Symbol på klimaendring. De aner det ikke selv, men store deler av den vestlige verden følger deres ferd og mulige skjebne. Bilder av isbjørner balanserende på bittesmå isflak er blitt symboler på vår klodes skjeve gang mot et varmere klima, selv de store og sterke dyrene kan bli små og sårbare når naturomgivelsene endrer seg.
Så hvordan går det egentlig med dem? Er isbjørnenes situasjon blitt unødig dramatisert av medier og «klimalobbyen» - eller vandrer og svømmer de mot en dyster fremtid?
Ferske tall fra IUCN (International Union for Conservation of Nature and Natural Recources, på norsk kalt den internasjonale naturvernunionen) foreligger nå. Og IUCN er ikke noen hvem som helst, men en internasjonal organisasjon som lyttes til i nær sagt alle leire. Medlemmer er 82 stater, diverse offentlige etater og drøyt 700 frivillige organisasjoner i 181 land, og ressurser og bredde gjør IUCN til en ubetinget autoritet i spørsmål om verdens truede dyrearter.
Vanskelig å kartlegge. Men selv ikke IUCN makter å telle isbjørnene i alle deler av det enorme Arktis. I nærmere halvparten av de i alt 19 delbestandene mangler forskerne data, dels for å anslå antallet dyr, dels for å kunne fastslå om bestanden vokser, synker eller er stabil. Men verdens totale bestand av isbjørner anslås i dag til et sted mellom 20 000 og 25 000 individer. Og fem av delbestandene er i nedgang, fem er stabile - og for de resterende finnes det ikke nok data til å bedømme tilstanden.
For de neste ti årene lyder estimatene slik: Fem av delbestandene har en høy eller svært høy risiko for å gå ned, seks har en lav eller veldig lav risiko, mens det for åtte delbestander mangler data og prognoser.
Ingen veldig alarmerende tall, vil noen kunne si, ikke minst på bakgrunn av at antallet isbjørner har økt fra ca. 5000 på 1960-tallet og til dagens drøyt 20000 - forøvrig en økning som i særlig grad skyldes at kommersiell jakt på isbjørn ble forbudt og fredning innført i 1973.
Men de nye IUCN-tallene viser en skummel tendens, sett fra isbjørnens side: De mest utsatte bestandene er de som befinner seg lengst sør i Arktis. Der er issmeltingen kommet lengst. Og samme skjebne kan dermed true nordligere bestander etter hvert som issmeltingen kryper nordover.
Rekordlite is. For ismengdene blir altså mindre. Tall fra National Snow and Ice Data Center i USA viser at havisen i Arktis i sommerhalvåret 2007 lå klart under nivået for 2005, året som hittil har vært registrert som rekordlavt (målingen omfatter havområder med minst 15 prosent havis). Og den største trusselen mot isbjørnen er ikke PCB eller andre tungmetaller og gift som spres med vann og luft, det er tap av leveområder.
«Betydelig mindre havis, spesielt sommerstid, vil gjøre produktive havområder langt mindre tilgjengelige for isbjørnen, som dermed vil bli presset til områder på land eller til relativt uproduktive arktiske farvann og lengre tid uten mat. Dette kan redusere individuell overlevelse og antall unger, og få konsekvenser for bestanden på sikt», skriver WWF-Norge i et ferskt notat basert på IUCNs materiale (WWF er medlem i IUCN).
Det er nemlig ved iskanten bjørnen vil være. Og ved kysten, der det finnes muligheter for et varmt hi om vinteren, dessuten med ringsel i vannet - isbjørnens foretrukne mat.
På vandring. Så er det vel bare for isbjørnen å legge i vei, da, følge iskanten nordover og emigrere til de nordlige og nordvestlige deler av Nord-Amerika? Det er nemlig her issmeltingen vil merkes minst i årene som kommer, rett og slett fordi isen og havstrømmene renner fra øst mot vest. I noen områder vil issmeltingen ikke ha noen effekt på isbjørnbestanden, lyder forskernes prognoser.
«En isbjørn kan vandre veldig langt. Og den kan svømme i flere dager. Men den behøver is ved land særlig i mars/april. Og bjørner fra øst og sør kan ikke bare innta nye områder i nordvest - der er det nemlig i dag så mange bjørner det er plass til», sier Rasmus Hansson, leder i WWF Norge.
«Bestanden i Øst-Arktis, i Svalbard-området og Barentshavet vil rammes fortest av issmeltingen. Her venter en veldig våt og vanskelig fremtid, dette er en biologisk logikk som er temmelig skuddsikker», sier Hansson.
Lokal vekst. IUCN-materialet viser bestandsvekst i to områder (McClintock Channel og Viscount Melville Bay) som ikke ligger spesielt langt nord. Hva skyldes det?
«Dyrebestanden i Arktis vil variere, det kan dreie seg om bedre næringstilgang eller lavere beskatning (urbefolkning i Arktis kan stadig drive jakt på isbjørn, red.anm). Det er ikke unaturlig at isbjørnbestanden vil vokse lokalt før issmelting rammer, det er dokumentert vekst i noen mindre bestander», sier Rasmus Hansson.
Mens forskerne mangler data om de veldige områdene i Barentshavet og det nordøstlige Russland, er isbjørnbestanden i den vestlige Hudson-bukten i Canada verdens mest studerte og dokumenterte rovdyrbestand.
Isfritt. Bukten ligger langt sør, og en forskningsrapport fra 2006 viser at bestanden her sank fra ca. 1200 bjørner i 1987 til snaut 950 bjørner i 2004. I samme område har den årlige isfrie perioden økt med tre uker på 30 år, altså en reduksjon i tidsrommet der bjørnen kan jakte sel og legge på seg.
«Rapporten bekrefter at bestandsnedgangen kan knyttes til den lengre isfrie perioden. Mindre isdekke gir kortere jaktsesong, færre unger og økt dødelighet. Alt dette bidrar til å redusere bestanden», lyder konklusjonen i WWF-notatet.