Den geopolitiske verdenshistorien spissformuleres gjerne i to påstander:
1) «Historien gjentar seg».
2) «Alle imperier går under».
Til tross for at den første påstanden kan virke konserverende og den andre dynamisk, forstås de gjerne som to sider av samme sak. Stormakter oppstår og har sin storhetstid, før de blir fortrengt av nye stormakter.
Men hva om den første påstanden om at historien gjentar seg, er begynt å veie markant tyngre enn den andre? Hva om vi står foran en global stagnasjon, der dørene stenges for aspirerende stormakter?
Geopolitisk sklerose
«For første gang på flere århundrer er det ingen land som vokser raskt nok til å forstyrre den globale balansen», hevder Michael Beckley, første-amanuensis i statsvitenskap ved Tufts University.
«De raske omveltningene som en gang definerte moderne geopolitikk, er erstattet med sklerose: Verden er nå en lukket klubb av aldrende stormakter, omringet av mellomstore makter, utviklingsland og mislykkede stater», skriver han i Foreign Affairs.
Faktorene som tidligere skapte en stormakt (befolkningsvekst, industrielle gjennombrudd og territoriell kontroll over viktige ressurser), er i ferd med å uttømmes. Selv Kina, eneste nykommer i etterkrigstidens globale stormaktsklubb, sliter med at nesten en fjerdedel av industribedriftene er ulønnsomme.
Kinas befolkning minker og blir eldre: «Akkurat da vi var på vei til å erobre verden.» Tegning: Tom Janssen/Caglecartoons.com
Den demografiske krisen i Kina deles med mange. Nesten to tredjedeler av menneskeheten bor nå i land der fødselsratene ligger under reproduksjonsnivået.
Verdensmaktkandidaten India, som fortsatt har en ung befolkning, undermineres på sin side av utilstrekkelig statskapasitet og et lavt utdanningsnivå. «I 2020 hadde nesten en fjerdedel av voksne i arbeidsfør alder aldri gått på skole, og blant dem som hadde gjort det, manglet fire av fem grunnleggende matematikk- og naturfagferdigheter. Totalt sett mangler nesten 90 prosent av unge mennesker grunnleggende lese- og skriveferdigheter og tallferdigheter», skriver Beckley. Utfordringene forsterkes av en høy hjerneflukt fra det lille mindretallet som får innpass på elitestudiene.
Det dynamiske unntaket
Ifølge Beckley er «fremvoksende makter» i reell forstand et moderne fenomen skapt av den industrielle revolusjonen. Dynamikken i dette gedigne oppbruddet tok nasjoner fra middelalder til moderne tid på under et århundre.
«Kull, damp og olje frigjorde samfunn fra den malthusianske fellen. (…) For første gang kunne rikdom, befolkning og militærmakt ekspandere i takt», takket være maskinteknologi som mange-doblet produktiviteten.
Han tror effekten av dagens digitale omveltning vil bli langt mer beskjeden: «Noen prognoser hevder at kunstig intelligens vil øke den globale produksjonen med 30 prosent pr. år, men de fleste økonomer forventer at den bare vil bidra med omtrent 1 prosentpoeng til den årlige veksten. (...) Produktivitetsveksten, som var på 3 til 4 prosent årlig på 1950- og 1960-tallet, har nesten falt til 0.»
På 1800-tallet gjorde industri-aliseringen befolkningsøkning lønnsomt ved å flytte bønder til fabrikker. Den ruten er nå stengt, takket være automatisering. Dagens industriproduksjon er dominert av etablerte aktører, mens andre blir henvist til lavverdinisjer.
«Afrika sør for Sahara har fortsatt bare 11,5 prosent av arbeidsstyrken i industrien, knapt mer enn det hadde for tre tiår siden. Indias ‘Made in India’-kampanje i 2014 lovet et oppsving i produksjonen, men sektorens andel av BNP har stoppet opp på rundt 17 prosent, og andelen av jobber har krympet. I Midtøsten har oljeinntektene finansiert urban modernisering, men ikke bred industrialisering», påpeker Beckley.
På kort sikt kan det bli flere konflikter. Blant annet fordi stater som frykter for sin posisjon i det internasjonale systemet, kan gripe til militarisme for å sikre seg mens de kan.
Mediokre erobringsutsikter
Kort sagt setter altså økonomiske, produksjonsmessige og demografiske makrotrender store hinder i veien for stater som vil opp og frem i rekordfart. Politisk og militært er det også blitt vanskeligere å hærta attraktive landområder, om det er planen.
De relative gevinstene ved en vellykket erobring har uansett minsket. Man kan legge beslag på noen mineralforekomster, men i dagens avanserte økonomier er nesten 90 prosent av alle bedrifts-aktiva immaterielle. Det er snakk om programvare, patenter og merkevarer som ikke kan plyndres av en hær.
På lang sikt kan stagnasjonen være godt nytt, håper Beckley. Ettersom det blir vanskeligere å realisere stormaktsambisjoner, og den innsikten etter hvert synker inn, bør verden bli et roligere sted. En medvirkende faktor kan være «geriatrisk fred». Aldrende samfunn er vanligvis ikke så krigshissige.
På kort sikt kan det likevel bli flere konflikter. Blant annet fordi stater som frykter for sin posisjon i det internasjonale systemet, kan gripe til militarisme for å sikre seg mens de kan.
Ulike former for ekstremisme kan også blomstre opp i samfunn som opplever økonomisk og politisk usikkerhet.