«Har utenomjordiske vesener besøkt Jorden?»

«Er de her nå?»

«Skjuler myndighetene dette for oss?»

Disse spørsmålene har i flere tiår gitt energi til den moderne UFO-mytologien, som er like mye et sosiologisk som et kulturelt fenomen. Visitter fra verdensrommet er selve favorittemaet innen science fiction-sjangeren, men har også animert gravalvorlige diskusjoner gjennom flere runder med «UFO-mani».

Mange tar besøksscenarioet seriøst. Det samme gjelder påstandene om at statsmakten holder dette hemmelig.

De siste årene har USA opplevd en ny interessetopp for temaet, som er blitt dekket av anerkjente medier. The New York Times og CBS News’ «60 Minutes» har gitt plass til øyenvitneintervjuer og merkelige videoopptak. En egen bevegelse for disclosure (avsløring) er organisert, og 8. mai i år kom Trump-administrasjonen den i møte ved å offentliggjøre de såkalte UAP*-filene.

*= UAP er akronymet som offisielt har erstattet UFO: «Unidentified Anomalous Phenomena» i stedet for «Unidentified Flying Object».] 

Man kan derfor trygt slå fast at Steven Spielbergs nye film knapt kunne vært lansert på et mer passende tidspunkt.

 I «Disclosure Day» møter vi TV-meteorologen Margaret Fairchild (Emily Blunt), som under en direktesending opplever å få stemmen «kapret» av et ukjent nærvær.

Samtidig planlegger cybersikkerhetseksperten Daniel Kellner (Josh O'Connor) å avsløre topphemmelig statlig materiale. Dette vil imidlertid Noah Scanlon (Colin Firth) gjøre alt for å stanse. Han er leder for den mektige organisasjonen Wardex, som har en kontrakt med staten om å hindre at informasjon om utenomjordisk liv når ut til offentligheten.

Møter med utenomjordisk liv er noe av en paradegren for Spielberg. Han har tidligere skildret dette som et mysterium (i «Nærkontakt av tredje grad», 1977), som et rørende vennskap (i «E.T.», 1982), og som grufull invasjon (i «Klodenes kamp», 2005).

Hovedrolleinnehaver Emily Blunt sier til filmmagasinet Empire at «Disclosure Day» vil besvare spørsmål stilt av «Nærkontakt av tredje grad». Stort mer får vi ikke vite.

Kosmisk pluralisme

Som eksemplene fra Spielbergs karriere antyder, har det faktisk vært en del variasjon i filmmediets portrettering av romvesener. Selv om de har en lei tendens til å utgjøre en invasjonstrussel, er det god bredde i feltet.

Muligheten for et mangfold av bebodde planeter – en kosmisk pluralisme – ble fremmet av den greske filosofen Anaximander allerede på 500-tallet fvt. Den tidligste litterære skildringen av interplanetarisk reisevirksomhet kom omtrent 700 år senere, i Lukians «En sannferdig historie».

Det tok imidlertid lang tid før forfattere begynte å se for seg virkelig fremmedartede romvesener, men Charles Darwins evolusjonsteori kom til å stimulere fantasien voldsomt.

Den franske astronomen Nicolas Camille Flammarion spekulerte (både akademisk og skjønnlitterært) rundt hvordan liv på andre planeter kunne se ut. Han så blant annet for seg silikon-baserte livsformer.

Det virkelig store gjennombruddet for sjangerfiksjon om underlige utenomjordinger kom med H.G. Wells. Han er berømt for romanen «Klodenes kamp» (1898), der fryktinngytende marsboere forsøker å utrydde menneskeheten. Boken er filmatisert åtte ganger, og er den åpenbare inspirasjonskilden til blant annet «Independence Day» (1996), «Mars Attacks» (1996) og «Signs» (2002).

Fortellingen tolkes gjerne som et oppgjør med imperialismen. Wells fikk nemlig ideen etter en samtale med broren, der de diskuterte hvordan kontakten med europeere hadde fått katastrofale følger for den tasmanske urbefolkningen.

Litt mindre kjent er «The First Men in the Moon», som Wells skrev i 1901. Den skildrer møtet med en intelligent insektsivilisasjon på Månen, og har dannet grunnlaget for fire adapsjoner, der BBCs dramatisering fra 2010 er versjonen som er mest trofast mot scifi-romanen.

