Hvis det amerikanske aksjemarkedet kræsjer, vil det bli en av de mest forutsagte finansielle implosjonene i historien.

Alt fra banksjefer til Det internasjonale pengefondet (IMF) har advart mot den svimlende verdien på USAs teknologiselskaper. Sentralbankfolk forbereder seg på finansielle problemer. Investorer som gjorde seg bemerket med veddemål mot subprime-boliglån (boliglån til personer med lav betalingsevne, red.anm.) i 2007–09, har dukket opp igjen på jakt etter en ny «big short» (veddemål for å tjene penger på et kursfall, red.anm.).

Ved ethvert tegn til uro, som små fall i den teknologitunge Nasdaq-indeksen, øker spekulasjonene om at markedet står på kanten av stupet.

Og det er ikke så rart. Den konjunkturjusterte pris–inntjenings-multiplikatoren for aksjeindeksen S&P 500 (et mål på hvor dyrt det amerikanske aksjemarkedet er, der man tar høyde for konjunktursvingninger, red.anm.), drevet opp av de syv store teknologigigantene – de såkalte «magnificent seven» (Apple, Microsoft, Google-eier Alphabet, Amazon, Nvidia, Meta og Tesla) – har nådd nivåer man sist så under dotcom-boblen (1995–2001).

Investorer satser på at de enorme investeringene i kunstig intelligens (KI) vil lønne seg. Tallene er likevel formidable. For at selskapene skal oppnå en avkastning på 10 prosent på de KI-investeringene som er anslått frem mot 2030, må de samlet sett skape årlige KI-inntekter på 650 milliarder dollar – tilsvarende mer enn 400 dollar i året fra hver Iphone-bruker, ifølge banken JPMorgan Chase.

Historien viser at slike høye forventninger til ny teknologi ofte skuffer i starten, selv når teknologien senere viser seg å forandre verden.

Uante konsekvenser

Selv om et markedskræsj knapt ville overraske noen, er det få som har tenkt grundig gjennom konsekvensene. Det skyldes delvis at sannsynligheten for at et kraftig fall i aksjemarkedene utløser en bred finanskrise, foreløpig er liten.

I motsetning til på slutten av 2000-tallet, da høy gjeld og komplisert finansiell ingeniørkunst (usikre boliglån ble pakket inn i kompliserte verdipapirer som skjulte risikoen, red.anm.) bidro til å blåse opp en gjeldsdrevet boligboble, er dagens KI-eufori i hovedsak finansiert med egenkapital.

I tillegg har realøkonomien de siste årene vist seg bemerkelsesverdig motstandsdyktig mot sjokk – fra Europas energikrise til amerikanske tolltiltak. Resesjoner er blitt stadig sjeldnere.

Likevel ville det være feil å tro at store tap i aksjemarkedet bare ville ramme investorenes lommebøker. Jo lenger oppturen varer, desto mer uoversiktlig blir finansieringen. Og selv uten et finansielt armageddon kan et dramatisk aksjefall til slutt velte en hittil robust verdensøkonomi inn i et tilbakeslag.

Kjernen i sårbarheten er den amerikanske forbrukeren. Aksjer utgjør 21 prosent av amerikanske husholdningers formue – rundt en fjerdedel mer enn på toppen av dotcom-boblen.

KI-relaterte eiendeler står for nesten halvparten av veksten i amerikanernes formue det siste året. Etter hvert som husholdningene er blitt rikere, har de vent seg til å spare mindre enn før koronapandemien (om enn ikke så lite som under boligboblen før finanskrisen i 2008).

Et kræsj vil snu disse trendene. The Economists beregninger viser at et aksjefall på linje med dotcom-kollapsen ville redusere amerikanske husholdningers nettoformue med 8 prosent. Det kan føre til en kraftig innstramming i forbruket.

En tommelfingerregel tilsier at tilbakeslaget ville utgjøre 1,6 prosent av BNP – nok til å dytte USA, der arbeidsmarkedet allerede er under press, inn i en resesjon. Effekten på forbrukerne ville langt overgå det man kan vente av en eventuell oppbremsing i KI-investeringene, som i stor grad går til brikker importert fra Taiwan.

Globale ringvirkninger

Sjokket, og svakere amerikansk etterspørsel, ville spre seg til lavvekstøkonomien i Europa og det deflasjonspregede Kina, og forsterke slaget mot eksportører som allerede er rammet av president Donald Trumps tollpolitikk. Og fordi utlendinger har en eksponering på 18 000 milliarder dollar mot amerikanske aksjer, ville det også oppstå en global effekt for folks formuer.

Den gode nyheten er at en global resesjon med røtter i aksjemarkedene ikke nødvendigvis trenger å bli så dyp – på samme måte som nedturen etter dotcom-kræsjet var relativt mild, og ble unngått av mange store økonomier.

Viktig er det også at den amerikanske sentralbanken har betydelig rom til å kutte rentene for å stimulere etterspørselen, og at enkelte land ville svare med finanspolitiske tiltak. Likevel ville en nedtur avdekke sårbarheter i dagens økonomiske og geopolitiske landskap, ved å svekke USAs hegemoni ytterligere, undergrave statsfinansene og forsterke proteksjonistiske instinkter.

Uten KI-boomen ville den amerikanske økonomien se ut omtrent slik den gjorde våren 2025: truet av toll, preget av pressede institusjoner og stadig mer splittet politikk. I en resesjon er USA vanligvis en trygg havn. Men under disse omstendighetene – hvor USA er den økonomien som ville få den kraftigste nedjusteringen av veksten – er det ikke gitt at kapitalen vil strømme til dollaren, som allerede ble svekket med rundt 10 prosent i 2025.

En svakere dollar ville riktignok være en lettelse for resten av verden, der en sterk «greenback» strammer inn finansielle forhold, men det ville også styrke oppfatningen av at den amerikanske særstillingen ikke er hva den en gang var. Risikoen for dollaren blir enda større om vi får en sterkere politisk innflytelse over Federal Reserve i 2026, slik mange har forutsett. En resesjon ville også sette høyt belånte myndigheter verden over på en hard finanspolitisk prøve. Sentralbankene ville kutte rentene og dermed lette kostnadene ved å betjene den rike verdens enorme gjeldsbyrde, som utgjør 110 prosent av BNP.

Men underskuddene ville også øke, fordi trygdeutgiftene ville steget og skatteinntektene falt. I de mest sårbare økonomiene kan finansielle bekymringer føre til at langsiktige statsrenter holder seg høye – eller til og med stiger – mens sentralbankene kutter de kortsiktige rentene, en dynamikk som tidvis har vært synlig de siste to årene.

Det er vanskelig å se for seg at markedene ville gi land som Frankrike eller Storbritannia særlig stort handlingsrom for stimulans.

Til slutt ville handelen bli rammet. Når amerikanere bruker mindre penger, vil handelsunderskuddet trolig krympe – noe som vil glede president Trump. Med markedene i dårlig forfatning vil Det hvite hus også være mindre konfronterende i handelspolitikken. Men det andre betente området i den globale handelen – Kinas overskudd av industrivarer – ville bli verre.

Allerede i dag må europeiske og asiatiske produsenter konkurrere mot et overskudd av kinesiske varer, som vokser etter hvert som Kina eksporterer mindre til USA. En amerikansk nedtur vil forsterke dette overskuddet ytterligere og skjerpe den proteksjonistiske motreaksjonen.

Selv om verden har forutsett et amerikansk aksjekræsj, betyr det ikke at den er forberedt på konsekvensene.

Publisert i The Economist 13. november 2025.