Maputo, Mosambik. Da diktaturet falt i Portugal i 1974, var de portugisiske kolonienes dager talte. Den 25. juni 1975 overga Portugal makten i Mosambik til Frelimo, Frente de Libertação de Moçambique, som da allerede kontrollerte store deler av landet. Portugiserne, som hadde vært kontinuerlig til stede i Mosambik siden 1500-tallet, fikk 24 timer på seg til å forlate landet.
Frelimo hadde store planer: De ville gjøre Mosambik til et kommunistisk foregangsland i Afrika. Med støtte fra Cuba og Sovjetunionen overførte de alt jordbruksareal til staten og innførte kollektivbruk. Religion, gamle stammetradisjoner, privat handel og ikke-marxistiske partier skulle avskaffes, og brysomme individer ble sendt til omskoleringsleirer.
Motstanden mot det totalitære styret vokste både i befolkningen og i nabolandene. I 1977 brøt det ut borgerkrig mellom Frelimo og motstandsbevegelsen Renamo, Resistência Nacional Moçambicana, som var støttet av nabolandene Sør-Afrika og Rhodesia (i dag Zimbabwe).
Borgerkrigen ble både blodig og langvarig, og var en av de første krigene hvor man systematisk brukte barnesoldater. Først i 1992, etter 16 år med krigføring, ble det inngått våpenhvile mellom partene. Da hadde nærmere én million mennesker mistet livet, og rundt fire millioner var blitt drevet på flukt. Store deler av infrastrukturen var ødelagt. Tusener av skoler og helsestasjoner var brent ned til grunnen. Landet lå i ruiner.
Sårene etter borgerkrigen har tatt lang tid å lege. Mosambik er et av verdens fattigste og mest underutviklede land.
Sterk økonomisk vekst. Sårene etter borgerkrigen har tatt lang tid å lege. I dag er Mosambik et av verdens fattigste og mest underutviklede land. Statsbudsjettet utgjør 4 prosent av Norges. Over halvparten av landets 25 millioner innbyggere lever under fattigdomsgrensen. 80 prosent av befolkningen lever av jordbruk, men bare rundt 10 prosent av jordbruksarealet er utnyttet – de fleste av bøndene dyrker kun mat til eget bruk. Skolesystemet er dysfunksjonelt, og 44 prosent av alle voksne er analfabeter. Mosambik er i tillegg et av landene som er hardest rammet av hiv/aids-epidemien: 11,5 prosent av alle over 15 år er smittet av hiv-viruset. Forventet levealder er bare 52,6 år.
Selv om tallenes tale er dystre, finnes det lyspunkter: De siste to tiårene har Mosambik opplevd en jevn økonomisk vekst på over 7 prosent pr. år. Dette gjør landets økonomi til en av de raskest voksende i verden.
De siste årene er det oppdaget store kullforekomster i nordvest og enorme gassreserver i Rovuma-bassenget i nord. Disse forekomstene kan gjøre Mosambik til en av verdens ti ledende kulleksportører og en av verdens fem største gassprodusenter. På grunn av beliggenheten ved Det indiske hav, er gassfunnene særlig interessante for det asiatiske markedet.
Mosambik mangler imidlertid både infrastruktur og teknisk ekspertise for å kunne nyttiggjøre seg naturrikdommene fullt ut. Myndighetene er helt avhengig av utenlandske investorer for å kunne utvinne gassreservene i nord og effektivt transportere kullet ut av landet. Den lave kull- og gassprisen har lagt en demper på investeringslysten. Det hjelper heller ikke at opposisjonspartiet Renamo truer med ny krig.
Væpnet opprør. 40 år etter uavhengigheten er Mosambiks politikk fremdeles dominert av de to grupperingene som sto mot hverandre under borgerkrigen. Enten støtter man Renamo, eller man støtter Frelimo. Partitilhørigheten gir assosiasjoner til religion, eller til lidenskapelige fotballsupportere. Folk går rundt med fargerike T-skjorter som viser hvilket av de to partiene de støtter. Skjønt, i hovedstaden Maputo er det bare Frelimo-skjorter å se. Åpent å støtte Renamo her, kan føre til at man mister jobben.
