På papiret – og kartet – kan det hele se strategisk og planmessig ut: Kinas betydelige investeringer i utenlandske havneanlegg skaffer landet kontroll over den ene infrastrukturlenken i verdenshandelen etter den andre.

Omfanget har for lengst skapt uro i Washington D.C., hvor man bekymrer seg for at Kina realiserer en nøye uttenkt plan for global dominans over havnenettverkene.

I realiteten er disse prosjektene både dårlig koordinert, preget av intern konkurranse mellom kinesiske aktører, samt utsatt for mottiltak fra vertslandenes myndigheter.

Investeringene er rett og slett rotete. Det mener Zenel Garcia og Alexandra Meise, henholdsvis førsteamanuensis i sikkerhetsstudier og gjesteprofessor i nasjonale sikkerhetsstudier ved U.S. Army War College.

Fragmentert strategi

Havneinvesteringene inngår i «Ett belte, én vei»-initiativet, som i stor grad er ment å knytte Kinas underutviklede regioner til verdensmarkedet. Dermed har også lederskapet i provinsene fått utforme mye av satsingen, mens statseide selskaper må konkurrere om tilgang på utviklingsmidler, og hovedstadsministeriene vikles inn i debatter om porteføljeforvaltning, påpeker Garcia og Meise i en kronikk publisert på den sikkerhetspolitiske analysenettsiden War on the Rocks.

Denne dynamikken fører til at «strategi ikke følges gjennom ovenfra-og-ned-dekreter, men gjennom ad hoc, semistyrt eksperimentering drevet av provinsielle ledere, departementer og ulike statseide og private foretak», skriver de.

Den fragmenterte strategien åpner dessuten et handlingsrom for landene som deltar i «Ett belte, én vei»-initiativet.

Her er ett eksempel: Etter tsunami-katastrofen i 2004 måtte Sri Lanka gjenoppbygge flere havnefasiliteter i hovedstaden Colombo. Oppdraget gikk til China Harbor Engineering Company, som ble hovedinvestor i havnebyens «spesielle økonomiske sone». Likevel er selskapet blitt utmanøvrert av rivalen, China Merchant Group, som i dag driver Colombos internasjonale containerterminal.

«Det er viktig å merke seg at det gjennom hele denne konkurransen var Sri Lankas ledere som ba om kinesiske investeringer, bestemte plasseringen av prosjektene, samt valgte implementerings- og driftsselskapet», understreker de to akademikerne.

To balanserende målsettinger

Bekymrede beslutningstagere i Washington bør derfor huske på et par ting, mener Garcia og Meise:

«For det første bør vertsstatene fortsette å styrke nasjonale juridiske og regulatoriske rammeverk for å sikre at utenlandske investeringer i strategisk infrastruktur er forenlige med nasjonale sikkerhetsprioriteringer. Tiltak som vurderingsmekanismer for investeringer, eierskapsgrenser og tilsyn med havnedrift kan bidra til å finne en balanse mellom økonomisk utvikling og suverenitetsbeskyttelse.

For det andre bør internasjonale partnere unngå å fremstille kinesiske havneprosjekter utelukkende som sikkerhetstrusler, og i stedet støtte vertsnasjonene i å bygge institusjonell kapasitet, infrastrukturstyring og transparente investeringsstandarder.»