Sammen mot felles trussel

– Ukraina-krigen kan gjøre det mindre attraktivt med nye statsprosjekter. Selvstendighetsbehovet har dempet seg. De fleste ser brått mange av fordelene ved å være med i en større stat og et effektivt EU når man blir utsatt for press.

Universitetslektor på Institutt for sammenlignende politikk ved Universitetet i Bergen, Kjetil Evjen, bygget opp faget statsbygging sammen med avdøde statsvitenskapsprofessor Frank Aarebrot, og er ekspert på separatisme i Europa. Han mener Ukraina-krigen har helt kaldt vann i årene på mange separatistbevegelser i vest.

– Når Sverige og Finland har søkt seg til Nato, blir det jo lite attraktivt å være Gotland og Åland alene, for å si det sånn, sier Evjen.

– Selv Moldova har begynt å søke seg mot EU.

Han får følge av Morten Bøås, statsviter og seniorforsker ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (Nupi), som også er ekspert på separatisme, både i Afrika og Europa.

– Mest sannsynlig vil Ukraina-konflikten, på den måten den pågår nå, neppe øke kravene for løsrivelse. Når et større område føler at det står overfor en sterk trussel, så legger det ofte en demper på separatisme, sier Bøås.

Bølgedaler

Evjen beskriver separatisme som en idé som kommer og går i bølger. Tiden rundt den skotske folkeavstemningen i 2014 førte til en bølgetopp for separatismeiver, mens den nå befinner seg i en bølgedal.

– Separatismen er like gammel som statsdannelsene i verden. Den går i bølger på ulike kontinenter, men ingen steder som i Europa – ironisk nok, siden det var her det moderne statssystemet ble grunnlagt i 1648, etter freden i Westfalen, sier Bøås.

Han kaller Europa «historien om et statssystem som stadig bryter ut i kriger».

– Dermed er det kanskje ikke så underlig at separatismen har gode kår.

EUs rolle

De pågående krisene er én årsak til at separatismen og selvstendighetsbevegelsene har gått ned i en bølgedal. En annen er dynamikken i EU.

– EU har vært både en støtte og en bremsekloss for separatisme i Europa. På den ene siden er det med EU blitt et lavkostprosjekt å lage en ny stat – man kan slenge seg på euroen, raskt inngå i handelssamarbeid og få en plass i internasjonale fora hvis man blir med i EUs ordninger, påpeker Evjen.

– Det er langt enklere for en ny stat å etableres i dag enn det for eksempel var for Norge i 1814.

På den annen side er EU også en brems: EU er så glad i regionalt samarbeid at det nesten ikke er noen «vits» å være egen stat. Samtidig er EU som system veldig skeptisk til nye stater.

– En ny stat betyr et mulig nytt medlemsland, og det skaper bare kaos, ny vekting og nye rutiner. Kort sagt – mer jobb, sier Evjen.

Han får følge av Morten Bøås.

– EU har jo ikke gjort noe for Catalonia, og det har skuffet mange katalanere som ønsker en egen stat, sier han.

Men for noen moderate separatister, som «bare» ønsker selvstyre og ikke egen stat, kan EU være en god vei til målet, tror Nupi-forskeren.

Færøyene, Åland og Grønland er blant dem som har valgt denne stien.

Skottland: suksess som feiler

Catalonia og Baskerland i Spania, Skottland i Storbritannia, Nord-Italia og Flandern i Belgia er i dag de områdene i Vest-Europa med separatistbevegelser av en viss størrelse.

Når separatistbevegelser ikke lykkes, brytes de ofte opp i mange små fraksjoner, ifølge ekspertene.

Skottlands eksempel regnes derfor som en av de mest vellykkede – og fredelige. Her er separatistene ikke fraksjonert, men samlet i ett parti, og man har klart å holde selvstendighetskravet levende – også da skottene stemte nei til løsrivelse ved folkeavstemningen i 2014. Samtidig har Storbritannia enn så lenge lykkes – uroen er kanalisert, men unionen er intakt.

Skottland ble i november imøtegått av britisk høyesterett, som enstemmig konkluderte med at skotske myndigheter ikke kan gjennomføre en ny folkeavstemning, slik de ønsket å gjennomføre i oktober 2023, uten å få tillatelse av britiske myndigheter.

Og de har allerede sagt nei. En skuffet skotsk førsteminister Nicola Sturgeon avfant seg med avgjørelsen, men mente den viser hvorfor landet bør løsrive seg:

«En lov som ikke tillater Skottland å velge vår egen fremtid uten tillatelse fra Westminster, avslører at ideen om at Storbritannia er et frivillig partnerskap, er en ren myte», sa ministeren. Fordi et flertall av skottene var imot brexit ved avstemningen i 2016, mener Sturgeon forutsetningene har endret seg siden de sa sin mening om uavhengighet i 2014.

