Hun som var nominert til Oscar, er faktisk firmenningen min!

De siste månedene har jeg tatt meg selv i, opptil flere ganger, å påpeke at jeg er i familie med Inga Ibsdotter Lilleaas, som ble nominert for beste birolle i filmen «Affeksjonsverdi».

Det er langt ifra første gang jeg har skrytt av noe sånt. Når Odin Bjørtuft gjorde gode kamper for Bodø/Glimt i Champions League i vinter, understreket jeg overfor dem jeg så kamp med, bare halvveis på tull, at «han er fra Heistad vettu».

Og når komiker Nora Svenningsen sier noe morsomt på TV, er jeg rask med å påpeke at hun også er fra den samme plassen, og at min mor mener å huske at hun hadde Nora i kunst og håndverk på barneskolen.

Hvorfor har vi denne trangen til å fortelle verden at vi har en vag kobling til en person som har fått til noe?

Å sole seg i glansen

Et mulig svar er: BIRG-ing. Tilbake på 1970-tallet hadde den amerikanske psykologen Robert Cialdini og et par av hans kolleger lagt merke til noe de syntes var litt pussig: det at mennesker som ikke hadde bidratt til en suksess, likevel var svært opptatt av å klistre seg til den suksessfulle personen. Så klart, dersom vedkommende hadde stått den suksessrike veldig nær, for eksempel i form av å være i nær familie og dermed hadde spilt en slags rolle, så kunne de forstå behovet for å assosiere seg med den som hadde lykkes med noe stort. Se hva søsteren min har fått til!

Det forskerne klødde seg i hodet av, var at det samme behovet meldte seg når koblingen til suksessen var syltynn. Se hva hun som gikk i klassen til søsteren min siste året på barneskolen, og som spiste middag hos oss én gang, har fått til!

Fenomenet kalte de Basking in Reflected Glory. Forkortet BIRG. Oversatt til norsk blir det noe sånt som å sole seg i glansen av andre. Det fantes en masse anekdotiske beviser for hvordan dette utspilte seg: Folk som skrøt av å være fra samme land som en nobelprisvinner, fra samme by som en kjent artist, eller at de bodde i den delstaten som hadde hatt flest visepresidenter gjennom historien.

Men Cialdini og kollegene ville se om det gikk an å avdekke noen harde fakta på hvordan dette fenomenet kom til uttrykk hos oss mennesker. Tilhengere av idrettslag måtte være perfekte studieobjekter. Hvorfor det? På tross av at de selv aldri hadde fanget en baseball eller scoret et mål, så tar de veldig stor del i suksessen.

«Et talende eksempel på dette er at de alltid synger ‘Vi er best i verden’, og ikke ‘De er best i verden’», het det i artikkelen.

Men hvem er det som soler seg?

Cialdini og hans psykologkolleger tok for seg syv amerikanske universiteter og deres fot-ballag (amerikansk fotball) gjennom 1973-sesongen. Hver mandag gjennom hele sesong-en, altså dagen etter kampdag, ble det samlet inn data fra utvalgte forelesninger ved hvert enkelt universitet. Det de ville vite, var hvor mange av elevene som hadde på seg klær med navnet til universitetet på. Resultatene viste tydelig at studentene langt oftere kledde seg i lagets farger og symboler dagen etter en seier, enn hva som var tilfellet dagen etter et tap.

Forskerne satte så opp et nytt eksperiment for å se om det lå en dypere psykologisk mekanisme bak dette. Deltagerne i denne påfølgende studien var også studenter, og det eneste de fikk vite, var at de skulle være med i en undersøkelse som handlet om hvor godt de kjente sitt eget campus.

Over telefon ble de først stilt en rekke helt tilfeldige spørsmål om sosiale forhold på universitetet. Etter en håndfull slike spørsmål ble deltagerne manipulert. Halvparten av dem fikk beskjed om at de hadde truffet mye dårligere enn gjennomsnittet med svarene sine, mens den andre halvparten fikk beskjed om at de hadde gjort det skikkelig bra.

Deretter fikk begge sett med deltagere spørsmål som handlet om hva de hadde fått med seg av resultater med universitets lag. Det psykologene var ute etter her, var ordlyden deltagerne brukte for å beskrive utfallet av kampene. Det viste seg at de som var blitt manipulert til å tro at de gjorde det veldig dårlig på de innledende spørsmålene, og dermed satt igjen med en lettere såret selvfølelse, var de som i klart størst grad brukte ordene «vi vant» da de skulle beskrive en seier.

Dette styrket hypotesen om at personer som har fått seg en knekk i selvbildet, har et større behov for å sole seg i glansen av andres suksess.

Etter at Cialdini og hans kolleger lanserte begrepet BIRG på 1970-tallet, har mange forsket på dette fenomenet, men også på den distanseringen som kan oppstå etter et tap («det var de som tapte»). Det har fått sitt eget begrep, og dette kalles for CORF – en forkortelse for Cutting of Reflected Failure.

En belgisk studie fra 2002 viste hvordan folk som hadde satt opp plakater til støtte for et politisk parti som tapte valget, var langt raskere med å fjerne disse enn hva som var tilfellet med dem som støttet vinnerne.

*

Så dersom dere leser dette – Inga, Odin og Nora – så må dere gjerne sole dere i glansen av den vage koblingen dere har til undertegnede. Det er imidlertid usikkert hvilken boost for selvbildet dette gir etter alt jeg har innrømmet i denne spalten de siste årene:

«Jeg er firmenningen til han som skryter av å være firmenningen min ... ».

Kilder: Forskningsartikklene «Basking in reflected glory: Three (football) field studies» (1976), og «Politics and Basking-in-Reflected-Glory: A Field Study in Flanders» (2002).