Storskarven er et velkjent syn langs Europas kyster og innsjøer. I Norge er den særlig kjent fra nordlige deler av landet, der den er et symbol på de rike fiskeforekomstene og livsgrunnlaget de gir både for mennesker og fugl.

Men det finnes også en annen variant av storskarven, underarten sinensis, også kalt mellomskarv. Denne typen storskarv er mer knyttet til ferskvann og etablerte seg i Sør-Norge i 1990-årene. I Europa finnes det omtrent 1,5 millioner storskarv av sinensis-typen, mens vi her i Norge har noen få tusen par.

Jakt, forstyrrelser og miljøgifter førte til at storskarven har vært utryddet i flere europeiske land.

For bare 50 år siden var den europeiske bestanden nede i 4000 hekkende par. Takket være EUs fugledirektiv har bestanden tatt seg opp igjen, og dette var trolig bakteppet for de økede forekomstene også i Norge. Arter i naturen kan komme tilbake når vi slutter å skyte dem.

Feilslått forvaltning

Men nå ønsker altså sterke krefter en desimering av bestanden. Den foreslåtte masseavlivningen anbefalt av European Inland Fisheries and Aquaculture Advisory Commission (EIFAAC) skal ifølge planen beskytte kommersielt viktige fiskebestander og oppdrettsnæringen.

Men det EU-finansierte CormoDist-prosjektet viser at det ikke finnes noen entydig kobling mellom skarv og langsiktig nedgang i fiskebestander.

Skarven er en såkalt generalist, noe som betyr at den spiser det som er enklest tilgjengelig. Slik regulerer den også fiskearter som tidvis er konkurrerende med de fiskene vi mennesker er mest interessert i å beskytte.

Den store, svarte fuglen er dessverre en godt synlig syndebukk, mens det som skjuler seg under vannoverflaten er vanskeligere å se. De reelle truslene mot fisk og natur er menneskeskapt stress på hele økosystemet som følge av overfiske, klimaendringer, overgjødsling og annen forurensning, utbygging av vassdrag og tap av leveområder.

Andre løsninger finnes

Det finnes dessuten alternativer til avlivning. Blant disse er skremmetiltak, fysiske barrierer og forbedret utforming av oppdrettsanlegg. Lukkede løsninger, som forhindrer at oppdrettsnæringen er i krig med omgivelsene sine, er en nødvendighet også her til lands. Mer effektivt vern mot menneskers overfiske, særlig i viktige gyte- og oppvekstområder, ville også styrket fiskebestandene.

Truer skarven fisk i Norge?

Til og med i Norge er skarven omdiskutert, og det gjøres stadig forskning på hvordan bestanden av skarv påvirker annet naturmangfold. I et prosjekt ledet av Norsk institutt for naturforskning (NINA) ved Lågen i Oppland, ble det analysert 247 gulpeboller fra skarv, som inneholdt otolitter – øre-steiner som gjør det mulig å identifisere hvilke fiskearter som er spist.

Resultatene viste at skarven spiste svært lite av de ettertraktede artene harr og ørret, til tross for fiskernes bekymringer. I stedet var det sik, lage-sild og abbor som dominerte dietten. Sik og lagesild samler seg i stimer og gyter nettopp i den perioden skarven er mest til stede.

Også ved Fredrikstad i Østfold er kostholdet til mellomskarv undersøkt i brakk- og saltvann. Her fant man rester av 30 ulike fiskearter. Torsk, som man var spesielt opptatt av, utgjorde kun 8 prosent av dietten i 2011 og 4 prosent i 2002.

Eksemplene er flere. I 2016 ble 14 gulpeboller samlet inn og analysert fra en storskarvkoloni i Porsanger i Finnmark av BirdLife Norge. Analysene viste at hovedbyttet var vanlig ulke, og ulke er en viktig predator på bunnlevende yngel av flere kommersielt viktige uerarter. Med andre ord: Om noe bidrar storskarven gjerne til økte fiske-bestander her, ikke reduserte.

Tilfellet Oslofjorden

I juni 2025 presenterte Miljødirektoratet en svært interessant rapport som oppsummerer det mange har advart om: Bit-for-bit-nedbyggingen av norsk natur, og kysten rundt Oslofjorden spesielt. Rapporten Kartlegging av fysiske inngrep i gruntvannsområder i Oslofjorden sammenstiller data fra 1950 og frem til i dag, og tar for seg 3300 slike marine våtmarker i 26 kystkommuner rundt Oslofjorden.

Lesningen er nedslående. 70 prosent av de viktige oppvekstområdene for fisk og sjøfugl i Oslofjorden er forringet på grunn av etablering av båtbrygger og andre fysiske inngrep. Slike områder er gjerne dominert av den truede naturtypen ålegresseng, en av verdens mest verdifulle marine økosystemer og avgjørende for en levende kyst på lik linje med tang- og taresamfunn. Det er her fisken finner beiteplasser, skjulesteder og oppvekstområder. Rikelig tilgang på næring som tanglopper og snegler kjennetegner slike steder. Overgjødsling og overfiske er problemstillinger som kommer i tillegg.

Fiskespisende fugler som skarv er neppe vår største bekymring.