«It's at the beginning and end of war that we have to watch out. In between, it's like a country club.»

Slik filosoferer den opportunistiske Basie (John Malkovich) i Steven Spielbergs «Solens rike» (1987), en filmatisering av J.G. Ballards semibiografiske roman.

Basies analyse har nok ikke universell gyldighet, men han er inne på noe. Avslutningen på en krig blir ofte kaotisk og farlig.

Faremomentene står i kø: Kamphandlingene kan eskalere i desperate siste skanse-taktikker, mens sentrale samfunnsfunksjoner plutselig krakelerer. Om hevngjerrige og brutaliserte seierherrer rykker inn i vakuumet, vil det som regel være ekstra dårlig nytt for sivilbefolkningen.

I dette anarkiet kan det dessuten bli anledning til å iverksette personlige hevn- og gjengjeldelseshandlinger.

En annen skummel faktor er mobbmentaliteten, når den får fritt utløp i jakten på politisk opportune syndebukker. I tillegg skal nye regimer etablere autoriteten sin, noe som kan senke terskelen for gruppejustis og utrenskninger. Derfor kan freden paradoksalt nok også være en tid for monstre.

Gutteminner

«Solens rike» skildrer andre verdenskrig i Asia, sett gjennom øynene til en tenåringsgutt. «Tidevannet på Amrum» anlegger et lignende perspektiv på de siste ukene av andre verdenskrig i Europa, og også denne fortellingen er tuftet på selvbiografiske erfaringer.

Familien til 12-årige Nanning Bohm (Jasper Billerbeck) kommer egentlig fra Hamburg, men har søkt tilflukt på den nordtyske øya Amrum – hvor de lokale snakker frisisk. (Et vestgermansk språk som tales av deler av den nederlandske og tyske befolkningen. Frisisk regnes som det germanske språk som står nærmest engelsk etter skotsk, red.anm.)

Faren, en SS-offiser, deltar i sluttstriden et eller annet sted. Moren, en overbevist nazist, har sunket ned i en dyp depresjon. Dermed veltes mye ansvar over på unggutten Nanning.

I virkeligheten het han Hark. Skuespilleren, regissøren og manusforfatteren Hark Bohm var en markant profil i tysk filmbransje, blant annet gjennom samarbeidet med legenden Rainer Werner Fassbinder. «Tidevannet på Amrum» ble hans siste prosjekt. Han skrev manus sammen med regissør Fatih Akin og spilte selv den aldrende Nanning. Bohm døde i fjor, fem uker etter premieren i hjemlandet Tyskland.

Krigsslutt med stor K

Når det kommer til filmfortellinger om akkurat dette temaet – overgangen fra krig til fred – er andre verdenskrig svært godt representert. Ingen andre konflikter ser ut til å komme i nærheten.

Det startet så å si mens røyken fortsatt lå over ruinene, med Roberto Rossellinis tre ekstremt tidsnære skildringer: «Rom, åpen by» (1945), «Befrielsens tid» (1946) og «Tyskland, år null» (1948). Innspillingen av den første, «Rom, åpen by», begynte allerede i januar 1945.

Rossellinis bruk av amatørskuespillere og innslag av dokumentariske fotoinnslag (røffe opptak gjort i Roma allerede i 1944 med dårlig råfilm), banet veien for den italienske neorealismen.

Da deler av «Tyskland, år null» ble spilt inn i studio i Roma, skapte det et kuriøst kontinuitetsproblem: Under innspillingen i Berlin var skuespillerne tydelig underernærte. Settbyggingen medførte en lang pause i produksjonen, og da tyskerne ankom Italia, hadde de lagt på seg, takket være bedre matsikring. Dermed måtte de settes på en strikt sultekur før kameraet kunne rulle igjen.

Hvis vi hopper frem til filmer laget på denne siden av årtusenskiftet, vil nok mange huske Oliver Hirschbiegels klaustrofobiske bunkerdrama «Der Untergang» (2004). Det er en tour de force om Hitlers ti siste dager – med Bruno Ganz i rollen som den mentalt raknende Føreren.

Tidsrammen rundt «Kapteinen» (2017) er omtrent den samme, og historien baserer seg på virkelige hendelser.

Den tyske fallskjermjegeren Willi Herold (Max Hubacher) er på rømmen fra militærpolitiet. Hvis de fakker ham, venter henrettelse for desertering.

Tilfeldigvis finner han en forlatt bil – med en kapteinsuniform. Dermed skal det bare et klesbytte til før Herold har skaffet seg en ny identitet, som samtidig gir ham autoritet og makt. Kan dette bli hans billett ut av helvetet?

Soldatene i den beklagelig oversette «A Midnight Clear» (1992) stilles overfor en annen variant av desertørdilemmaet: Tyskerne ønsker å overgi seg til en amerikansk rekognoseringstropp, men det må skje på en måte som ikke vil medføre represalier mot familiene deres. I det psykologiske spillet som oppstår, er det ubehagelig stort rom for misforståelser.

