For 4300 år siden ble Det akkadiske rike etablert i Mesopotamia. Det regnes ofte som historiens første imperium, men akkaderne var hverken de første eller siste som tok andres landområder. Territoriell ekspansjon er tvert imot et av verdenshistoriens universelle temaer. Når anledningen eller behovet meldte seg, forsøkte konger, sultaner, khaner og høvdinger å legge under seg mer land.

Erobringer var inntil relativt nylig forventede innslag i regional og internasjonal politikk. Etterkrigstidens globale orden forsøkte å holde ekspansjonstrangen i sjakk.

Et kortvarig avvik?

«Men i stedet for å markere et definitivt brudd fra fortidens aggresjon ser denne epoken med relativ tilbakeholdenhet nå ut til bare å ha vært et kortvarig avvik fra det historiske mønsteret», skriver Michael Albertus i Foreign Affairs. Han er professor i statsvitenskap ved University of Chicago og forfatter av boken «Land Power: Who Has It, Who Doesn’t, and How That Determines the Fate of Societies» (2025).

«Trusler om territoriell erobring er igjen i ferd med å bli en sentral del av geopolitikken, drevet frem av en ny fase med stormaktsrivalisering, økende befolkningspress, teknologisk utvikling og – kanskje mest avgjørende – klimaendringer», advarer Albertus.

Samspillet mellom disse faktorene er i ferd å skjerpe incentivene. Noen territorier synker i verdi, mens andre (som kanskje har vært marginalt interessante tidligere) begynner å se lovende ut.

Mineraler og mat

To åpenbare og dagsaktuelle eksempler er Grønland og Ukraina. Dersom havisen smelter, vil Grønland ligge rett ved en av de nye, store skipsleiene i verden. I tillegg tror geologene at øya rommer betydelige mengder jernmalm, bly, gull, uran, olje og mineraler som trengs for overgangen til rene energikilder.

Mer attraktivt Issmelting og høyere temperaturer åpner for nye muligheter på Grønland. Foto: AP/NTB

Flere territorier rundt om i verden har en «grønlandsk» profil: De er tynt befolket, har verdifulle ressurser og utsikter til å bli mer beboelige, samtidig som suverenitetsstatusen er svak, tvetydig eller befinner seg i en overgangsfase.

Ukraina er viktig i prognosene for fremtidens globale matvaresikkerhet. «Landene som kan fortsette å produsere og eksportere mat i en varmere verden, vil få innflytelse. Russlands invasjon av Øst-Ukraina kan delvis sees som et forsøk på å skaffe seg politisk innflytelse gjennom landbruksfordeler», skriver Albertus.

I dag er Russland verdens største hveteeksportør. «Ved å beslaglegge førsteklasses jordbruksland i Ukraina, har Russland ytterligere konsolidert sin dominans over de globale kornmarkedene. (…) Hvis Moskva hindrer eksport til et land som er avhengig av importert korn, kan det destabilisere landets politikk, forårsake sult og til og med emigrasjon», påpeker professoren.

Nordlige fristelser

Generelt sett er nordlige himmelstrøk i ferd med å friste stadig mer. Temperaturstigninger i kjøligere klimasoner fører til økt økonomisk produktivitet, mens produktiviteten avtar når det samme skjer i varmere klima – naturlig nok siden mer tempererte klimasoner gir bedre jordbruksvilkår, bedre folkehelse og sunnere arbeidsforhold.

Sammen med Russland ligger Canada godt an med tanke på morgendagens matproduksjon. «En fersk klimamodell har vist at Canada innen 2080 kan få 1,6 millioner nye kvadratkilometer med dyrkbar jord egnet for avlinger med hvete, mais og poteter – en firedobling av dagens dyrkingsareal. Russland vil få en tilsvarende mengde ny dyrkbar jord i løpet av de kommende tiårene. Selv om ikke alt dette jordsmonnet vil være like produktivt, gjør selve omfanget av arealutvidelsen disse to landene i stand til å dominere fremtidens globale kornmarkeder», resonnerer Albertus.

Det er altså forståelig at Trump ser mot Canada. Prognosene viser nemlig at det kontinentale USA vil få mindre avlinger, lavere produktivitet og sterk fraflytning fra de mest katastrofe-utsatte regionene. Det samme scenarioet gjelder for Kina, som også kan komme til å interessere seg for mer levelige steder utenfor egne grenser.

Afrikansk kruttønne

Nylig ble DR Kongo invadert av M23-geriljaen, som er støttet av Rwanda. Ett mulig perspektiv på dette er at M23, og dermed Rwanda, ønsker å få tilgang til verdifulle mineraler i regionen.

Demografisk press kan også komme til å motivere territorielle ekspansjonsbehov.

«Nigeria, som er på vei til å bli mer folkerikt enn Kina ved slutten av århundret, kan gjøre det sentrale Afrika til en kruttønne. I takt med at klimaendringene fører til tørke, flom og hetebølger, forstyrrer landbruket og fortrenger lokalsamfunn, kan Nigeria finne ut at landet trenger flere ressurser for å brødfø sin raskt voksende befolkning – og ta sikte på nabolandene for å få dem», skriver Albertus.

Når det forventes at også Finland, Norge og Sverige vil få mer dyrkbar jord i de kommende tiårene, er dette kanskje noe de nordiske landene bør grunne litt ekstra over.