De gjør seg igjen klare for å buføre (det vil si å flytte med buskapen til eller fra seteren) flokken på 70 melkegeiter opp til den brattlendte heimstølen Leim i Aurland, 400 strake meter opp fra den vakre Aurlandsfjorden. Der gjør gress, buskas, kratt og urter det mulig for Anne Karin Hatling og Harald Skjerdal å omdanne geitemelken til brimost og kvitost, slik det er blitt gjort i generasjoner.

– Mange tenker at stølsdrift er gammeldags og hører fortiden til. I mine øyne er det en moderne og bærekraftig matproduksjon, sett i et evighetsperspektiv.

I over 20 år har de to geitebøndene tatt seg opp på stølen for å melke, yste og slå markene. Der skal de være den neste måneden, før reisen går videre med hest og kløv til den veiløse fjellstølen.

– For oss er det en livsstil. Hele familien er sammen, jobber i lag, og kunnskapen om stølsdriften blir overført fra vår generasjon til den neste.

På 1850-tallet var det mellom 50 000 og 100 000 støler i drift i Norge, inkludert vår- og høststøler. I dag er det kun 743 aktive setrer igjen. Ikke bare er de matprodusenter og bærere av kulturarv. I møte med klimaendringer og tap av natur er stølsdriften mer aktuell enn mange tror.

Viktige naturverdier

Landskapsøkolog og forsker ved Nibio (Norsk institutt for bioøkonomi), Hanne Sickel, har sett mang en seter legge ned driften siden hun begynte å arbeide med emnet 25 år tilbake. Hun beskriver et landskap i endring, med tap av viktige naturområder som konsekvens.

– Beitingen bidrar til å opprettholde artsrike og produktive områder i utmarken. Når setrene forsvinner, endres landskapet fra å være et åpent, typisk seterlandskap til å bli mer skogsvegetasjon.

Hun viser til hvordan kulturbetingede, seminaturlige naturtyper som slåttemark og naturbeitemark er hjemsted for svært mange plantearter, fugler, sopp og insekter. Når driften opphører og dyrene forsvinner, mister de sine leveområder.

I dag teller vi 798 arter tilknyttet seminaturlig eng som er i fare for å bli utryddet, ifølge Artsdatabanken. Det er 29 prosent av alle truede arter i Norge.

– Driftsmetoden skaper svært rike biotoper. Når stølsdriften legges ned og færre tar nytte av utmarksressursene, mister vi artsmangfold, fôrressurser, men også potensielle klimaeffekter landskapet kan ha, sier forskeren.

Pollinatorer i retrett

I tradisjonell stølsdrift slås gresset som oftest etter at engvekstene har gått i blomst og spredt frøene. Slik blir det mat til pollinatorene, samtidig som vekstene får nye etterkommere til å fargelegge marken til neste år. Slike naturtyper, formet av enten slått eller beite, regnes blant de aller viktigste leveområdene for pollinerende insekter.

For blomsterglade villbier, humler, sommer-fugler og blomsterfluer er det derfor avgjørende at bonden tar dyrene til seters, nytter utmarken og opprettholder driften, for å holde matfatet og leveområdene deres i hevd.

En fjerdedel av pollinatorene er oppført som truet på Norsk rødliste for arter. Den største trusselen er tap og forringelse av leveområder.

Men det er altså ikke bare summende liv og fargerike blomster som følger med beitedyrene – eller går tapt i fraværet av dem. Når klauv og mule former landskapet på fjellet, følger en velkommen klimaeffekt med på kjøpet.

Når de firbente napper i vierkratt og fjellbjørk på høyfjellet, åpnes landskapet, og det blir en større refleksjonsoverflate for sollys og varme. Det gir en nedkjølende effekt, noe vi godt kan trenge i møte med klimaendringene, forklarer landskapsøkolog Sickel.

Beitemark som superlager

– Albedo-effekten (Albedo – fra latin, hvithet – er et mål for hvilken evne flater har til å reflektere lys, red.anm.) er underkommunisert. Snødekt areal kan reflektere mye mer sollys enn for eksempel granskog, så det å holde arealene åpne er også et viktig klimatiltak, sier hun.

Beitedyr har også har en vesentlig rolle for å lagre karbon gjennom fotosyntese i engen. I et feltforsøk på Dovre av Agri Analyse, viser det seg at det ikke er ubeitet, fremvoksende krattskog som binder mest CO₂, forteller forskeren – det er arealene som blir beitet og holdes trefrie.