Catalonia lyktes dårlig

Spania har lykkes i mindre grad, ettersom uroen i Catalonia har hatt en annen karakter. Catalonia er en rik region i Spania, og økonomien har gitt selvstendighetsforkjemperne vind i seilene.

Separatistene mener Spanias mektigste og rikeste region betaler altfor mye til felleskassen, og at katalanerne taper milliarder av euro i året.

I 2017 arrangerte katalanske myndig-heter en folkeavstemning om løsrivelse fra Spania – mot den spanske regjeringens vilje. Avstemningen viste et flertall for løsrivelse, men det var uklart om stemmetall og telling hadde vært korrekt.

Og da den katalanske regjeringen varslet at de ville erklære uavhengighet fra Spania, brukte den spanske regjeringen en paragraf i landets grunnlov om å overprøve regionale myndigheter – og slo ned på kravet.

Med støtte fra landets grunnlovsdomstol – og EU – ble folkeavstemningen dermed erklært grunnlovsstridig av regjeringen.

De rikes opprør

Skottenes folkeavstemning i 2104 fikk generelt mer sympati utenfor landets egne grenser enn katalanernes gjorde i 2017, da landet ble oppfattet som en underdog i den britiske unionen.

Det illustrerer separatismens dilemma. Når den er drevet frem av en relativt svak part i et land, som har dårlige odds for å klare seg selv og få ressurser til å bryte ut, får den en viss sympati for å forsøke.

Dersom man er en rik og sterk del av et land, med gode odds og mange ressurser, sitter antagelig omverdenens sympati lenger inne.

Men i det Nupi har kalt «de rikes opprør» regnes også Skottland inn – fordi det som selvstendig stat antagelig kunne levd godt av fiske- og oljeressurser.

Også det såkalte Padania i Nord-Italia, Flandern i Belgia – og altså Catalonia – er med i denne grupperingen, som rike områder i de nasjonene de tilhører.

Retten til eget språk

Separatistbevegelser kan også oppstå når ulike språk tvangsintegreres i et større område med et annet felles språk, som gallisk i Storbritannia, bretonsk i Frankrike, baskisk og katalansk i Spania.

De to sistnevnte språk ble undertrykket av Franco-regimet, som varte fra borgerkrigens slutt i 1939 til 1975.

Men i moderne tid, og i hvert fall i EU, er det få eller ingen språk som lenger blir undertrykt. Catalonia har for eksempel tilnærmet full frihet til å dyrke katalansk – og har dessuten kontroll over mange av sine egne ressurser.

– Separatismens fellesnevner er at noen eller noe er blitt del av noe de ikke føler seg som en del av, en minoritet som ikke vil høre til i en gitt majoritet. Noen ender i voldelige konflikter, som Baskerland, eller politiske konflikter med voldelig potensial, som Catalonia. Andre forløper fredelige, som den skotske. Mange kan være sovende for siden å blusse opp, sier Evjen.

– Separatismen i Bretagne virker for eksempel død. Det samme tenkte man om Korsika, men sommeren 2022 flammet det likevel opp store demonstrasjoner.

Ingen samisk separatisme i Norge

Norge selv har også brutt ut av en annen stat, men Norges selvstendighet i 1814 var ingen separatisme fra Danmark–Norge, forklarer statsviter Kjetil Evjen.

– Staten Norge som da brøt ut, hadde eksistert lenge, og var allerede en stat i staten i dobbeltmonarkiet. Norge i 1814 var ikke et resultat av en separatistbevegelse, men av intellektuelle som ville ha selvstyre for å sikre frihet fra den danske eneveldige staten som jevnlig dro oss inn i kriger, sier han.

Men kunne Norge selv hatt separatister?

Ingen av landsdelene har ønsket å melde seg ut av prosjektet, men Norge kunne fått en samisk separatistbevegelse.

– Dette har Norge løst på to måter, først med undertrykkelse fra midten av 1800-tallet frem til 1970-tallet. Åpningen av Sametinget i 1989 bidro til å gi den samiske befolkningen stor grad av selvstyre når det gjelder kulturelle spørsmål, men null når det gjelder territorium eller økonomi.

Her kan det betente spørsmålet om vindkraftverkene i Fosen bli en symbolsk gamechanger, mener Evjen.

I saken har samiske reineiere vunnet frem mot en vindkraftpark, og Høyesterett kom til at byggingen av parken var i strid med samenes rett til å utøve sin kultur. Likevel er vindmøllene blitt stående.

Skulle denne saken bidra til at det utvikler seg en samisk separatisme, kan den norske regjeringen trøste seg med at den neppe vil vinne frem med det første.

Separatismen går for tiden på lavbluss – i hvert fall til neste skotske folkeavstemning om løsrivelse.