstjerner takket være hovedrollene i «Twilight»-serien. Slik suksess kan være et tveegget sverd. Unge skuespillere som forbindes så sterkt med én rolle (og sjanger), risikerer å bli valgt bort i mange produksjoner, nettopp fordi gjennombruddsrollen kaster så lange skygger. Klokelig nok valgte både Stewart og Pattinson å forandre imaget sitt, ved å bygge en helt ny side av seg selv. Begge to gikk all in i forsøket på å legge Bella og Edward (samt romantiske vampyrsagaer) bak seg.
Metoden var en bevisst søken etter gode roller i independent-produksjoner. Stewart dukket opp i «Clouds of Sils Maria» (et psykologisk drama der hun spiller assistenten til en feiret skuespiller) og «Personal Shopper» (en psykologisk thriller med overnaturlige innslag). Begge var regissert av franske Olivier Assayas. Pattinson medvirket blant annet i «The Rover» (en skittendyster roadmovie fra et samfunn i oppløsning).
Kristen Stewart i «Personal Shopper» (2016)
Robert Pattinson (t.h.) i «The Rover» (2014)
Forbannelsen med typecasting kan også ramme senere i løpet. På 1990-tallet hadde Matthew McConaughey en ganske variert og lovende karriere. Utover 2000-tallet derimot ble han – muligens litt urettferdig – mer og mer forbundet med romantiske komedier. McConaughey klarte imidlertid å redefinere seg selv som skuespiller – på formidabelt vis – gjennom rollene i «Dallas Buyer's Club» (der han spiller en aidssyk elektriker som begynner å smugle ulovlige legemidler) og første sesong av «True Detective» (der rolletolkningen av den filosofisk anlagte etterforskeren Rust Cohle er blitt ikonisk).
Charlize Theron unnslapp kategorien «den pene kjæresten» og sørget for å bli tatt alvorlig takket være «Monster», der hun gestalter den prostituerte seriemorderen Aileen Wuornos.
Matthew McConaughey i «Dallas Buyer's Club» (2013)
Charlize Theron i «Monster» (2003)
Fordel for komikerne?
Av en eller annen grunn behersker komikere tilsynelatende slike karrieresprang bedre enn andre. Kan det skyldes en sannhet i munnhellet om at «klovnen gråter bak masken», og derfor besitter et register som bare venter på å bli tatt i bruk? Må man rett og slett ha stor emosjonell kompetanse for å være en god komiker? La det være en hypotese.
Et godt eksempel er Steve Carells tolkning av den psykisk syke rikmannen John E. du Pont i «Foxcatcher», en tragedie om et sportssponsorskap som ender i drap. Et annet kan være Adam Sandler i «Punch-Drunk Love», hvor han spiller den ensomme og frustrerte Barry Egan – som lever i et slags overbærende familiematriarkat (han har syv søstre). Så møter han Lena Leonard (Emily Watson), en kollega av den ene søsteren, og nølende romantisk interesse oppstår.
Eller hva med Melissa McCarthy i «Can You Ever Forgive Me?», hvor hun portretterer den mislykkede forfatteren Lee Israel som forfalsket brev av kjente ordkunstnere og solgte dem til antikvariater.
Steve Carell i «Foxcatcher» (2014)
Adam Sandler i «Punch-Drunk Love» (2002)
Melissa McCarthy i «Can You Ever Forgive Me?» (2018)
På komikerlisten kan vi også føre opp blant andre Robin Williams («One Hour Photo»), Jim Carrey («Eternal Sunshine of the Spotless Mind»), Jonah Hill («Moneyball» og «The Wolf of Wall Street») og Sacha Baron Cohen («The Trial of the Chicago 7»).
Karrieredefinerende eller ei
Oppdriften som blir utløst av et vellykket sprang i seriøs retning, kan ende opp med å definere ettermælet til en skuespiller. Heath Ledger vil mest sannsynlig huskes for to filmroller: Ennis Del Mar i «Brokeback Mountain» og Jokeren i «The Dark Knight».
Der den første var omdiskutert fordi den skildret et homofilt forhold mellom to cowboyer, var castingen i den andre kontroversiell fordi mange Batman-fans mente Ledger ikke ville evne å gestalte superskurken på en overbevisende måte. Så feil kan man altså lese potensialet i en skuespiller.