Artsmangfold

Tendensen til å sortere utenomjordiske livsformer etter utseende ble etablert tidlig: De som ligner på insekter, blekkspruter eller øgler, er som regel farlige eller onde. Dersom fremtoningen er mer pattedyr- eller fugleaktig, øker sjansen for at intensjonene deres er sympatiske.

Smarte fortellere har noen ganger lekt med disse klisjeene, slik «Enemy Mine» (1985) og «District 9» (2009) er eksempler på. Vinterens scifi-suksess «Project Hail Mary» (2026) handler om hvordan en menneskelig astronaut (Ryan Gosling) lærer seg å samarbeide med en stein-lignende kollega fra et vilt fremmed solsystem.

Sinnelag trenger jo ikke være relevant. «The Andromeda Strain» (1971) stripper alt ned til en helt basal biologisk trussel, uten etiske dimensjoner: Etter at en amerikansk romsonde kræsjlander i New Mexico, begynner en utenomjordisk mikrobe å spre seg – med dødelige konsekvenser.

Andre romparasitter opererer derimot som en kollektiv bevissthet og «okkuperer» eller erstatter menneskene som kommer i kontakt med dem. «Invasion of the Body Snatchers» (1956) bruker scenarioet som en metafor for sosial ensretting eller hjernevask. Filmen har vært oppfattet som en kommentar til både kommunisme og mccarth-yismen. Siden konseptet er åpent for tolkning og ulik betoning, er det så langt blitt tre nyinnspillinger. Nyeste versjon heter «The Invasion» (2007) med Nicole Kidman og Daniel Craig i hovedrollene.

I «Annihilation» (2018) opptrer den fremmede tilstedeværelsen som en ekspanderende muterende kraft – omtrent slik kosmos selv fremstår. Den forandrer og manipulerer flora og fauna innenfor et avstengt område kalt «The Shimmer». Farene er både fysiske og psykiske for det bevæpnede forskerteamet som sendes inn i denne sonen. 

Kulturkræsj og frelse

Heldigvis er ikke alle romvesener ute etter å ta rotta på oss. Noen lander på Jorden fordi de er nysgjerrige på Homo sapiens, og da kan filmskaperne anlegge et antropologisk blikk på vår egen art. Hvordan forklarer vi alle våre merkelige tilbøyeligheter? Den utenomjordiske kan jo stille de avslørende spørsmålene. Eller er det bare galskapen som snakker? «K-PAX» (2001) beveger seg inn i denne materien.

Andre besøkende har et ønske om å veilede oss på en eller annen måte. Outsiderblikket er fortsatt en del av pakken, men disse observatørene har i tillegg trukket noen konklusjoner av felt-studiene – og utarbeidet pedagogiske tiltaksplaner for menneskeheten.

I «The Day the Earth Stood Still» (1951) opp-trer Klaatu (Michael Rennie) både vennlig og formanende og fremfører et lettbegripelig budskap. Alt er selvfølgelig mye enklere når utenomjordingene behersker engelsk. Da er de besøkende i «Arrival» (2016) langt mer vriene å bli kloke på. Lingvisten Louise Banks (Amy Adams) får en vanskelig jobb med å knekke koden gjestene bruker, men gevinsten er et virkelig universelt språk.

Variasjoner over samme tema dukker ellers opp i alt fra «2001 – en romodyssé» (1968) til «Kontakt» (1997) og «Det femte element» (1997). Her går menneskeheten med et håp om at en overlegen sivilisasjon er villig til å påta seg frelserrollen. Vi lengter angivelig etter en kosmisk Messias.

Prisen for Utopia

Men hva vil skje om frelserne faktisk ankommer? Et av scifi-sjangerens store forfatternavn, Arthur C. Clarke, ga et tenksomt og bittersøtt bud på dette i romanen «Childhood's End» (1953). I fortellingen, som ble adaptert til en miniserie i 2015, dukker de mystiske Overlords opp på Jorden – i romskip som svever over klodens viktigste metropoler. De tar subtil kontroll over den langsiktige utviklingen av planeten vår og bringer menneskeheten inn i en vidunderlig gullalder.

Prisen man betaler er at menneskeheten, i takt med den utopiske verdensordenen, også forandrer seg – og mister gradvis sin identitet og egenart. Er det egentlig verdt det? Og finnes det noen mulighet for å reversere prosessen?

Dette er krevende filosofiske spørsmål, som bør interessere oss helt uavhengig om det dukker opp noen besøkende eller ei.