I rapporten «Beitemark, et ukjent karbonlager» anslås det at beitemark årlig kan lagre mellom 22 og 55 kg CO₂-ekvivalenter pr. dekar. Det er like mye som fra en flytur fra Oslo til Bergen, kun fra arealbehovet til én sau eller geit på beite.

Ubrukte fôrressurser

På Olestølen nord i Østre Slidre i stølsrike Valdres produserer Kathrin Aslaksby 750 kilo prisvinnende geitost hver sommer på seteren, uten bruk av kraftfôr eller eksterne ressurser. Hun forteller at de bare hadde hatt fôr til fem av sine 45 geiter om det ikke var for matfatet fjellet leverer hver sommer.

– De får ikke gress høstet med traktor og servert på et fôrbrett. I tre måneder går de rundt og plukker maten sin selv. Når man ser på energibruk og utslipp, er det få ting som kan måle seg med seterdriften. Det er dette som er matberedskap i praksis, sier Aslaksby.

For henne handler valget om å drive med stølsdrift likevel om langt mer enn bare som matkilde til dyrene. Det er mathåndverket og ystingen, naturmangfoldet, kulturen og tradisjonen som bidrar til at hun år etter år velger å buføre geiteflokken med fire hester, fem høner, en hane og ikke minst katten opp til seteren.

Da hun startet med geiter på Olestølen i begynnelsen av 2000-tallet, hadde det ikke vært drift på stølen på over 30 år. I dag er det flere rødlistede arter som har reetablert seg etter at beitedyrene kom tilbake.

Lange tradisjoner Budeia på bildet på motsatt side er fotografert på Olestølen i 2011. Foto: Christiane Ylven Vibe/Millennium/NTB

Får internasjonal anerkjennelse

Til tross for at antall setre i drift blir færre, øynes det likevel et håp blant budeiene. I desember 2024 ble norsk og svensk stølsdrift skrevet inn på Unescos liste over immateriell kulturarv. Daglig leder for Norsk Seterkultur, Katharina Sparstad, ser det som en anerkjennelse av kunnskapen som er blitt overført fra budeie til budeie over generasjoner.

Tar vare på kunnskapen Daglig leder i Norsk Seterkultur, Katharina Sparstad. Foto: Lene Hovi

– Det er en omsorgskultur der samspillet mellom mennesker, dyr og natur står i sentrum. Budeiene har ikke bare foredlet melk til smør og ost, men også utviklet matkultur og videreført tradisjoner bygget på nærhet og respekt for naturen. Det er en levende del av vår kulturarv, sier hun.

Norsk Seterkultur jobber for å ivareta kulturen og holde setervirksomheten aktiv.

Håndbåren naturforvaltning

Hanne Sickel beskriver den immaterielle kulturen og kunnskapen som håndbåren og erfaringsbasert. Det er de små detaljene i landskapet, væromslag, jordsmonn og dyrenes rutiner, bestemt av de lokale forholdene, som sammen former naturskjøtselen.

– Bøndene forvalter området gjennom generasjoner og er vokst inn i og lært opp i hvordan man skal utnytte utmarksressursene. Når seterdriften legges ned, mister vi også den lokale naturforvaltningskunnskapen.

Hun tror det vil ta lang tid å hente tilbake både kunnskapen og landskapet når tradisjonen først er brutt.

– For arealer med rik berggrunn er det spesielt kritisk, både fordi de er svært artsrike, men også fordi det gror mye hurtigere igjen enn andre arealer, sier hun.

Men alt håp er ikke ute, om det har gått noen år mellom slagene.

– Når det settes i gang med beiting igjen, tar det ikke lang tid før man får tilbake en del av gressartene.

Del av et kretsløp

– Vi startet ikke med stølsdrift fordi det var nødvendig, men fordi det er så viktig. Det er det økologiske som har drevet oss, sier Anne Karin Hatling.

Hun og mannen forvalter kulturarven, kunnskapen og tradisjonen, når geitene buføres opp de bratte teigene. Men de tar også vare på et eldorado av blomstervekster, sopparter, insekter og pollinatorer, som regner med dem, hver sommer.

Uten seterdriften kan et helt økosystem kollapse.

Kilder: Artsdatabasen, Miljødirektoratet, Agri Analyse, Norsk Landbruksrådgiving, Nibio, Norsk seterkulturforening