• Illustrasjon: Getty Images/Istockphoto

Tilsløringen av hvordan FNs tusenårsmål halverte verdens fattigdom

Tilsløringen av hvordan FNs tusenårsmål halverte verdens fattigdom

Fra scener og talerstoler har FNs generalsekretærer, politikere og kjendiser skrytt av hvordan man har lykkes med FNs utviklingsmål. At dette stort sett skyldes Kinas innsats i eget land og litt kreativ bruk av statistikk, snakkes det sjelden om.

Fra utgave:

Ban som Supermann

«Tusenårsmålene er blitt det største anti poverty push i historien», sa daværende FNs generalsekretær Ban Ki-moon da han skulle gjøre opp regnskap ett år før fristen for målene løp ut. Året var 2014, og Ban hadde invitert til frokost i FNs hovedkvarter i New York. Journalister og statsledere satt sammen rundt hvite duker med croissanten i den ene hånden og rapporten i den andre. Generalsekretæren var ikke beskjeden fra talerstolen;

Tusenårsmålene er «faster than a speeding bullet, more powerful than a locomotive, able to leap tall buildings in a single bound!» kunne han fortelle.

Fakta

FNs tusenårsmål og bærekraftsmål

> Tusenårsmålene er FNs åtte konkrete mål for bekjempelse av fattigdom som skulle nås innen 2015. De ble vedtatt enstemmig i FN i år 2000.

> Fra 2015–2030 er det FNs bærekraftsmål som gjelder. Disse er utvidet til 17 mål og 169 delmål, og skal fungere som en felles global retning for stater, næringsliv og sivilsamfunn.

> Bærekraftsmålene gjelder for alle verdens land – ikke bare utviklingsland.

 

Den ellers så tørre Ban hadde nok fått litt hjelp med denne supermannreferansen. Men journalistene, inkludert meg selv, noterte heftig. Slikt blir det overskrifter av – verden går fremover! Verdens fattigdom var halvert, nesten alle barn i utviklingsland går på skolen og ikke minst; verdens barn vaksineres som aldri før. Og alt dette takket være FNs tusenårsmål.

Men stemte det?

 

Akkurat hva FN trengte

Først; både tusenårsmålene (2000–2015) og senere bærekraftsmålene (2015–2030) ble begge enstemmig vedtatt av FNs 193 medlemsland. På mange måter var det en liten revolusjon at verden klarte å enes om en utviklingsagenda. Felles mål ga nå felles retning – i hvert fall mer enn før.

Og allerede i 2010 annonserte FN med brask og bram at det første av de åtte målene var nådd: mer enn én milliard mennesker var løftet ut av fattigdom. Det var utrolig gode nyheter. FN kunne klappe for seg selv, og verden kunne klappe for dem. Verden var på vei et bedre sted – FN virker!

I suppen av mislykkede fredsbevarende operasjoner, overgrepsskandaler, svulmende byråkrati og manglende finansiering ble de positive tusenårsmålene akkurat hva FN trengte. Og kanskje nettopp derfor snakket man ikke så høyt om grunnene til at dette målet var nådd.

Lokal politisk satsing

For først og fremst var grunnen Kina. I 1990 levde rundt 750 millioner kinesere i ekstrem fattigdom. Det tilsvarte to tredejedeler av landets befolkning. I 2012 hadde antallet falt til under 90 millioner og i 2016 helt ned til 7 millioner, eller 0,5 prosent av befolkningen. Altså utgjorde kinesere langt over halvparten av de menneskene FN rapporterte var løftet ut av fattigdom.

Vietnam var en annen suksesshistorie. Her levde 60 prosent under fattigdomsgrensen i 1993. 20 år senere var tallet redusert til 16 prosent. I hele tall var 60 millioner mennesker ikke lenger «ekstremt fattige».

Hvordan klarte Vietnam dette? Ved å kontrollere galopperende inflasjon, åpne landet for utenlandske investeringer, starte egen produksjon og styrke offentlige institusjoner. For Kina var det et resultat av nasjonal politikk og økonomiske reformer som startet allerede i 1978, da moderniseringen av landet startet.

Flere eksempler kan nevnes, som India, Brasil og Mexico. Poenget er at landene som virkelig klarte å bedre folks liv i stort monn, var land som hadde satset politisk. Og det hadde de gjort helt uavhengig av og lenge før FNs tusenårsmål. Ingen afrikanske land kunne skilte med lignende suksesser.

 

Så litt trylling med tall ...

Så til et annet problem. For hvor fattig må du egentlig være for å være fattig? FNs mål på ekstrem fattigdom er det etter hvert så kjente «1 dollar dagen»-målet (egentlig 1,25 dollar dagen og i dag justert til 1,90 dollar.) Men er ikke det unaturlig lavt? Jo. Det er nesten ikke mulig å overleve på så lite, knapt heller det dobbelte. Tenker du at man får jo så mye mer for en dollar i andre land – så er målet allerede justert for det.

Slik er det enkelt å utrydde fattigdom. Det er bare å sette grensen lav nok. Hadde målet på ekstrem fattigdom vært en sum det gikk an å leve på, sto det kanskje ikke så bra til med fattigdomsreduksjonen i det hele tatt.

I juli 2020 informerte for eksempel Kina at de hadde utryddet fattigdom i eget land. Veldig gode nyheter – eller kanskje ikke helt sant? Det kommer som sagt an på hvor man setter standarden. I september i år oppdaterte Verdensbanken grensen for ekstrem fattigdom til 2,15 dollar dagen – et mål som av mange fortsatt anses som for lavt.

 

Å klappe for seg selv

Spiller det egentlig noen rolle, kan man spørre seg. Er ikke det viktigste at mange mennesker faktisk fikk det litt bedre? Jo da. Det er kanskje urettferdig å anklage FN for løgn. Men i kombinasjonen av sløve journalister og ivrig markedsføring har de med størst egeninteresse fått fremstille tusenårsmålene som om det er målene som driver verden fremover.

For norske politikere er målenes (delvise) suksess nyttig for å rettferdiggjøre at over 40 milliarder bistandskroner hvert år sendes ut av landet. For megarikinger som Bill og Melinda Gates hvis stiftelser mottar millionbeløp fra statsbudsjetter verden over – er suksesshistorien også en nyttig fortelling. Dette er ikke det samme som å si at tusenårsmålene, og nå bærekraftsmålene, er meningsløse. De har mobilisert på en måte vi aldri tidligere har sett. Bærekraftsmålene har i tillegg påpekt årsakene til fattigdom i større grad enn tusenårsmålene klarte. At bærekraftsmålene gjelder for alle land, ikke bare utviklingsland, er også en viktig oppdatering.

Det handler nå om hvordan en hel verden må skifte spor for å sikre fremtidens gode liv.

 

Om artikkelforfatteren: Anne Håskoll-Haugen er journalist og har selv bakgrunn fra bistandsbransjen. Hun har skrevet kritiske kommentarer om bistand og medier for Aftenposten Innsikt, Bistandsaktuelt og Vårt Land.