I flere tusen år har vi beskrevet sinnet med bilder fra verden rundt oss. Platon sammenlignet hukommelsen med vokstavler, Dante med boksider. Hjelper slike bilder oss til å forstå oss selv bedre?

Professor i psykologi ved Durham University Charles Fernyhough mener snarere vi lurer oss selv:

– Vi snakker om arkivskap, labyrinter og avtrykk. Sannheten er at minner er mentale konstruksjoner skapt i nåtid.

Vannteknologi ga antikkens forestillinger om sjelen, og opplysningstiden lånte ord fra urverket. Dampmaskinen ga Sigmund Freud metaforer om trykk og utladning, mens telegrafen inspirerte hvordan vi snakker om nervesystemet.

Fra kakepynt til tankens arkitektur

– Maskinmetaforer er gamle, sier Jan Grue, professor i språkvitenskap ved Universitetet i Oslo.

– Da dampmaskinen var populær, så brukte man dét, men det kanskje mest populære var urverk.

Det er et mønster dokumentert av forskere som utviklingspsykolog Dedre Gentner og kognitivlingvisten George Lakoff, som mener alle teknologiske epoker tilfører nye metaforer for sinnet.

– Lakoff brøt med det gamle bildet av metaforer som en form for kakepynt, sier Grue.

– Så sier han at metaforer er en integrert del av tenkemåten. Ofte bruker vi noe konkret for å forklare noe abstrakt, som het kjærlighet eller å stå i fyr og flamme, som beskriver emosjonell intensitet.

Men hvorfor hentes ordene så ofte fra teknologi?

– Vi trenger begreper for å forstå, så vi prøver å forklare med den mest kompliserte maskinen vi har tilgjengelig, fordi maskiner spiller en viktig rolle i kulturen. Tidligere var det urverket og nå datamaskinen, sier Grue.

Fra tempel til datamaskin

Middelalderen så sinnet som et tempel, renessansen som et urverk og industritiden som en dampmaskin. Telegraf og elektrisitet inspirerte forståelsen av nervesystemet. På 1900-tallet ga sentralbordet metaforer for hjerne og bevissthet, som rewiring.

– Det er et uheldig ord, sier Fernyhough, som har forsket på indre stemmer. Han mener ordet er et eksempel på hvordan ord kan villede.

– Det er delvis fordi det er så gjennomgripende og brukes så tilfeldig, og fordi det antyder at det finnes en fastlåst virkelighet som hjernen streber mot. Jeg tror ikke det stemmer overens med vitenskapen.

1940-tallets datamaskiner ga oss ord som input og output, og 1960-tallet RAM og harddisk. Hukommelse ble en lagringsmodell, noe Charles Fernyhough mener kan hemme forståelsen av mennesket.

– Av mange grunner så er ikke datamaskin-metaforen spesielt god, og jeg er sikker på at de dominerende metaforene vil endre seg, sier Fernyhough.

Jan Grue mener ordene kan bli så selvsagte at vi slutter å legge merke til dem.

– I datamaskiner er det et klart skille mellom hardware og software, men er det sånn i hjernen? Jeg er ikke så sikker på det. Mennesker er kropper, og derfor blir kanskje maskinvaremetaforen misvisende.

– Grunnlaget for tenkning

– De fleste metaforer er både produktive og begrensende, sier Dedre Gentner, en av pionerene i metaforforskningen og professor i psykologi ved Northwestern University i Illinois. Hun påpeker at metaforer for å tenke har en særegen posisjon.

– Nevrale metaforer er fortsatt mindre utforsket enn andre. Fordi grunnlaget for tenkning er hjernen, har slike metaforer en ekstra appell, som for eksempel nevrale nettverk.

I tillegg mener hun at metaforer påvirker hvordan vi faktisk forstår.

– Analogier og metaforer kan endre hvordan vi tenker. For eksempel førte datamaskinmetaforene til at vi tenker på informasjon som kodet og lagret. Studier har også vist at folk foreslår forskjellige løsninger på kriminalitetsproblemer avhengig av om det beskrives som et «udyr» eller et «virus».

Illusjonen av en samtale

I dag står verden midt i en ny overgang, der kunstig intelligens har lært å «prate».

– Vi sier at vi «chatter» med ChatGPT. Men det gjør du ikke, du gir input til en stor språkmodell, som gir output tilbake. De som lager produktet, har sterk interesse av å selge deg illusjonen av at du snakker med en annen bevisst aktør, sier Grue, som mener mennesket tror det finnes «flere bevisste ting enn det gjør».

– Vi ser frontlykter og tenker det er et skummelt dyr, hører stemmer og tenker at det finnes guder. Så prater vi med chatboter og tror at de kjenner oss og er glad i oss, sier Grue.

Dedre Gentner mener samtalerobotene forfører oss til å tro at de tenker.

– Folk tar de ekstraordinære språkferdighetene til store språkmodeller som tegn på superintelligens, til tross for rikelig bevis på høy grad av unøyaktighet. Men når det gjelder resonnering, er det en god del skepsis til om disse modellene kan fange menneskelig tenkning, sier hun.

Mer enn kakepynt

Språkbilder er mer enn kakepynt og påvirker hvordan vi tenker. Det mener Grue blir særlig tydelig i møtet med kunstig intelligens.

– Det er en grunnleggende, metaforisk forståelse av programvare som en annen bevisst aktivitet i den andre enden: Hjernen er en datamaskin, datamaskinen er et menneske. Men hvis hjernen min hadde vært en datamaskin, hadde det ikke vært en metafor, sier han.

Men hjernen er altså ingen harddisk, og kanskje har Fernyhough rett i at metaforer kan villede.

Sikkert er det i alle fall at de fortsetter å utvikle seg.