Kvinneskjebner

«We may not be interested in this war, but it is interested in us», skrev forfatteren Fannie Hurst i 1941. Det stemmer jo. Krig angår kvinner like mye som menn, og mange kvinner interesserer seg også for emnet.

«Lore» (2012) er basert på en roman av en kvinnelig forfatter, Rachel Seiffert, regissert av en kvinne, Cate Shortland, og handler om en 15-årig jente.

Foreldrene til Hannelore Dressler (Saskia Rosendahl) og hennes fire yngre søsken er forduftet, så det blir Lores oppgave å lede dem trygt frem til mormorens hus utenfor Hamburg. Det innebærer å ferdes 900 kilometer gjennom et utbombet og kaotisk Tyskland. Underveis kommer de i kontakt med en annen flyktning, den unge mannen Thomas (Kai-Peter Malina). Er han til å stole på?

De grufulle massevold­tektene under andre verdenskrig var lenge et tabu. Stillheten rundt overgrepene ble gradvis brutt, og i filmsammenheng har antagelig en scene mot slutten av «Blikktrommen» (1979) hatt en del å si. Den er kort, men filmens klassikerstatus har gjort sitt til å berede grunnen for en seriøs og uredd behandling av temaet i senere filmer.

«Agnus Dei» (2016) utspiller seg i Polen på tampen av 1945. Den franske legestudenten Mathilde Beaulieu (Lou de Laâge) tjenestegjør ved et feltsykehus i Warszawa.

En nonne tar kontakt med henne og forteller at mange av kvinnene i klosteret hennes er «syke». Da Beaulieu drar dit, oppdager hun at syv av nonnene er høygravide. For klosteret er det imidlertid viktig å holde dette hemmelig. Handlingen bygger på virkelige vitnemål fra Røde Kors-legen Madeleine Pauliac.

Linjer i sanden

«Vae victis!» («Ve de beseirede!», som betyr at de som taper en krig eller kamp, må tåle vilkårene til seierherren uten å klage), sa de gamle romerne.

En del filmskapere skriver imidlertid ikke under på dette budskapet. De mener tvert imot at vanskjebnen til vanlige tyskere også bør formidles, og noen lager filmer som problematiserer maktmisbruk begått av seierherrene.

Et skandinavisk eksempel er «Under sanden» (2015). Under okkupasjonen av Danmark la tyskerne minst to millioner landminer på vestkysten av Jylland. Etter krigen ble tyske krigsfanger, noen var bare tenåringer, satt til å rydde minene.

I filmen må fangene utføre arbeidet med bare hender, mens de hetses og trakasseres av den danske sersjanten Carl Leopold Rasmussen (Roland Møller).

Hvem som er fiende eller alliert, og hvem som vinner eller beseires, kan være et omskiftelig spørsmål. Ikke alle konflikter er like lettdefinerte. Det er heller ikke uvanlig at linjene som dras ved en fredsslutning, skaper en ny konflikt. Kommer disse omveltningene tett nok på hverandre, kan de involverte oppleve flere runder med rollebytter.

Alt dette støter vi på i «Vinden som ryster kornet» (2006), hvor handlingen følger to irske brødre fra den irske uavhengighetskrigen (1919–21) og over i den irske borgerkrigen (1922–23). Damien (Cillian Murphy) og Teddy O'Donovan (Pádraic Delaney) har i utgangspunktet ulik innstilling til den væpnede kampen, men omstendighetene endrer på dette – både én og to ganger.

La oss runde av med en litt mer lettbeint affære, som tar utgangspunkt i hvordan etter-dønningene av et krigskaos kan lokke frem opportunisten i oss. Basie i «Solens rike» ville forstått denne impulsen godt.

«Tre konger» (1999) utspiller seg helt på tampen av den første Golfkrigen. Året er 1991, og den amerikanskledede koalisjonen har jaget Saddam Husseins tropper ut av Kuwait. På toppen av det hele har president George W. Bush oppfordret irakerne til å gjøre opprør mot diktatoren.

I denne situasjonen kommer fire amerikanske soldater (spilt av George Clooney, Mark Wahlberg, Ice Cube og Spike Jonze) over et kart som viser veien til en gullskatt – bak våpenhvilelinjen. Dette er altså sjansen til å bli rik, selv om virksomheten aldeles ikke er lovlig eller godkjent.

Skjønt, røveren som oppsøker gråsonen mellom krig og fred, bør vite at han risikerer å tape alt.

Foto: Warner Bros., Constantin Film/Norsk Filmdistribusjon, Filmgalerie 451/Manymore, Memento Films International/Another World Entertainment, Mars Distribution/Mandarin Cinema, Nordisk Film Production, Sixteen Films