Det er vår, og Sigrid Langen Kjelbergnes har vært i kjelleren og sådd frø til årets sesong på mikrobruket sitt i Grong. Kålvekster, beter, squash og gresskar er først ut, men flere skal det bli i dagene som kommer. På våren kan hun slippe tak i gårdsdrømmen. For når frøene er sådd, betyr det en ny sesong på lånt jord for henne og familien.

Det var da Kjelbergnes og mannen skulle flytte tilbake til hjembygda etter studiene, at hun ble sikker i sin sak: Hun ville bli bonde.

– Vi planlegger og gleder oss til å få flere dyr, og ungene sitter og tegner bondegårder.

Til å begynne med var hun og mannen hennes optimistiske. Men etter hvert innså de at dette kan ta tid. I mellomtiden har de slått seg relativt til ro med mikrobruket på tre mål som de leier.

I hele fem år har familien vært på leting etter et gårdsbruk. Samtidig står hver femte gård uten fast bosetting i Norge.

– Det er vanskelig å se på at vi er omgitt av så mange gårder der det ikke er lys i husene lenger. Jeg skulle bare ønske at flere eiere hadde hatt et ønske om at noen skulle drive gården videre og skape liv på bruket igjen.

Færre gårdsbruk i drift

Utenfor Førde i Sunnfjord har Britt Elin Buttedal Brede tatt farvel med dyrene etter fem generasjoner med drift. Hun forteller at de siste ti årene er det nærmest som om det ikke er de som har drevet gården, men gården som har drevet dem.

– Vi er i begynnelsen av 50-årene, men føler det som om vi var 90 år gamle. Dessverre ble det slik, men vi vil også leve, reise og bruke tid med familien, sier Brede.

Og hun er ikke alene. I fjor ble det lagt ned en gård hver eneste dag i Norge. Og som mange andre har hun og mannen forpaktet bort marken til nabogården.

– Vi vil ikke selge. Det er hjemmet for alle våre, familiens knutepunkt og hjerte. Med et fjøs fra begynnelsen av 1980-tallet, må etterkommere sette seg i stor gjeld, og det unner jeg heller ingen, sier hun.

Det er omtrent 160 000 landbrukseiendommer med jordbruksareal i Norge. Av disse har 129 200 eiendommer jordbruksareal som er utleid eller ute av drift. Samtidig har ikke areal i drift gått ned de siste 50 årene, grunnet forpaktning og nydyrking, ifølge tall fra SSB. Det er altså ikke uvanlig at en bonde driver flere gårder for å sikre et tilstrekkelig levebrød, som trolig fører til færre gårdsbruk i omløp.

Bianca Wessel er prosjektkoordinator for Lys i gamle hus. Det er Fortidsminneforeningens prosjekt for å få aktivert tomme hus og gårder i Distrikts-Norge, slik at de kan fylles med folk og liv. Wessel forteller at det er få ødegårder til salgs på det åpne markedet, til tross for at mange gårder står tomme.

– At eiendom blir forpaktet eller kjøpt opp av en nabogård som vil ha skog, jorder eller begge deler, kan føre til at det blir færre tilgjengelige gårdsbruk. I mange tilfeller forfaller driftsbygningene mens våningshuset består, andre ganger forfaller hele tunet, sier Wessel.

Småbruk til høystbydende

At livet på et småbruk er en drøm for mange, er de mest populære søkeordene på Finn Eiendom de siste årene et tydelig tegn på. Eiendomsmegler Aleksander Stoa Minde i Next Eiendom kan bekrefte at mange av drømmene også blir til virkelighet.

– Etterspørselen er svært høy. Det finnes selvfølgelig unntak, men trolig selger vi 19 av 20 småbruk etter første visning. Det er tydelig at det er flere som ønsker en annen livsstil med nærhet til natur og egenproduksjon av mat, sier Minde.