Heath Ledger i «Brokeback Mountain» (2005)
Heath Ledger i «The Dark Knight» (2008)
For andre ender forsøket som en isolert svaleflukt. Sylvester Stallone kommer nok aldri unna Rambo-rollen, siden den i så stor grad dominerte 1980-tallets actionsjanger. Men selv Stallone, som ofte har måttet tåle nedlatende karakteristikker av skuespillerferdighetene sine, har utfordret seg selv.
Filmen som ofte trekkes frem er «Cop Land», hvor han spiller en halvdøv politimann i et lokalsamfunn der veldig mange kolleger har bosatt seg. Det må jo borge for lov og orden? Dessverre ikke, siden det finnes råtne epler blant karene i uniform. Og de kjenner selvsagt etterforskningsprosedyrene inn og ut.
Sylvester Stallone i «Cop Land» (1997)
Ett enslig eksempel er selvsagt altfor lite til å konkludere med at actionstjerner har spesielt vanskelig for å lykkes med seriøse rollebytter. Det er også for tidlig å vite noe om hvilken vei Dwayne Johnsons karriere tar fremover. Blir «The Smashing Machine» hans «Cop Land»? Kanskje. Kanskje ikke.
I mellomtiden kan vi i det minste ønske «The Rock» lykke til på prisutdelingene.
fakta
Her ser du filmene
«The Smashing Machine» (Regi: Benny Safdie, 2025): Kinopremiere 30. januar.
«Don’t Bother to Knock» (Regi: Roy Baker, 1952): Apple TV.
«Clouds of Sils Maria» (Regi: Olivier Assayas, 2014): Apple TV, Blockbuster, Filmoteket, SF Anytime.
«Personal Shopper» (Regi: Olivier Assayas, 2016): Altibox, Apple TV, Blockbuster, SF Anytime, Viaplay.
«The Rover» (Regi: David Michôd, 2014): Apple TV, Blockbuster, SF Anytime, Viaplay.
«Dallas Buyer's Club» (Regi: Jean-Marc Vallée, 2013): Apple TV, Blockbuster, Filmoteket, Rakuten TV, SF Anytime, Telia Play, 2 Play, Viaplay.
«True Detective», sesong 1 (Regi: Cary Joji Fukunaga, 2014): HBO Max.
«Monster» (Regi: Patty Jenkins, 2003): Blockbuster, Prime Video, SF Anytime, Telia Play, Viaplay.
«Foxcatcher» (Regi: Bennett Miller, 2014): Altibox, Apple TV, Blockbuster, SF Anytime, Telia Play, 2 Play, Viaplay.
«Punch-Drunk Love» (Regi: Paul Thomas Anderson, 2002): Blockbuster, SF Anytime, 2 Play.
«Can You Ever Forgive Me?» (Regi: Marielle Heller, 2018): Altibox, Apple TV, Blockbuster, Disney+, Rakuten TV, SF Anytime, telia Play, Viaplay.
«One Hour Photo» (Regi: Mark Romanek, 2002): Apple TV, Blockbuster, Disney+, Rakuten TV, SF Anytime, Telia Play.
«Eternal Sunshine of the Spotless Mind» (Regi: Michel Gondry, 2004): DVD og Blu-ray.
«Moneyball» (Regi: Bennett Miller, 2011): Altibox, Apple TV, Blockbuster, Netflix, Rakuten TV, SF Anytime, Telia Play, 2 Play, Viaplay.
«The Wolf of Wall Street» (Regi: Martin Scorsese, 2013): Altibox, Apple TV, Blockbuster, Rakuten TV, SF Anytime, SkyShowtime, 2 Play, Viaplay.
«The Trial of the Chicago 7» (Regi: Aaron Sorkin, 2020): Netflix.
«Brokeback Mountain» (Regi: Ang Lee, 2005): Apple TV, Blockbuster, SF Anytime, Telia Play, 2 Play, Viaplay.
«The Dark Knight» (Regi: Christopher Nolan, 2008): Altibox, Apple TV, Blockbuster, HBO Max, Netflix, Rakuten TV, SF Anytime, Telia Play, Viaplay.
«Cop Land» (Regi: James Mangold, 1997): Apple TV, Blockbuster, SF Anytime, SkyShowtime, Telia Play, 2 Play, Viaplay.