Frelimo har vunnet hvert eneste valg siden borgerkrigens slutt, og har dermed sammenhengende styrt Mosambik siden uavhengigheten i 1975. I 1989 gikk Frelimo bort fra ettpartisystemet og den strenge marxistiske doktrinen, og har siden gradvis åpnet for en mer liberalistisk markedsøkonomi, sterkt tilskyndet av, Det internasjonale pengefondet, (IMF).
I 2013, i protest mot at de systematisk ble ekskludert fra alle politiske beslutninger, grep Renamo til våpen igjen.
Etter fredsavtalen i 1992 ble Renamo omdannet til et vanlig politisk parti. De har aldri vunnet noe valg og har sjelden fått gjennomslag for forslagene sine i parlamentet, som er kontrollert av Frelimo. I 2013, i protest mot at de systematisk ble ekskludert fra alle politiske beslutninger, grep Renamo til våpen igjen. De forlangte «en ny politisk orden». Flere titalls mennesker mistet livet i det væpnede opprøret, som hovedsakelig rammet de sentrale regionene i landet.
I september 2014 gikk Renamo med på å legge ned våpnene slik at valget i oktober kunne gjennomføres som planlagt, fast overbevist om at de denne gangen ville vinne.
Ønsker desentralisering. Renamo vant ikke, men gjorde et usedvanlig godt valg og har nå 89 av totalt 250 seter i parlamentet. MDM, Movimento Democrático de Moçambique, et utbryterparti fra Renamo, fikk 17 seter. Frelimo har imidlertid fremdeles solid flertall med 144 stemmer, og kan dermed fortsette å stemme ned alle Renamos forslag, slik de har for vane.
Like etter valget fremmet Renamo et lovforslag om økt selvstyre i provinsene. Forslaget ville innebære at Renamo overtok kontrollen i de seks nordligste provinsene hvor partiet fikk stor oppslutning.
Frelimo var raskt ute med å slakte Renamos forslag. De hevdet at det stred mot grunnloven og derfor ikke lot seg gjennomføre. Jusprofessor Gilles Cistac, en fransk statsborger som selv var med på å forfatte grunnloven på 1990-tallet, gikk imidlertid ut i pressen med åpen støtte til Renamos desentraliseringsforslag. Lovforslaget var på ingen måte grunnlovsstridig, forsikret han.
3. mars 2015, etter at han hadde spist frokost på stamkafeen sin, ble Cistac skutt på åpen gate i sentrum av Maputo. Renamo har beskyldt Frelimo for å stå bak, mens Frelimo, på sin side, har antydet at Renamo selv står bak, for å «øke spenningene» mellom partiene. Drapet er ennå ikke oppklart.
Den 30. april 2015 ble Renamos lovforslag nedstemt i parlamentet. Renamos leder, Afonso Dhlakama, har gitt Frelimo ytterligere to måneder til å «revurdere beslutningen». Om de ikke går med på lovforslaget innen da, vil Renamo ta over kontrollen i de seks provinsene med ikke-demokratiske midler, har han uttalt, også om det skulle bety at det blir nødvendig med en ny krig. Og denne gangen, har Dhlakama lovet, vil også hovedstaden rammes.
Regjeringspartiet Frelimo kommer neppe til å gi fra seg makten i over halvparten av provinsene frivillig.
Frelimo kommer neppe til å gi fra seg makten i over halvparten av provinsene frivillig. Det gjenstår å se om Renamo gjør alvor av krigstrusselen, og om de har ressurser nok til å utgjøre en reell trussel for sentralmyndighetene.
I mellomtiden forblir gassen liggende på havbunnen, i påvente av investorer og politisk stabilitet.