Men hvor mange drømmer om å leve av jorden og produsere mat til flere enn seg selv, slik som Sigrid Langen Kjelbergnes og familien? Kan den høye etterspørselen etter helgeidyll presse ut fremtidens småskalaprodusenter?

For å sikre at landbrukseiendommer eies av bønder og brukes til matproduksjon, har vi konsesjonsloven. Dersom gården er over 35 dekar dyrket mark eller 100 dekar totalt, må man få innvilget tillatelse for å erverve gården. Dersom prisen er over 3,5 millioner, kommer i tillegg priskontroll, et verktøy i konsesjonsloven som skal sikre forsvarlig prisutvikling på landbrukseiendommer, men dersom en eiendom er under kravene, er den up for grabs.

Mange gårder er derfor unntatt lovens beskyttelse og selges dermed uten krav om egen landbruksdrift.

I 2017 lempet myndighetene på betingelsene for konsesjon, slik at flere gårder falt utenfor sikkerhetsnettet. I dag kan omtrent seks av ti landbrukseiendommer omsettes til bolig, fritidsbolig, jakteiendom, fiskerettigheter, seterhytte eller andre formål som ikke har med landbruk å gjøre, så lenge driveplikten opprettholdes.

Av den grunn er det ikke uvanlig at de som er på jakt etter en liten gård til småskalaproduksjon, gjerne med kjøpstak på under 3,5 millioner, må konkurrere med interessenter med andre formål. Eksempelvis oppgir SSB at én av tre kjøpere av landbrukseiendom i 2023 hadde som formål å bruke eiendommen til bolig eller fritidsbolig.

Bianca Wessel forteller at det er gårdene som faller utenfor sikkerhetsnettet det er størst interesse for blant dem som vil drive.

– Det er de små brukene unge vil ha i dag, ikke de store. Dels på grunn av pris, dels på grunn av at deres ønske om matproduksjon er på en annen måte. De har heller fokus på det innovative, ta tilbake gamle håndverkskunster og drive regenerativt. De tenker på landbruk på en helt ny måte og har en helt annen drivkraft rundt det å skape, brette opp ermene og jobbe, sier hun.

I en utredning av endringene av konsesjonsloven fra Landbruksdirektoratet i 2023 understreker direktoratet at det er krevende å isolere effekten av konsesjonsplikt og priskontroll, da eiendommer alltid vil påvirkes av eiendomsprisene generelt. Landbruksdirektoratet skriver samtidig at flere landbrukseiendommer under 35 dekar dyrket mark nå blir omsatt til fritidsformål eller boligformål, og at kjøpesummen for disse eiendommene stiger.

Mange veier til målet

På en annen kant av landet møter vi øko-agronomen Victoria Narvesen Lied fra Larvik. For 25-åringen ble det tidlig klart at hun måtte tenke i nye baner for å klare å få seg et lite gårdsbruk.

– Jeg forsto at jeg måtte komme i kontakt med eiere på andre måter. De eierne som var mer opp-tatt av at gården skulle drives enn å få mest mulig betalt for den. Så jeg satte meg i bilen og kjørte rundt i landet for å lete etter plasser.

Det tok likevel flere år for Lied å få tilslag. Til slutt bestemte hun og fem andre venner seg for å gå sammen om å kjøpe et gårdsbruk. På den måten kunne Lied realisere drømmen og utøve profesjonen. Gården fant de forlatt langs veikanten, og salget kom i stand da de tok kontakt med eieren privat. 

– Mange drivbare plasser blir solgt som ferieboliger, når det ofte står noen som kunne tenke seg å bo og drive plassen. Det er jo kjent at det ikke er særlig lønnsomt å drive gård i dag, og da tenker jeg det er enda viktigere å ta vare på dem som ønsker å drive, og slippe dem til, forteller den ferske gårdeieren.

Hele to av tre gårder selges ikke på det åpne markedet, ifølge SSB. De omsettes innad i familien, til nabogården, andre bekjente eller kanskje til en øko-agronom som banket på døren en dag. Kombinasjonen av høy etterspørsel og få gårder på markedet gjør det trolig ikke lettere for dem som kommer utenfra og som vil inn i landbruket.

Grodd fast i familien

Sigrid Langen Kjelbergnes tror den største utfordringen som gjør at hun ikke finner en gård, er at gårdsbrukene blir værende i familien selv om den ikke lenger drives, men at eieren håper at noen i familien en dag vil ta over.

– Det er ofte et livsverk. Men så klarer man ikke vedlikeholdet som trengs. Det er kjærlighet til plassene som gjør at man ikke vil selge videre, sier hun.

Bianca Wessel deler samme syn. Hun sier at det er affeksjonsverdi og ofte sterke følelser som gjør det vanskelig å selge.

– For oss har det vært viktig å få eierne til å forstå at hus, lokalsamfunn og kanskje også de selv vil tjene på at det kommer nytt liv til gårdene. Det er jo ingen som liker at husene forfaller.

Drømmen fortsetter

Etter mange visninger, prospekter og samtaler med bønder og kommune, er det ikke snakk om at Kjelbergnes og familien gir opp drømmen om en gård. Hun beskriver et gårdsbruk med plass til en familie på fem. 100 dekar stor, en god del dyrket mark, men også litt skog. De skal ha småfe som geit og sau, noen utegris til selvberging og ender og høner som kan klukke fritt rundt på tunet. Hovedvirket blir grønnsaksproduksjon, og med et kjølerom til innhøstingen og en liten gårdsbutikk ved innkjørselen er det meste på plass.

– Vi ønsker oss at det skal være arbeidsplass for én, og kanskje for begge. Det viktigste for oss er å basere produksjonen på de ressursene gården har. Etter hvert ønsker jeg å utvide med kursvirksomhet innen dyrking og gjenbruk, sier Kjelbergnes.

– Og så ønsker datteren min seg en hest.

Kilder: Landbruksdirektoratet, Statistisk sentralbyrå, regjeringen, no, Store norske leksikon, Norges Bondelag, Statsfor-valteren i Troms og Finnmark

De ivrer for småbruket

Foto: David Torch

Kia Vulgaris (31)

Agronom og bybonde i Oslo

– Vi ønsker et gårdsbruk der vi kan dyrke økologiske grønnsaker og ha noen dyr som kjøttkanin, bier og sau. Noe skog og utmarksbeite må følge med, og veldig gjerne en seter. Vi vil drive landbruk fordi vi vil bidra til den nasjonale selvforsyningsgraden. Lokal matproduksjon er en viktig samfunnsverdi, og vi vil vise barna våre hvordan vi produserer mat.

Foto: Privat

Nora Fjeldkåsa (30)

Agronom og avløser

– Jeg ønsker å være selvstendig næringsdrivende og samtidig skape noe meningsfullt, i form av næringsrik og ren mat, og et skjøtta landskap og biodiversitet. Rent økonomisk er det ikke det lureste, men å trives med det man driver med kan ikke måles med en høy lønn.

Nora Abigail (22)

Agronomstudent

– Jeg ser for meg å drive med sau eller melkegeit, med fokus på lav-teknologiske driftsmetoder, og vil gjerne at tradisjonell slått med ljå, samt håndmelking og ysting skal stå sentralt i produksjonen.

Lokal ressurs Sigrid Langen Kjelbergnes går inn i sin fjerde sesong som markedshagegartner i Grong – den eneste i bygda. Hun dyrker flere titall ulike grønnsaker som hun selger lokalt. Ved siden av følger hun studiet «Bærekraftige matopplevelser» ved fagskolen i Nordland. – Nå har jeg et år igjen av studiet, men ennå ikke funnet meg en gård, sier hun. Foto: Privat

Sigrid Langen Kjelbergnes (36)

Sosionom og markedshagegartner

– Det viktigste for oss er at vi baserer produksjonen på de ressursene gården har. Men planen er grønnsaksproduksjon og foredling til lokalt salg, med kurs i dyrking og gjenbruk.